Danmarks tidligere statsminister Helle Thorning-Schmidt, som nå jobber for det danske fotball­forbundet, har på seg et stort regnbue­farget armbånd mens hun overværer kampen mellom Danmark og Tunisia under fotball-VM i Qatar den 22. november 2022. Foto: Mads Claus Rasmussen / Ritzau Scanpix via AP / NTB.

I de siste hundre årene har dansk utenrikspolitikk vært styrt av en ufravikelig regel som ikke er offentliggjort, men som virker helt fint i praksis: Danmark skal bekjempe tyranni og undertrykkelse overalt i verden, med mindre det er til fare for det danske samfunnet eller skader landets kommersielle eller innenrikspolitiske interesser.

Det medfører at vi ikke provoserer land vi frykter, men ivrig deltar i mobben mot dem som ikke kan skade oss. Uten å mukke deltok vi i OL i Berlin i 1936 og senere i Sovjetunionen og Kina. I 1936 var Holocaust ennå fire år frem i tid, men det var klart for alle at Tyskland var underlagt et grusomt og nådesløst diktatur. Det sjenerte oss heller ikke at Sovjetunionen myrdet 20 millioner av sine egne borgere før den røde fasciststaten ble oppløst i 1991.

Vi deltok både i sommer- og vinter-OL i Kina uten at mediene sa et kvekk om de 60 millioner kineserne som regimet myrdet i tiden 1949–2000. I den danske OL-komiteen ble det heller ikke løftet noen øyenbryn over at Kina er dekket av et nett av KZ-leirer som rommer alle slags avvikere og dissidenter som er dømt for «forbrytelser mot staten».

Til gjengjeld har vi med begeistring deltatt i sanksjoner og boikotter mot stater som ikke kan skade oss, som Chile, Burma, Sør-Afrika, Irak og Østerrike. Og nå er turen kommet til Qatar, en lilleputtstat som befinner seg oppå et gigantisk reservoar av naturgass. Verdensmesterskapene har tradisjonelt alltid vært arrangert i land som kan vise til en lang og stolt fotballtradisjon, noe Qatar absolutt ikke kan. Bare av den grunn burde ørkenstaten aldri fått bli vertskap.

Men gjort er gjort. Danmark kvalifiserte seg og er med i sluttspillet. Men så allikevel ikke. Fotballforbundet DBU, som er vår internasjonale fotballambassade, er ikke tilfreds med bare denne rollen, men vil også være det kyske templet for ubesmittet moral. Der finnes jo moter for alt, også for etikk og de riktige meningene, og i øyeblikket er det regnbuebevegelsen og Black Lives Matter (BLM) som poserer på den politiske motens catwalk. Det kunne like gjerne ha vært Me Too-bevegelsen eller kampen mot CO₂, men det kommer nok.

DBU har lokket landslaget til å iføre seg spillerdrakter som symboliserer en protest mot Qatars totalitære styre, samt regnbuearmbind som gjør spillerne til pr-konsulenter for homobevegelsen – gjerne også til å knele før kampene for å vise solidaritet med apartheidbevegelsen BLM, som gjør det kriminelt å være hvit ved fødselen.

Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) har satt en stopper for dette politiske dilettantsirkuset, og oppfordret DBU til å konsentrere seg om den primære oppgaven, altså å spille fotball. DBU har reagert med hysterisk raseri og beskyldt FIFA for å være en marionett for Qatar. DBUs formann Jesper Møller, som ellers ikke har gjort så mye vesen av seg, skjeller og smeller og krever at FIFA lar spillerne være i fred. «Vi er sinte nå!» truer han.

Møllers idrettshistoriske innsikt er ikke å se, for i så fall ville han ha visst at FIFA og Den internasjonale OL-komiteen (IOC) gjør som de alltid har gjort. Styreformen i vertslandene spiller ingen rolle for hvem som får arrangementene, så lenge vertslandet kan garantere for utøvernes og konkurransenes sikkerhet. Det er altså ikke FIFA som skal la spillerne være i fred, men snarere DBU, som skal avstå fra å leke moralpoliti, særlig fordi det er dobbeltmoralsk ikke å være konsekvent, men kun jage de svakeste dyrene i flokken.

Den danske regjeringen har hatt de siste ti årene på seg til å protestere politisk og diplomatisk mot Qatars holdning til slavearbeid, homoseksuelle og kvinner, men har klokelig ikke foretatt seg noe. Det er derimot hyklersk at DBU i samarbeid med hysteriske danske medier har skjøvet fotballandslaget foran seg i en protestaksjon som ledelsen selv ikke våger. Beruset av den ekstreme internasjonale medie-eksponeringen har spillerne latt seg forføre til å bestige moralens utsatte barrikader, hvor det er farlig å oppholde seg. Derfor holder politikerne seg også unna.

Kampen mot rasisme og undertrykkelse av minoriteter er en politisk oppgave og ikke et ansvar som skal pålegges en fotballspiller. I de store fotballklubbene er det helt ned i ungdomsavdelingene ansatt mentalitetstrenere som lærer de unge spillerne å fokusere på de viktige tingene og utelukke alt annet. DBU burde derfor ansette en mentalitetstrener som skal hjernevaske formann Møller & co. til å konsentrere seg om fotballen, og ikke ta sakesløse landslagsspillere som gisler i sine etiske og politiske kannestøperier, som i likhet med alt annet hjelpeløst amatørarbeid er dømt til å renne ut i sanden.

Danmark vil for all fremtid stadig krype for store og sterke tyranner. Men kanskje vi skulle slutte å mobbe de små og svake?

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som e-bok her!