Den siste marsj, detalj fra minnesmerket over oppstanden i Warszawa 19. april – 16. mai 1943.
Den østerriksk-amerikanske komponisten Arnold Schönberg (1874-1951), tolvtonemusikkens far, ble født i Wien og var av jødisk avstamning. Med verket A Survivor from Warsaw skapte han et gripende monument over jødeforfølgelsene under 2. verdenskrig.
1933 ble et skjebneår i hans som i mange andres liv. 7.april utsteder nazistene en lov som utelukker jøder fra offentlige stillinger, og han ekskluderes fra sin stilling ved Preußische Akademie der Künste i Berlin. Han flykter til Paris, og der vender han formelt tilbake til den jødiske troen som han tidligere hadde forlatt. Kanskje finner vi en gjenklang av dette i teksten, They all started to sing … the old prayer they had neglected for so many years – the forgotten creed! 31.oktober 1933 ankommer han USA og fortsetter sitt virke der.
I 1947 skriver han A Survivor from Warzaw for Narrator, Men’s Chorus and Orchestra, op. 46. Teksten utgjøres av en prosafortelling som er skrevet av komponisten selv, og en etterfølgende jødisk bønn, Shema. Prosafortellingen blir ikke sunget, men fremført med såkalt Sprechstimme, en slags blanding av tale og sang. Bønnen synges på vanlig måte av koret, om enn enstemmig. Musikken kan virke uvant, men bare musikk som dette, kan vel gi en troverdig beskrivelse av tekstinnholdet, tiden og stedet?
Tekstoppsettet har en slags ABA-form: Først hører vi om en gammel jødisk bønn og trosbekjennelse som synes å ha vært glemt, men som nå i nødens stund får ny aktualitet. Så følger noen glimt av forholdene/tilstandene i byen. Deretter avsluttes med at den «glemte» jødiske bønnen synges.
Fortellingen fra Warszawa er basert på beretninger som Schönberg hadde fått fra andre. Den inneholder historiske feil han nok var klar over, men som ikke var vesentlige for ham: Det var ikke gasskamre i byen, og to historiske hendelser kan være blandet sammen, likvidasjonen i 1942 og opprøret i 1943. Hans altoverskyggende ønske var å formidle til jødene at de ikke måtte glemme det som var skjedd: Now, what the text of the Survivor means to me: it means at first a warning to all Jews, never to forget what has been done to us (Schönberg, 1948).
Schönbergs fortelling er på engelsk med et par innslag av tysk. Jeg gjengir teksten slik den fremføres i innspillingen, også hvor denne et par steder avviker fra partituret (Wiener Philharmonischer Verlag). Den jødiske bønnen, trosbekjennelsen (Shema), synges på hebraisk, og den engelske oversettelsen fra partituret er lagt inn ved siden av (Sml. 5. Mosebok 6, 4–9). En annen grei oversettelse finnes her.
Ortografien følger partituret, men lengden på tekstlinjene og inndelingen i avsnitt er valgt av undertegnede.
I cannot remember ev’rything! I must have been unconscious most of the time ..! I remember only the grandiose moment when they all started to sing, as if prearranged, the old prayer they had neglected for so many years – the forgotten creed!
But I have no recollection how I got underground to live in the sewers of Warsaw so long a time…
The day began as usual. Reveille when it still was dark. «Get out!» Whether you slept or whether worries kept you awake the whole night. You had been separated from your children, from your wife, from your parents. You don’t know what happened to them… How could you sleep?
The trumpets again. «Get out! The sergeant will be furious!» They came out; some very slow: the old ones, the sick men, some with nervous agility. They fear the sergeant. They hurry as much as they can. In vain! Much too much noise, much too much commotion! And not fast enough!
The Feldwebel shouts! »Achtung! Stilljestanden! Na wird’s mal, oder soll ich mit dem Jewehrkolben nachhelfen? Na jut; wenn ihr’s durchaus haben wollt!» The sergeant and his subordinates hit everyone: young or old, strong or sick, guilty or innocent… It was painful to hear them groaning and moaning. I heard it though I had been hit very hard, so hard that I could not help falling down. We all on the ground who could not stand up were then beaten over the head…
I must have been unconscious. The next thing I heard was a soldier saying, «They are all dead!» Whereupon the sergeant ordered to do away with us.
There I lay aside half conscious. It had become very still – fear and pain. – Then I heard the sergeant shouting, «Abzählen!»
They started slowly, and irregularily: one, two, three, four; «Achtung!» The sergeant shouted again, «Rascher! Nochmal von vorn anfangen! In einer Minute will ich wissen, wieviele ich zur Gaskammer abliefere! Abzählen!»
They began again, first slowly: one – two – three – four, became faster and faster; so fast that it finally sounded like a stampede of wild horses, and all of a sudden, in the middle of it, they began singing the Shema Yisroel.
Shema Yisroel /…………………………………./ Hear, O Israel,
Adonoy elohenoo Adonoy ehod /………./ the Lord is our God, the Lord is one
Veohavto es Adonoy eloheho /…………/ Thou shalt love the Lord thy God
behol levoveho oovehol nafsheho /…./ with all they heart with all they soul
oovehol meodeho /…………………………./ and with all they might.
Vehoyoo haddevoreem hoellheh /……../And these words
asher onohee metsavveho hayyom /…/ which I command thee this day
al levoveho /……………………………………../ shall be upon thy heart
Veshinnantom levoneho /……………..…/ Thou shalt teach them diligently to thy children
vedibbarto bom /……………………………./ speaking of them
beshivteho beveteho /……………………./ when thou sittest in your home
oovelehteho baddereh /…………….…../ and when thou walkest by the way,
ooveshohbeho oovekoomeho. /………/ and when thou liest down and when thou risest up.
