I 2016 fikk eliten sjokk. Folket var fortsatt i live. En folketribun med svalereir på hodet, og en tunge som aldri lot seg målbinde, vant. Koalisjonen var overbevist om at det ikke kunne skje, bestemte seg for at det aldri skulle skje igjen. De har siden rigget to valg og forbereder seg på et tredje. Det gjelder om å få folk til å akseptere at de er maktesløse.

De vet at de ikke er elsket.

Glenn Elmers arbeider ved Claremont-instituttet og har skrevet en glimrende analyse for amgreatness.com: Hard Truths and Radical Possibilities.

Dette er så langt fra sprøytet som utbres i norske medier at det ikke finnes berøringspunkter.

Men nordmenn trenger å vite hva som foregår i USA. Størrelse betyr noe: Vi er ikke bare få i antall, vi er blitt små i hodet og vi blir mer provinsielle jo lengre mediene får bombardere oss med bullshit.

Men vi har ikke alltid vært «små».  Nordmenn har tenkt og handlet stort. Nå er vi tjenerskap for en global elite. Det samme er lederskapet i alle de tre nordiske land.

Jeg mener det er parallelle prosesser i USA og Europa. Det står like dårlig til begge steder. Konservative trenger å komme til besinnelse: Gjøre opp status og finne ut hva som er mulig.

Den jevne europeer aner ikke at eliten i USA er ved å avvikle demokratiet. Flere intellektuelle på høyresiden går inn for at Republikanerne skal ta opp konkurransen med Demokratene i stemmesanking og langvarige valgprosesser som inviterer til juks og svindel.

Men Elmers spør: Hva er vitsen? Det vil være et race to the bottom. Hva er vitsen ved å være først til bunnen?

Demokratene har adoptert en anti-republikansk ideologi: De er nihilister.

Det er uvant å se ubehagelige sannheter på trykk:

First, even if conducted legitimately, elections no longer reflect the will of the people.

Det er en brutal setning. Det er medienes løgner, justisdepartementets politisering av rettsvesenet som har vist amerikanerne at ingenting lenger er hva det utgir seg for.

Set aside for the moment any concerns about outright fraud and ballot tampering. The steady growth of the administrative state since the 1960s means that bureaucracy has become increasingly indifferent to—even openly hostile to—the will of the people over the last half-century.

Amerikansk språk gir noen nøkkelbegreper: Det som hersker kalles den administrative stat. Den ser seg tjent med en Potemkinkulisse av demokrati og normalitet. Alle vet det er en kulisse. Den fungerer pga det Chomsky kalte «manufactured content», en kunstig fremstilt konsensus. Sosialdemokratiet er gode på dette.

Elmers mener amerikanerne langt på vei har godtatt at originalen er erstattet av en falsk kopi der suvereniteten er tapt. Tross avstanden: Jeg tror han tar feil. Jeg tror det var et knusende flertall for Trump i 2020 og at det var en rød tsunami i 2022. Folk flest er ikke dumme.

Eller er amerikanere og skandinaver blitt de endimensjonale menneskene som Herbert Marcuse beskrev? Mitt instinkt sier meg at det rører seg mye der ute som er tegn på liv.

Pandemien har gjort noe med folks tillit til systemet. Vi stoler ikke lenger på at myndighetene vil oss vel.

Biden sa før jul i fjor om de uvaksinerte: Jeg håper dere går en kald og ensom død i møte.

Myndighetene vet at flere og flere våkner. De har tross alt kjørt folk gjennom flere sjokkterapier, nærmest for å se hvor mye de tåler. Etter første verdenskrig ble tyskerne ubeskrivelig kyniske. Det ville være rart om folk ikke ble det samme nå.

Myndighetene forbereder seg allerede på krig med befolkningen. Derfor har de noia på ytringsfrihet. De våger ikke la pressen være selvstendig.

Kampen for ytrings- og pressefrihet blir en av de store saker i årene fremover. Våre herskere vil minne mer og mer om oligarker og autokrater i andre land og til andre tider.

Jeg kom tilfeldigvis over en fullversjon av Dan Browns siste film, Inferno, med Tom Hanks. Den handler om Apokalypsen, men den er merkelig tam og kjedelig.

Den stemningen dagens makthavere har skapt er langt mer uhyggelig og apokalyptisk.

Til de som holder fast på at Norge fortsatt er Norge: Se hvor fort myndighetene rykket frem og ekspanderte under pandemien. Pandemien var et kvantesprang.

Makthavernes frakobling fra folket var blitt forberedt gjennom to folkeavstemninger og EØS-avtalen: Suvereniteten har gått tapt.

The regulators, administrators, and policymakers in the alphabet soup of federal agencies set the rules and impose their collective will as they see fit. Regardless of who the people repeatedly elect to reform the system, those politicians and their agendas come and go; the permanent government persists.

Denne administrative staten som styres av et par millioner ansatte i USA, er engasjert i det som kalles «managed decline»: En omstrukturering av samfunnet uten at folket blir spurt. De underliggende premisser kommuniseres heller ikke. Derfor er politikk blitt et forvirrende rot. Du må ikke se på fasaden. Det viktige kommuniseres ikke.

Eliten fjerner systematisk «grenser» som skal hindre oversvømmelse av fremmede, de har krisemaksimert en energikrise og skapt et fiendtlig forhold til vår store nabo i øst som ikke kommer til å gå over så lett.

Hvis du ser på hvordan USA virkelig fungerer så er det vanskelig å komme utenom at USA ligner på en fascistisk stat. Det var venstresidens yndlingsord på 60-tallet. Nå har venstresiden innført det selv.

Congress doesn’t write, the executive does not enforce, and the judiciary does not interpret the laws. Power and wealth have become massively centralized in Washington, D.C. Federalism, judicial review, executive authority, the legislative process, appropriations—none of this remains operational in a way James Madison would recognize. And now, the country’s most powerful corporations are in active collusion with the federal security apparatus to enforce the regime’s authority. That’s practically the definition of fascism.

Kongressen skriver ikke, den utøvende makten håndhever ikke, og rettsvesenet tolker ikke lovene. Makt og rikdom har blitt massivt sentralisert i Washington, D.C. Federalisme, rettslig kontroll, utøvende myndighet, lovgivningsprosessen, bevilgninger – ingenting av dette forblir operativt på en måte James Madison ville anerkjenne. Og nå er landets mektigste selskaper i aktivt samarbeid med det føderale sikkerhetsapparatet for å håndheve regimets autoritet. Det er praktisk talt definisjonen av fascisme.

Elmers har noen interessante observasjoner om Trump: Han forsto ikke hvilken trussel han sto overfor i byråkratiet.

We are in a post-constitutional, even a post-political, environment.

Det samme gjelder Norge: Politikk er en karrierevei, og det ser man av alle frysegodene de karrer til seg. Grifters kaller amerikanerne dem.Hadia Tajik blir intervjuet av VG som om alt er tilgitt eller glemt. Hun vil presentere politikk til ny sosiallov. Men velgerne kommer ikke til å glemme. Hadia er ferdig.

Trond Giske kan bli tilgitt. Men ikke Hadia. Der handler det kun om makt og fordeler.

Elmers sier noe interessant om leppa til Trump: Han provoserte byråkratiet til å kaste masken. De så rødt. Det var politisk effektivt. Demokratene er blitt besatt og man merker det er en turnoff, også i Norge. Folk lar seg ikke engasjere.

Trump correctly perceived that mockery and derision were effective, if indelicate, tools for challenging this hubris.

Kunsten å forhandle virker ikke hvis motparten sitter med alle kortene, sier Elmers.

The art of the deal doesn’t work when the other side holds almost all the cards

Den som skal gjenreise republikken står overfor uoverstigelige problem: Han ville måtte ha flertall i begge kamre og folk som var villig til å være hensynsløse og viljesterke, akkurat som byråkratiet er det. Se bare hvordan mediene reagerte på Trump.

Men det er noe enda verre:

De progressive har gjennom mange år undergravet Middle Americas moral. De har mistet mange av de verdiene som gjorde USA «stort».

Since the federal behemoth hasn’t been responsive to popular will in several generations and has steadily undermined the moral basis of healthy families and personal responsibility, it’s hardly surprising that the American people have gradually lost the habits and virtues necessary for self-government. There is no short-term solution for this.

Siden det føderale monsteret ikke har vært lydhør overfor folkelig vilje på flere generasjoner og stadig har undergravd det moralske grunnlaget for sunne familier og personlig ansvar, er det neppe overraskende at det amerikanske folket gradvis har mistet de vanene og dydene som er nødvendige for selvstyre. Det finnes ingen kortsiktig løsning på dette.

Med kritisk raseteori, flytende kjønn og biologisk kjønnsskifte ser vi et målrettet angrep på kjernefamilien. Mediene svarer på kritikk, som den fra Tucker Carlson mot skjæring i barn, at det er hans fobi og hat som er skyld i angrepet på Paul Pelosi, gayklubben i Colorado Springs osv.

Det er ingenting som er for drøyt for mediene og Demokratene. De er på et nivå du må til totalitære stater for å finne maken til. Dette er hva det liberale USA er blitt.

Hvis Republikanerne forsøker å jatte med disse kreftene vil de gå til grunne. For Demokratene har fått noe millenaristisk og demonisk over seg.

• Practically, we can never hope to match the maniacal zeal of the Left, which invests millenarian expectations in politics, and is thus always driven to do whatever it takes to win. Acknowledging this does not mean giving up and letting them win. But it does mean recognizing that in a race to the bottom, the Left will always get there first. And having fought tooth and nail to see who can go lower, what do we do when we reach the bottom?
• I praksis kan vi aldri håpe på å matche venstresidens maniske iver, som investerer tusenvis av forventninger i politikken, og dermed alltid drives til å gjøre det som trengs for å vinne. Å erkjenne dette betyr ikke å gi opp og la dem vinne. Men det betyr å erkjenne at i et kappløp mot bunnen vil venstresiden alltid komme først. Og etter å ha kjempet med nebb og klør for å se hvem som kan gå lavere, hva gjør vi når vi når bunnen?

Her kan vi lære av det tyske eksemplet: Lengselen etter bunnen er reell på venstresiden. De tiltrekkes av driftene og kaos.

Vi ser tendenser til at politikken også her blir som en konkurranse i hvem som får flest treff, clickbait.

a clickbait contest that rewards whichever side can best wage computerized demographic warfare.

Elmers trekker en viktig konklusjon: Hvis makt er alt som betyr noe er det ikke noe vits i å være med på en kamuflert lek. Da vil masken falle før eller siden likevel.

If power really becomes the only object, and neither side really believes in consent, then the entire pretense will fade away soon enough anyway.

Det er lys i enden av tunnellen: Venstresiden har aldri forstått eller regnet med menneskets natur. Det er den som vil vise seg sterkere.

Konservative vil stå igjen med historien, menneskets natur, og naturretten som er gitt av Gud.

Sosialister selger alltid falske utopier som andre betaler en høy pris for.

To the victims of communism killed by torture and starvation, we can now add the scarred minds and mutilated bodies of today’s “gender dysphoria” patients.

Historien er ikke på venstresidens side. De overvurderer sin egen styrke og mangler ydmykhet.

But we might take some comfort in the second great error of the Left: history is noton their side because history doesn’t take sides. Deterministic “progress” is a myth because our destiny is not fixed. The eternal danger of tyranny—which confronts us now in a grave way—is coeval with the eternal possibility of freedom.

Men vi kan trøste oss med den andre store feilen til venstresiden: historien er ikke på deres side fordi historien ikke tar parti. Deterministisk «fremgang» er en myte fordi vår skjebne ikke er fast. Den evige faren for tyranni – som konfronterer oss nå på en alvorlig måte – er samtidig med den evige muligheten for frihet.

Bare det å diskutere et USA som er truet av venstresidens diktatur er sjokkerende for en europeer. Fordi vi selv er på vei inn i en tilsvarende totalitær struktur. Vi husker merkesteinene vi passerte og forstår bedre hvor vi er på vei.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!