Det vi ser, tror jeg, er mistillit til hele systemet, til «Stortingspartiet» og det uttrykkes enklest ved å fokusere først på tåkefyrsten, den noe grå Jonas Gahr Støre, ikke noe sjarmtroll akkurat. Men manglende sjarm er det minste problemet, en statsminister skal faktisk være lett reservert og noe tilbaketrukket. Det er mannskapet hans som skal ta imot de innkommende «missiler». For mye prat gjør ingen «statsmann», tvert imot.
Men ministrene hans er ikke gode nok, selv om Støre selv har valgt dem, det hjelper lite. Kanskje er der få kvalifiserte å velge mellom i Ap-stallen. Det synes faktisk å gjelde i politikk generelt, og at Norge, slik landet styres, ikke tiltrekker seg flinke nok folk, et varsel i tiden. De flinkeste har ikke, som Støre, tid til å vente nær uendelig på opprykk. Og maktsystemet er dessuten uinspirerende med løgn, nepotisme, kjennskap og vennskap og skarpe albuer overalt. Hvem gidder slikt?
Resultatet er deprimerende, for dette munner dessverre ut i middelmådighet. Og Stortinget,
med 169 representanter, burde vært kuttet til det halve, mye unødig daukjøtt her, og til dels ukvalifiserte som stenger fremkomsten til de bedre. Stortingssalen er normalt mindre enn halvtom, fremmøtet synes mangelfullt og ingen hurtigløpere er i sikte. Lønnen er sikker og god for lite arbeid mest som statister, og knapt noen reiser seg, overhodet. En annen grunn for å redusere antallet representanter, er jo at varamenn tilhører systemet og kan innkalles. Men verst er partistøtte-systemet, den finansieringen favoriserer de bestående og diskriminerer de små og nær totalt forhindrer nye partier, hvilket borger for ingen forandring, en nær uforanderlig maktkonsentrasjon til fordel for de siamesiske tvillingene Høyre og Ap. Disse to sammen representerer et «sjakk matt» mht Stortingets fornyelse, noe som sikkert passer de to partiene perfekt; de vet hvem de må forholde seg til, og i «verste» fall hestehandle utenfor Stortinget. Skikkelig «checks and balances» får vi ikke med de to partiene sammen dominerende.
Nå seiler Høyre opp igjen, dessverre. Folk «stikker» Ap og Støre ved kanskje å tro at Høyre med Erna Solberg er bedre. Da tar de grusomt feil. I en tidligere mer normal verden med «ene-valget», enten Ap eller Høyre, ville jeg valgt det konservative. Men dessverre Høyre med den arrogante, selvgode Erna ved roret er aller verst for Norges fremtid, hun er sosialist-globalist på sin hals og EU- og FN-frelst og derved samtidig på lag med WEF hvor Børge Brende, hennes tidligere utenriksminister, jobber som administrerende direktør – for en verdens omkalfatring til en ny form for kommunisme som skal gjøre oss alle fattige, men lykkelige. Dette er ren utopi og ville i tilfelle ført til en en-verdens-diktatorisk makt og kaos, alle mot alle og ingen landegrenser og ingen felles normer, en jungel av motsetninger. Løsningen ville være verre enn Kina, der er iallfall de fleste «kinesere» og allerede noenlunde disiplinerte.
Verden må tilbake til nasjonalstater, annet blir for stort til å kunne disiplineres til ro, lov og orden. I lille Norge er det allerede vanskelig nok takket være den ødeleggende, dessverre uregjerlige, voldelig gjørende innvandringspolitikken til Gro Harlem Brundtland, noe som hun stadfestes ved Stortingsmelding 74 fra 1979. Akkurat den meldingen later Ap som er ikke-eksisterende. Men Jonas hennes løpegutt fortsatte galskapen, og integreringen han lovet og forsikret oss om, er som fryktet blitt til segregering, og neste fase truer som apartheid – om ikke innvandringen stoppes. Det ryktes at Gro vil vende tilbake for å redde Ap. Kanskje vil hun oppleve det motsatte. Men gjerne for meg, ørnen har buklandet i hennes velsignede fravær og «gamla» er gått ut på dato. Bortsett fra våre nye nordmenn er det få som vil takke henne – annet enn kanskje de kjøpte riksmedie-redaktørene, og da pliktskyldigst.
Skal partistøtte i det hele tatt fortsette, en uting av dimensjoner, kan den ikke basere seg på avgitte stemmer. Det koster å starte opp og organisere nye partier og mangfold, og et fast mindre flatt beløp til hvert parti, gammelt eller nytt, må fastsettes. Jeg foreslår maks 5 millioner, Det tillater knoppskyting og fratar de store partiene ene- og propagandamakten. Partier skal basere seg på dyktige ild-sjeler, ikke gamle slitere, og partimedlemmene må enten betale kontingent og/eller å arbeide for sitt parti på dugnadsbasis, en refleksjon av politisk oppriktighet. Partiene må selv skaffe seg penger og støtte på basis av sitt program og/eller egen ærlige dyktighet. Vi trenger, som de sier på engelsk, «an even playing field» og ikke innebyggede barrierer eller handicaps. Dersom for eksempel LO vil støtte Ap skal beløpet oppgis og offentlig registres. Om noen privatpersoner eller selskaper ønsker å støtte et eller flere partier, skal slikt registres og være betimelig offentlig tilgjengelig informasjon, gjerne med maksimumsgrenser. All snusk skal elimineres, og reglene overholdes. Slik som det er nå, blir partiene de rene «butikker» samt maktpyramider med uheldige, udemokratiske konsekvenser.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
