Wall Street Journal tar på lederplass et kraftig oppgjør med europeisk energipolitikk. Avisen mener at skattebetalerne må svi for den lite gjennomtenkte grønne politikken. Verst går det ut over Frankrike og Tyskland.

WSJ skriver at et Europa som sliter med å beholde lys og varme, kun har forsyninger til å dekke halvparten av det som er nødvendig for å takle vinterens energikrise.

Europe is struggling to keep its lights and the heat on this winter, and fuel supply is only half of the energy crisis.

Den halvparten som mangler, skyldes de katastrofale fiskale kostnadene som Europa har pøst inn i den særdeles mislykkede satsningen på grønn energi. Europeiske skattebetalere må regne med å betale prisen for denne galskapen i mange år fremover, mener WSJ.

Myndigheter pøser på med støtteordninger og subsidier, men også disse midlene må hentes fra de allerede hardt rammede skattebetalerne.

I alt har myndighetene i Europa annonsert at de vil sette av 674 milliarder euro til såkalt hjelpende tiltak, ifølge den Brussel-baserte tenketanken Bruegel.

Tyskland alene står for 264 milliarder av disse midlene. Det er virkelig ikke rart at enkelte økonomer frykter at Tysklands Energiewende, som er slaktet av den tyske riksrevisjonen hele tre ganger, kan ende opp med å rasere hele eurosonen.

Tysk økonomi mot stupet, kan ramme hele eurosonen

Selv Storbritannia, som går fra krise til krise, har bevilget tilsvarende 97 milliarder euro til støtte for en stadig fattigere befolkning og et sviktende næringsliv.

Dette kommer på toppen av de enorme summene som allerede belastes husholdninger og bedrifter.

Riktignok har flere land redusert skattene på drivstoff, noe som hjelper litt. Dette er samtidig et klart brudd på deler av klimahysteriet som har skapt katastrofen Europa nå opplever.

This is a rare instance of the energy crisis forcing a beneficial rethink of green fixations—in this case, Europe’s tendency to treat energy levies as a green «sin tax.»

Men i hovedsak fokuserer de ulike regjeringene i Europa på utdeling av smuler til en befolkning som ikke bare er rammet av økende energipriser, men også av en historisk høy inflasjon og et raskt økende rentenivå. De sistnevnte problemene er selvsagt i stor grad forårsaket av energikrisen.

Verst står det til med Tyskland og Frankrike. Der er man i full gang med å nasjonalisere viktige selskaper i energisektoren.

I Paris har strømselskapet Électricité de France (EDF) blitt forvandlet til et statskontrollert slushfond, skriver WSJ.

Berlin vil nasjonalisere landets største gassimportør Unipher, og tilbyr titalls milliarder i subsidiert kreditt til andre energiselskaper. Robert Habeck, Tysklands økonomiminister, sa det slik:

– Staten vil gjøre alt som er nødvendig for å holde systemviktige selskaper i Tyskland stabile til enhver tid.

Det sier litt om krisen i europeisk økonomi når systemkritiske selskaper må subsidieres av staten for å overleve.

Samtidig er de enorme beløpene som er nevnt ovenfor avhengig av at tiltakene og støtteordningene blir midlertidige. Britenes plan er å stanse støtten i april. Men dette virker ikke særlig sannsynlig, for ingen tror at energikrisen er avsluttet i løpet av noen få måneder.

Å avslutte støtteordninger i april vil derfor være politisk umulig, mener WSJ.

If you think politicians will do that willingly, we have a hydropower dam in the Sahara to sell you.

Samtidig forsøker flere land, da særlig Tyskland, å bygge ny infrastruktur for å kunne ta imot f.eks. LNG som erstatning for russisk gass. Men samtidig fortsetter subsidiene av fornybare energikilder, til tross for flere tiår med mislykkede forsøk.

Vind- og solenergi er ustabile kilder, og kan ikke erstatte olje, gass eller kjernekraft. Men allikevel pøses milliardene inn i meningsløse tiltak som ikke fører til forbedret energisikkerhet.

Men det er verre: Siden det ikke finnes ubegrensede midler, vil idiotiske klimatiltak rett og slett redusere investeringene i tiltak som kan forbedre situasjonen. Regningen for det grønne skiftet vil ramme allerede hardt plagede skattebetalere.

Taxpayers may end up footing bills that private investors would have been willing to pay if politicians hadn’t promised to put fossil fuels out of business within 10-15 years.

EU-politikere virker ute av stand til å oppdage at det er noe som heter den virkelige verden. Under COP27 konkurrerte vestlige politikere om å avskaffe seg selv så raskt som mulig, mens Kina og India ler hele veien til banken.

Det er som Christian Skaug beskrev det:

Deres ambisjoner om en rask utfasing av de fossile energikildene er umulig å oppfylle, og et seriøst forsøk på å gjøre det, ville bety fattigdom, elendighet og død for mange hundre millioner mennesker.

Det er bare i det mette og late Vesten at man ikke forstår dette, og derfor er det de ekstreme aktivistene i og utenfor regjering i vår del av verden som presser hardest på for å gjennomføre denne revolusjonære og dødbringende politikken.

Klimapolitikken etter Sharm el-Sheikh er en oppskrift for avvikling av Vesten

Det er umulig å anslå hvor mange milliarder som er pøst inn i det grønne, psykotiske hysteriet. Tyskland alene har minst sløst bort hundrevis av milliarder euro, og utgiftene er absolutt ikke stanset.

WSJ mener skattebetalere må forberede seg på regninger som passerer 1000 milliarder euro i årene fremover.

When it comes to green energy, the motto is «pay, and pay again.»

Situasjonen er ikke bedre her i Norge. Finans­departementet aner ikke hva «det grønne skiftet» koster. Men WEF har anslått at kostnaden på verdensbasis vil bli 3,5 billioner dollar hvert eneste år fram til 2050.

3500 milliarder dollar. Hvert eneste år. Vi skattebetalere får bare forberede oss på å betale, for så å betale igjen, igjen og igjen.

Men dette vil neppe redde oss fra den egentlige trusselen vi har grunn til å frykte: klimatiltak og en fullstendig ødelagt økonomi.

Les også:

Klimapolitikk for absolutt alle penga: Nå har vi også «utslippsgjeld»

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!

Kjøp julegavene fra Document!