Kan du gi et eksempel på et land der journalister og varslere ikke kan avsløre feil om sitt eget land uten å risikere lange fengselsstraffer? Russland, tenker du kanskje. Nord-Korea, Iran, Sudan, Syria, Tyrkia, Kina og Hviterussland er andre kandidater. Fra årsskiftet kan du også legge til et nytt land på den listen: Sverige.

Denne uken stemte Sveriges regjering gjennom den såkalte «Varslerloven», en grunnlovsendring som gjør det mulig å kriminalisere handlinger som tidligere har vært beskyttet av presse- og ytringsfriheten.

Regjeringens lovforslag 2021/22:55 med den avslørende tittelen Utlandsspioneri ble fremmet for Riksdagen av daværende justisminister Morgan Johansson i oktober 2021 og ble stemt gjennom i Riksdagen, til tross for massiv kritikk fra henvisningsinstansene. Siden det dreier seg om en grunnlovsendring, ble det da nødvendig med en ny avstemning etter valget, og også denne gangen ble loven stemt gjennom.

Målet sies å være å stramme inn lovgivningen angående spionasje, noe som kan virke rimelig når landet nærmer seg NATO:

«För att stärka skyddet för sådana samarbeten mot spioneriliknande gärningar föreslår regeringen att brotten utlandsspioneri, grovt utlandsspioneri och röjande av hemlig uppgift i internationellt samarbete införs i brottsbalken. Därigenom blir det straffbart att under vissa omständigheter till exempel obehörigen röja hemliga uppgifter som förekommer inom Sveriges inter nationella samarbeten och som kan skada Sveriges förhållande till någon annan stat eller en mellanfolklig organisation.»

Hvem kan motsette seg at spionasje blir straffet? Sannsynligvis ingen, bortsett fra en spion. Men spionasje er allerede straffbart. Det den svenske regjeringen gjør nå er å innføre nye kriminelle klassifiseringer som inkluderer handlinger som ikke tidligere var kriminelle, men som tvert imot har blitt regnet som grunnlovssikrede friheter og rettigheter.

Spionasje som en forbrytelse av presse- og ytringsfrihet

At den nye forbrytelsen «utenlandsspionasje» innføres som en forbrytelse av presse- og ytringsfrihet begrenser kommunikasjons- og anskaffelsesfriheten, da det ikke bare blir straffbart å utlevere sensitiv informasjon om Sverige til en fremmed makt – det vil si å utføre handlinger som de fleste av oss forbinder med «spionasje» – men også å avsløre feilhandlinger og til og med håndtere informasjon som «kan skade Sveriges rykte».

Det betyr at retten til å informere media om mishandling uten å få klarert sin identitet forsvinner i disse sakene. Loven gjør også såkalt undersøkende journalistikk vanskeligere, siden det er den enkelte journalist, ikke ansvarlig utgiver som ved andre pressefrihetsforbrytelser, som kan tiltales og dømmes dersom en politiker føler seg selv, sin nasjon eller organisasjon støtt av materialet som publiseres.

Den nye loven går så langt at den omfatter mistanke om utenlandsk spionasje, noe som betyr at Justitiekansleren kan beslutte å iverksette forundersøkelse mot journalisten, opinionslederen eller medarbeideren som er mistenkt for å forberede en avsløring som kan sette Sverige eller dets politikere i et ugunstig lys.

Forbrytelsen trenger ikke å være begått – det er nok at noen er mistenkt for å planlegge et forskningsprosjekt angående et sensitivt tema for at sikkerhetspolitiet Säpo skal ha rett til å bruke det lovrådshenvisningen kaller «den samlede makten til staten med hensyn til hemmelige tvangsmidler», som kan bety hemmelig avlytting av boliger og kjøretøy, eller at Säpo planter såkalte trojanere for å overvåke datamaskiner og mobiltelefoner.

I tillegg settes varslerbeskyttelsen ut av spill i de tilfellene og husransaking kan foretas i redaksjonelle lokaler og telefoner og datamaskiner kan beslaglegges av Säpo.

Lovens ordlyd gjør at det blir straffbart å avsløre forseelser innenfor den svenske staten, men også innenfor NATO og NATOs medlemsland, FN og EU. Konkret betyr det at en rekke avsløringer som tidligere ble fremhevet som verdifulle vil være straffbare etter årsskiftet.

Et slikt eksempel er avsløring av seksuelle overgrep mot barn innenfor rammen av en FN-operasjon i Afrika. I juli 2014 mottok daværende leder for feltarbeid ved FNs kontor for menneskerettigheter i Genève, svenske Anders Kompass, en rapport om seksuelle overgrep mot barn fra FN-soldater i Den sentralafrikanske republikk. Kompass slo alarm, men FN prøvde å stille det hele opp og sparke ham.

En uavhengig ekstern gransking konkluderte da med at Anders Kompass handlet helt korrekt og rettet sterk kritikk mot FN-ledelsen – men ifølge svensk lov vil slike avsløringer være straffbare i 2023.

Med det nye lovverket ville journalistene trolig ha latt være å avsløre at Ericsson bestakk terrororganisasjonen ISIS, eller å publisere at det kinesiske selskapet Nuctech, som er ansvarlig for sikkerhetskontrollene ved svenske flyplasser, er svartelistet og anklaget for korrupsjon i USA, eller å anklage Tyrkia for overgrep mot kristne og minoriteter.

Selv Sveriges Radio Ekots avsløring om Sveriges og byrået Totalförsvarets Forskningsinstituts (FOI) hemmelige byggeplaner for en våpenfabrikk i Saudi-Arabia ville trolig blitt stoppet når de første tipsene kom inn dersom den nye loven allerede hadde vært på plass.

I alle disse sakene kunne den enkelte journalist eller opinionsleder vært tiltalt for utenlandsspionasje, samt de personer som deltok ved for eksempel å videreformidle dokumenter og andre bevis.

Hva utgjør en «forsvarlig handling»?

De eneste partiene som motsatte seg loven var Vänstern og Miljøpartiet, de andre partiene har enten nektet å uttale seg til media eller har vist til at det er en bestemmelse i loven som skal gjøre det mulig å fortsette journalistisk arbeid:

«En gärning ska inte utgöra brott, om den med hänsyn till syftet och övriga omständigheter är försvarlig.»

Samtidig er loven skrevet på en slik måte at hva som anses å utgjøre en «forsvarlig handling» skal avgjøres i retten. Dette betyr at en person som publiserer – eller mistenkes for å planlegge å publisere – informasjon som er problematisk for den svenske regjeringen, en annen nasjon, FN, EU, NATO eller en lignende organisasjon først vil bli etterforsket av Säpo og deretter arrestert, siktet og brakt inn for retten. Avhengig av hva retten da anser som «forsvarlig» vil den enkelte frifinnes eller dømmes til en fengselsstraff på inntil fire år.

Så hva skal til for at en handling er «forsvarlig»? At skribenten er ansatt i en offentlig tjeneste, skriver for en publikasjon som mottar pressestøtte eller er medlem av Journalistforbundet? Kan en enkeltblogger eller noen som skriver for alternative medier anses å handle «forsvarlig» dersom han eller hun avslører noe som makthaverne ønsker skal forbli hemmelig? Loven sier ingenting om det. Alt blir et tolkningsspørsmål og enkeltmennesker vil lide når presedenser skal skapes.

Selv om en forfatter senere blir frifunnet, er skaden allerede skjedd: da har du sittet i varetekt, tvunget gjennom en omfattende etterforskning og sannsynligvis mistet både jobben og ryktet. Hvem er klar til å ta sjansen? I den situasjonen er det mer rimelig å anta at man lar tastaturet hvile – og land som har det forholdet til ytringsfrihet blir sjelden beskrevet som demokratier.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!