Omslag til «Kulturkamp i Klasserommet»: Document. Stillbilde av Susanne Wiesinger: Addendum / YouTube. Sitatet i påskriften er hentet fra et intervju med forfatterinnen i Kronen Zeitung.

Da Susanne Wiesingers muslimske elever begynte å hylle de islamistiske terroristene som massakrerte Charlie Hedbos redaksjon i Paris, klarte ikke lenger den mangeårige læreren ved en innvandrerdominert skole i Wien å tie om de massive problemene med muslimske elever i skolen.

Wiesinger begynte å skrive ned sin historie i samarbeid med den østerrikske medieplattformen Addendum, og resultatet ble til slutt boken «Kulturkamp i klasserommet», som vakte stor oppsikt da den utkom i Østerrike. Boken fikk også bred omtale på Document.

Nå utgir Document Forlag dette unike vitnesbyrdet på norsk. Og det er virkelig unikt, for selv om islams påtrengende nærvær gjør seg gjeldende i stadig flere skoler i Europa, er det knapt noen på innsiden som forteller hvordan det arter seg. Det er enklere å la være, for ikke bare er det tungt å ta virkeligheten innover seg, men det er enda tyngre å oppleve hvordan omgivelsene straffer en for å ha talt åpent om ubehagelige sannheter.

I løpet av sine år som lærer i Wien-bydelen Favoriten har Susanne Wiesinger opplevd en rekke sjokkerende sammenstøt mellom islamsk og europeisk mentalitet. Hun erkjente etterhvert at islam var det viktigste i livet for mange i klassen, og at de ikke ville ha noe med østerriksk kultur å gjøre. Elever og foreldre hadde gått i en radikal, fundamentalistisk retning. Sharia og Koranen var viktigst, og det var blitt umulig å integrere elevene språklig og kulturelt.

For undervisningen er følgene katastrofale. Deler av læreplanen anses som umoralsk. Elevenes tyskkunnskaper er så dårlige at de knapt lærer noe overhodet. Det blir umulig å undervise om Holocaust, seksualitet eller vestlig kultur. Lærere bøyer seg for islamske tabuer og resignerer over det senkede nivået.

Skoleledelsen viser forståelse for voldelige elever, og berøringsangst for elever som utsettes for vold hjemme. Lærere som prøver å ta opp problemene med kolleger, fagforeningen eller utdanningsmyndighetene, slik Wiesinger gjorde, blir ansett som ubekvemme, anklaget for rasisme og frosset ut. Selv er hun venstreorientert, men da hun snakket høyt om problemene med islam i skolen, ble hun straks anklaget for å være en høyrevridd «islamofob».

I forbindelse med utgivelsen av «Kulturkampf im Klassenzimmer« i Østerrike, ble Wiesinger intervjuet blant annet av Kronen Zeitung. Der kom det frem at da hun leste de sjokkerende historiene i sitt eget manuskript, forstod hun ikke hvordan hun hadde holdt ut. For til syvende og sist handler det om at islam setter sitt preg på skolen i Europa, ikke at europeiske skoler gjør muslimer til samfunnsborgere.

En tid etter utgivelsen ble forfatterinnen rekruttert av Østerrikes regjering til et verv som ombudskvinne for verdispørsmål og kulturkonflikter i det østerrikske undervisningsdepartementet.

Mens hun hadde denne jobben, fikk hun ettertrykkelig bekreftet et tidlig inntrykk av at politikken er til hinder for at problemene i skolen kan løses. Det var viktigere å sette politikerne i et heldig lys enn å erkjenne hvor dårlig det stod til i skolen. Etter en konflikt med ansvarlig statsråd Heinz Faßmann (ÖVP) som endte med at Wiesinger ble løst fra vervet, skrev hun siden boken «Maktkamp i ministeriet – hvordan partipolitikken ødelegger skolene våre».

Aktualiteten til «Kulturkamp i klasserommet» har naturligvis bare økt siden den først utkom på tysk, og det gjelder også vårt eget land. Kulturkonfliktene har ulmet lenge også i norske skoler. Det er gått mer enn ti år siden klasser ved Bjerke videregående skole i Oslo ble adskilt etter etnisitet.

Boken om islams fremmarsj i Oslo-skolen er aldri blitt skrevet. Men hvis det fantes en lærer i Oslo med samme mot som Susanne Wiesinger, ville det neppe ha blitt en svært annerledes bok.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!