I dag braker det løs. Klokken 17.00 er det avspark i åpningskampen i fotball-VM. Men ikke alle vil sitte klistret til skjermen.

En av grunnene er selvsagt at åpningskampen i seg selv ikke er spesielt tiltrekkende. Qatar mot Equador, det er liksom ikke det samme som Nederland mot Brasil eller England mot Tyskland.

Men mitt prinsipp er enkelt. Siden 1974 har jeg sett så å si alle kampene i alle fotball-VM. For man vet jo aldri hvilken kamp som blir legendarisk.

Årets fotball-VM er spesielt. Mange stiller spørsmålet: Hvordan i all verden kunne FIFA finne på å gi fotball-VM til Qatar?

Det var dog ikke så mange som reagerte i 2010. Ingen reagerte på at et land styrt etter islamske lover ble tildelt verdens største sportsbegivenhet. For å kritisere islam, det gjør ikke våre politiske ledere, og heller ikke mediene.

Men vi som bryr oss om fotball reagerte. Tildelingen var åpenbart marinert i korrupsjon og grådige FIFA-ledere, og etter hvert kom rettssakene. Men det dreide seg om korrupsjon, ikke om islamkritikk.

Så fant noen plutselig grunner til å reagere, omtrent ti år senere. Reaksjonene og kritikken har i stor grad dreid seg om to ting: Behandlingen av fremmedarbeidere, og situasjonen for LGBTQ-mennesker.

Personlig fant jeg det hele nokså smakløst. The Guardian skrev en artikkel om den elendige behandlingen av fremmedarbeidere. Andre medier slengte seg på uten at de hadde lest artikkelen. De bare oppsummerte tall, helt uten forståelse av virkeligheten.

Fortsatt kan vi lese om et fotball-VM hvor tusenvis av fremmedarbeidere har dødd under byggingen av stadioner som er oppført for fotball-VM. Vår fotballpresident Lise Klaveness ble hyllet etter sin kritiske tale i Doha.

Personlig ble jeg ikke så imponert. Dette fremsto som en show off for flokken hjemme.

Klaveness fremsto som rene Obama, og snakket om change. Hele woke-balletten ble nevnt i hennes tale.

In 2010, the world cup was awarded by FIFA in unacceptable ways with unacceptable consequences. Human rights, equality, democracy, the core interests of football, were not in the starting 11 until many years later.

Klaveness tok også opp fremmedarbeidernes situasjon:

The migrant workers injured or families of those who died in the build-up to the World Cup should be cared for.  FIFA, all of us, must now take all necessary measures to really implement change.

Klaveness hadde tydeligvis ikke lest den artikkelen i The Guardian, som startet hele opprøret.

I februar 2021 skrev den britiske avisen The Guardian at over 6500 gjestearbeidere døde i Qatar fra 2010  til 2019.

Mange oppfattet det som at selve byggingen av stadionanleggene var årsak til de mange dødsfallene.  Men dette stemte ikke: Antall dødsfall gjaldt for alle gjestearbeidere i Qatar, over en periode på ti år.

Kun tre av disse dødsfallene kunne knyttes til fotball-VM. Dessuten var ikke dødstallene spesielt høye.

I en kronikk på TV2.no skrev Thorstvedt at han mener tallene avdekket av The Guardian var oppsiktsvekkende lave. Han antok at de fleste gjestearbeidere var menn mellom 20-49 år, og gjorde en interessant sammenligning.

Hvor mange menn mellom 20-49 år døde i Norge i tidsrommet 2010-2019?

Norge: Antall mennesker i folkegruppen, ca 1,1 millioner. Antall døde: 10.863.
Qatar: Antall mennesker i folkegruppen, estimert 1,8 millioner. Antall døde 6.500.

Dette fortalte oss at det faktisk var mer risikabelt å bo i Norge enn å være gjestearbeider i Qatar!

Selvsagt er det allikevel mange kritikkverdige forhold for disse arbeiderne. Kontraktene var dårlige, lønna var lav, og de bodde kummerlig. Men til tross for dette gikk rekrutteringen godt. For mange av gjestearbeiderne var alternativet verre. Dette var folk som levde i ytterste fattigdom. Jobbene i Qatar forbedret faktisk livssituasjonen til de fleste.

Lise Klaveness hylles for talen i Doha, men er det fortjent?

Uansett var dødstallene et dårlig argument. Dessuten: Hvor var kritikken under OL i Kina? Kina har tross alt bygd rene konsentrasjonsleire, og er etter min mening verdens farligste diktatur, og trolig Vestens største fiende i tiden fremover.

Det tidsriktige temaet LGBTQ-rettigheter var det andre hovedfokuset. Personlig finner jeg det vanskelig å forstå hvordan dette plutselig dukket opp, siden islam ikke akkurat har en historie i forhold til LGBTQ-rettigheter som er verdig noe særlig skryt.

Hvorfor kan man kritisere Qatar, mens man inviterer Taliban til Norge for å ha dialog om kvinners rettigheter, og Biden smisker med Iran og Saudi-Arabia i et desperat forsøk på å skaffe seg olje?

I Afghanistan og Iran straffes homoseksualitet med døden. Voldtekt av små barn er dog en ren tradisjon i Afghanistan, hvor ugifte menn holder smågutter som sexslaver. Ren pedofili aksepteres, selv om det ikke egentlig er godkjent i loven.

Hadde medier og aktører sagt at ingen islamske land vil få tildelt et fotball-VM før LGBTQ-personer og kvinner tildeles de samme rettighetene som alle andre, så kunne jeg hatt en viss respekt. Men islam slipper fri og promoteres voldsomt av f.eks. NRK.

For å virkelig skape motvilje mot årets VM holdt FIFA-president Gianni Infantino en tale på nesten en time, som kanskje er noe av det verste jeg har sett.

Han beskrev alle kritikere av Qatar-VM som rasister, og mente at vi fra Vesten burde skamme oss i 3000 år før vi våget å kritisere andre, siden vi hadde undertrykt resten av verden i 3000 år.

Infantino åpnet alle sluser.

– I dag har jeg veldig sterke følelser. I dag føler jeg meg qatarsk. I dag føler jeg meg arabisk. I dag føler jeg meg afrikansk. I dag føler jeg meg homofil. I dag føler jeg meg funksjonshemmet. I dag føler jeg meg som en migrantarbeider, sa Infantino.

Da Infantino hadde den ene, unike sjansen til å styre kritikerne i en retning som kunne endret dette VMs ettermæle, gjorde han det stikk motsatte, skrev NRK.

Etter talen grep FIFAs mediesjef Bryan Swanson ordet.

– Jeg har sett at Infantino har fått masse kritikk, særlig fra LHBT+-miljøet. Jeg selv sitter i en privilegert posisjon på en global scene og jeg er en homofil mann her i Qatar, sa Swanson.

– Det at Infantino ikke er homofil, betyr ikke at han ikke bryr seg. Han bryr seg. Dere ser bare den offentlige siden. Jeg ser den private.

Det var ren pute-TV. Det var direkte pinlig å se talen.

Tildelingen av VM til Qatar er og blir en skandale. Korrupsjonen og sportsvaskingen er åpenbar. Men allikevel vil jeg ikke boikotte VM.

For meg handler VM om spillere og lag, som i denne situasjonen er uskyldige. Og det er som alltid mye å glede seg til, selv om Italia dessverre ikke er kvalifiserte.

Mange av mine sterkeste minner gjennom et langt liv er knyttet til fotball-VM.

Min første VM-finale var Nederland mot Vest-Tyskland i 1974. Den store helten var Johan Cruyff, men de forbanna tyskerne ødela gleden, selv om Cruyff skaffet straffe før finalen hadde vart et minutt.

1978 var det nok en finale for Nederland, men Mario Kempes ødela med sine to scoringer i ekstraomgangene. Med i troppen som læregutt var for øvrig en ung Diego Armando Maradona.

I 1982 var jeg den eneste som heiet på Italia i den legendariske seieren mot Brasils fantastiske lag. En korrupt og kjederøykende Rossi ble den store helten med sine tre scoringer. Bruno Conti var dog min aller største helt. Den lille og fantastisk tekniske midtbanespilleren ga en liten fotballspiller som meg selv både håp og motivasjon.

Tre VM-legender: Altobelli, Pelé og Maradona. (AP /NTB)

I tillegg fikk vi se hva som bodde i Maradona, selv om det endte med rødt kort. Og tidenes mest dramatiske VM-kamp gir meg fortsatt gåsehud: Semifinalen mellom Frankrike og Vest-Tyskland. Michel Platini var Frankrikes store stjerne, og det ble senere stilt spørsmål rundt hans rolle i at Qatar ble tildelt årets fotball-VM.

Heldigvis ble tyskerne knust i finalen, etter at Altobelli førte Italia opp i en 3-1 ledelse i det 81. minutt.

1986 trenger bare én setning, eller et navn: Diego Armando Maradona.

1990 kom tårene frem da Paul Gascoigne fikk gult kort i semifinalen mellom England og Vest-Tyskland, og derfor forsto at han uansett ikke ville få spille en finale. Tyskland vant som vanlig kampen på straffekonkurranse, og slo Argentina i finalen.

I 1994 deltok Norge! Det startet bra med seier i første kamp, men deretter gikk det dårlig. Brasil ble verdensmestere etter å ha slått Italia i tidenes første VM-finale som ble avgjort etter straffesparkkonkurranse.

Så kom 1998, og magisk nok var jeg og min kone tilstede på Stade Vélodrome i Marseilles, da Norge slo Brasil og gikk videre til 8-delsfinalen. Et minne for livet, kun overgått av Champions League-finalen i Istanbul 2005.

Jeg glemmer heller aldri Michael Owens fantastiske mål mot Argentina, eller David Beckhams idiotiske røde kort.

I 2002 ble VM arrangert i Sør-Korea og Japan. Dette mesterskapet husker jeg ikke så mye fra, jeg var nygift og jobbet døgnet rundt som daglig leder av Bølgen & Moi i Trondheim. Dessuten gikk kampene tidlig om morgenen på grunn av tidsforskjellen. Men jeg så de fleste kampene, og Brasil slo Tyskland 2-0 i finalen.

VM i 2006 ble arrangert av Tyskland, og til min store glede vant Italia gullet etter finale mot Frankrike. Men samtidig glemmer jeg aldri det røde kortet til Zinedine Zidane pådro seg mot slutten av VM-finalen.

I 2010 klarte jeg å få med meg hele mesterskapet etter at vi hadde flyttet til Stavanger. Min sønn nummer to utsatte fødselen en ukes tid, og kom til verden 17. juli, etter at Spania slo Nederland i finalen 11. juli. VM ble tildelt Sør-Afrika, som ble det første VM som ble arrangert i et afrikansk land. De grusomme vuvuzelaene ødela mye av gleden ved dette mesterskapet.

Så fikk Brasil arrangere mesterskapet i 2014. Det endte med en nasjonal katastrofe da Brasil tapte semifinalen mot Tyskland hele 7-1.

Tyskland ble mestere etter å ha slått Argentina i finalen.

VM i 2018 ble et høydepunkt for hele familien, siden vi oppholdt oss i Kroatia halve mesterskapet, og ble invitert hjem til noen lokale fotballentusiaster for å se semifinalen mellom England og Kroatia.

En stor opplevelse, selv om min yngste sønn tok til tårene da Kroatia slo ut England etter straffer. Gareth Southgate valgte av uforståelige grunner tre ungdommer til å ta straffer. At han fortsatt sitter som manager for England er en ren skandale.

Dessverre tapte Kroatia finalen mot et heller kjedelig fransk lag.

Nå står VM 2022 for døren, og nye stjerner får en sjanse til å skape historie. Messi spiller sitt siste VM, og vil neppe lykkes denne gangen heller. England ryker trolig ut i sluttspillet, gjerne etter straffespark. Tyskland er alltid en trussel. Men Brasil er kanskje de største favorittene.

Så kommer det sikkert noen overraskelser. Kanskje Belgia endelig kan leve opp til sitt potensiale? Nederland og Argentina er outsidere. Tyske og engelske fans er sikkert rasende ettersom det nettopp ble bestemt at det ikke vil bli servert øl på tribunene.

Jeg håper dette blir det siste mesterskapet som arrangeres i et muslimsk land. Selv om jeg misliker at fotball blir politisk, så går det en grense.

Men som sagt: Dette er ikke spillernes skyld. Dette er en situasjon skapt av FIFA, som er en organisasjon overfylt av korrupte og stormannsgale mennesker.

Derfor skal jeg følge mesterskapet og hylle spillerne som lykkes, mens avskyen mot FIFA, NFF og alle de andre som suger penger ut av idretten skal foraktes fra første avspark.

Klokken 17.00, Qatar mot Equador. Det høres ikke særlig spennende ut. Men man vet jo aldri før kampen er spilt.

Les også:

Italia vant fotball-EM, men hvorfor?

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!