Det årlige klimasirkuset COP27 i Sharm el-Sheikh avsluttes i dag, og som vanlig går det ikke så bra: Mens Norge har meldt inn forsterkede klimamål uten rot i virkeligheten, er Kina langt mer ærlige: De melder inn kraftig økt bruk av kullkraft fremover mot 2030. Kina sier «takk for advarselen» og ønsker ikke å havne i samme problemer som Europa.

Kina er inne i en voldsom vekstfase for å modernisere riket, og regimets vil sikre sin maktposisjon ved å gjøre hverdagen lettere, billigere og tryggere for 1,4 milliarder kinesere, så ikke nye protester mot diktaturet skyter fart. Nøkkelen er å gi samfunnet og næringslivet så mye billig kraft så fort som overhodet mulig, og det kan bare skje gjennom velprøvet kullkraft. Europas «Energiewende» viser at alt annet vil være farlig og destabiliserende.

Tidligere i år har kinesiske myndigheter lovet å godkjenne byggingen av 270 gigawatt ny kullkraft, som er mer kullkraft enn i hele USA til sammen. Toppledelsen fra Kina er ikke til stede på COP27, så delegasjonen er i praksis bare der for å informere, samle informasjon og støtte kravet om «klimakompensasjon» fra vestlige land – for et svakt EU styrker Kina.

Den kinesiske delegasjonen kan imidlertid forsikre COP27-delegatene at denne satsingen på kullkraft bare er midlertidig. Kina hevder seg like dedikert til Paris-avtalen, CO₂-kutt, bærekraftsmål og nulluslippsamfunnet som før, men den pågående energiuroen gjør at de dessverre må utsette kuttene. De nye målene er at Kinas CO₂-utslipp skal toppe seg i 2030, og være på null i år 2060. Helt sant, æresord og ti fingre i nesen.

Mens dette åpenbare hykleriet foregår for åpen scene, fortsetter norske og europeiske politikere likevel å være totalt klimadedikert. De går all in på å lykkes med ekstreme og eksperimentelle CO₂-kutt, samt en «energiomstilling» som aldri har hatt fysiske, matematiske eller økonomiske forutsetninger for å fungere – i små og rene land som aldri vil ha noe å si for verdens samlede utslipp av plantenæringen CO₂.

Gjennom 27 klimatoppmøter har forhandlinger om faktiske kutt i fossil energiproduksjon aldri vært på bordet. Nå pågår harde forhandlinger om slutterklæringen, som blir samme diskusjon om semantikk som alltid. Den urokkelige troen på «grønt skifte» vil imidlertid bestå – på tvers av absolutt alle observerbare resultater de siste 30 årene.