Alle skal føye seg etter tidsånden

Fra julegrantenningen i Tromsø sentrum den 28. november 2021. Foto: Frelsesarmeen Tromsø / Facebook.

Den svenske næringsminister Björn Rosengren omtalte under Telenor/Telia-forhandlingene for vel 20 år siden Norge som «den siste sovjetstat» og la til: «I Norge er alt politikk.»

Begge utsagn bekreftes nå om dagen i Tromsø. Der har det til og med gått politikk i spørsmålet om hvem som skal få låne mikrofonen når julegranen tennes i byens sentrum.

Om ikke fra tidenes morgen, så i alle fall i uminnelige tider, har Frelsesarmeen holdt appell når julegranen tennes. Slik blir det ikke ved folkefesten på ishavsbyens torg i år. Det er tre næringsorganisasjoner som står for arrangementet. De nekter Frelsesarmeen å få ordet for å minne om julegryteinnsamlingen til vanskeligstilte og appellere til folks medmenneskelige ansvar.

Arrangørene grunngir taleforbudet med at «Vi ønsker ikke å fremme en organisasjon på scenen som ikke inkluderer alle seksuelle legninger».

Hallo! Er det noen som virkelig inkluderer alle mennesker, så må det da være Frelsesarmeen! Der spør en verken om tro eller vantro, kjønn, etnisk opprinnelse, bosted eller holdning til omtvistede politiske spørsmål. Frelsesarmeen gir hjelp der andre svikter. Mens politiske myndigheter er opptatt av så mye annet, hjelper Frelsens Hær folk som trenger hjelp til mat, klær og losji. Og så avhjelper armeen ikke minst nød som ikke alle ser. Og ved julegrantenningen skulle Frelsesarmeen snakke om medmenneskelig barmhjertighet og appellere til folks giverglede – ikke ta del i debatten om kontroversielle samlivsformer.

Armeen er tydelig på sitt kristne utgangspunkt, og Frelsesarmeen i Norge er en del av en internasjonal bevegelse med virksomhet i 130 land. Her legges det bibelske grunnsyn på samliv til grunn. Dette innvirker på hvem som kan bli uniformerte offiserer og soldater, men ellers ikke på hvem som kan engasjere seg i Frelsesarmeen. Alle er velkomne som medlemmer og frivillige – helt uavhengig av legning.

Og ut fra dette har tidsåndens forvaltere fått det for seg at Frelsesarmeen er homofiendtlig. Det er kort og godt usant, men er i Tromsø grei kamuflasje for et annet underliggende hensyn: En av lederne blant julegranfestarrangørene er muslim, og da må en naturligvis frabe seg alt som kan lukte av kristenmanns blod. Da kan en fremme falske anklager for å tåkelegge den egentlige grunnen til å nekte Frelsesarmeen ordet.

Julegrankomiteen i Tromsø fremmer ikke mangfold, men enfold. Avvik fra det politisk korrekte tåles ikke. En organisasjon skal ikke selv få bestemme krav til sine ledere. Alle skal føye seg etter tidsånden. Basta.

Eksemplet fra Tromsø er et aktuelt eksempel på identitetspolitikk – en politikk som ikke tar hensyn til samfunnet og andre mennesker, men bare til seg selv. Virkemidlene er å undertrykke andres meninger ved scenenekt – no-platforming, som det heter i USA, hvor fenomenet startet.

En av verdens mest kjente akademikere, den canadiske psykologen Jordan Peterson, er et kjent eksempel på identitetspolitikernes kjennetegn: kansellering og falsk stempling. Peterson var invitert til å forelese ved universitetet i Cambridge. Etter protester fra studentene ble invitasjonen kansellert. Verdens nest eldste universitet, som siden 1209 har vært et hjemsted for den frie tanke, gikk i spissen for å nekte en talerstol til en som er motstander av kulturmarxisme og identitetspolitikk.

I sommer gjestet professor Peterson Norge og fylte Oslo Spektrum. – La ikke moralistene få overtaket, de ser hat overalt, lød hans budskap. – Det er alltid de mest umodne og følsomme narsissistene som avgjør reglene, la han til.

«Sovjetstat», sa eks-minister Björn Rosengren. Det aktuelle eksemplet fra Tromsø er gjenkjennbart ut fra forholdene i datidens Russland. Også i Norge er det bare én mening som skal godtas – den som forvalterne av definisjonsmakten har bestemt. Denne maken har de gitt seg selv. Annerledes tenkende ble forfulgt i Sovjet. I Norge blir de nektet mikrofon – selv etter bunnfalske anklager. Og alt er politikk. Selv ikke et juletre kan tennes uten politiske konsekvenser.

Situasjonen i Tromsø er et tidssignal om voksende islamsk innflytelse på norsk kultur og væremåte – og på hvordan selvdyrkende menings-ensrettere får prege det offentlige ordskiftet.