Blant de visuelle virkemidlene Freyr Battery bruker i profileringen av seg selv, er nordlys på nattehimmelen over Mo i Rana med industriparken. Grønt skal det være. Foto: Freyr / Flickr.

På sine egne hjemmesider melder Freyr Battery om et tap på 93,9 millioner dollar i tredje kvartal. Det tilsvarer rundt 930 millioner kroner, som indikerer en dobling av underskuddet fra samme periode i fjor. Men det spiller liten rolle når man har rundt 4,2 milliarder kroner på bok – først og fremst fra statlige lånegarantier og subsidier. Det holder aksjen solid og alle glade.

Freyr planlegger å bygge gigantiske batterifabrikker i Norge og USA – og sikkert mye mer, for det er vanskelig å holde følge med alle planene, visjonene og stråselskapene som lanseres på løpende bånd. Byggingen av en fabrikk til anslagsvis 1.7 milliarder kroner er imidlertid i gang i Mo i Rana – også for lånte penger. Freyr har nemlig aldri produsert noen batterier. Freyrs hovedprodukt er grønne løfter og visjoner om profitt i fremtiden, og derfor renner pengene ut på de grønne gigantprosjektene. Men pengene renner også inn:

Regjeringens absurde og korrupsjonsdrivende «grønt industriløft» har tilsidesatt normal risikokapital fra private, og i stedet pøser staten ut midler til en flora av kapitalister med velsmurt snakketøy og store garantier om fantastisk profitt i fremtiden, basert på absolutt ingenting annet enn påstander, visjoner og ønskedrømmer. Og staten kjøper dette luftige produktet rått, uten å holde noen ansvarlig når boblen brister:

I slutten av juni 2022 la næringsminister Jan Christian Vestre frem regjeringens første batteristrategi, nettopp hos Freyr Battery i Mo i Rana. Gjennom det statlige investeringsselskapet Eksportfinansiering Norge (Eksfin) vil regjeringen gi 4 milliarder i garantier og lån til byggingen av fabrikken, og da er det naturligvis ikke vanskelig å få aksjekursen til værs selv om underskuddene eskalerer. Dette drar opp den forventete verdien av selskapet og skaper interesse hos ekte investorer. Som næringsministeren uttalte til E24:

– Norge skal bli en stor batterinasjon. Vi skal utvikle en lønnsom og bærekraftig industri, tiltrekke oss de store investeringene og gigafabrikkene.

Hva er drømmene om «batterinasjon» basert på? Ingenting.

Hvorfor og hvordan lille Norge plutselig skal bli «batterinasjon», av alle ting, er hentet ut av fantasien: Det finnes ingen empiri. Ingen erfaring. Ingen historikk. Ingen råvarer. Ingen overskudd. Ingen lønnsomhet. Ingen økonomisk bærekraft. Og selv ikke et kraftoverskudd. Hvordan lille Norge skal kunne konkurrere med nasjoner som har tiår med erfaring på batteriproduksjon, egne råvarer og lave kostnader, slipper både Vestre og Støre å forklare, for ingen medier stiller spørsmålet. Det bør skape stor skepsis, men pengestrømmen stopper ikke der:

Regjeringen anslår at behovet for statlige lån, garantier og egenkapital til det grønne industriløftet er 60 milliarder kroner frem mot 2025, men ifølge Vestre spiller det liten rolle, for skattebetalerne får pengene tilbake i fremtiden. Dette blir en suksess, helt garantert.

«Industrien har potensial til å sysselsette flere titalls tusen personer, omsette for minst 90 milliarder kroner innen 2030 og gi store eksportinntekter», sier Vestre.

Heller ikke disse påstandene bygger på fakta, erfaring, historikk eller tall. Det er trylletriks med snakketøyet. Og ingen medier påpeker at nettopp industriminister Vestre har personlige økonomiske interesser i det statlige grønne subsidiekjøret: Hans familieforetak Vestre har mottatt 78 millioner i subsidier fra det offentlige for å bygge møbelfabrikken «The Plus» – fra statlige organer han nå selv er sjef for. Det er en skandale, men heller ikke dette vil subsidierte medier grave i.

Hvem og hva er Freyr?

Freyr (og den mystiske tvillingen Njordr) dukket opp som troll av eske i 2017 og ble en storaktør på vindkraftkonsesjoner «over natten», til konkurrentenes bombesjokk. Det er ikke lett å google seg frem til bakgrunnen og historikken til dette selskapet, for det er grundig tåkelagt av PR-avdelingen, som heller vil snakke om den fantastiske fremtiden. Søker du på Freyr.no, blir du omdirigert til Eding Holding AS, som stolt proklamerer at de har ingen ansatte. Og prøver du Freyr.com, finner du et domene som er til salgs.

Én ting er sikkert: Freyr-maskinen kom fra ingensteds i 2017 og landet løpende med kunnskapen, pengene og ikke minst kontaktene som skulle til for å trade vindkraftkonsesjoner. En av drivkreftene var Sonfjellet Vindpark. Bak Freyr og Njordr sto Hyrdo-mannen Torstein Dale Sjøtveit som styreleder. Norsk Hydro var også medeier, og selskapet var svært ekspansivt, eller som styreleder Sjøtveit uttalte:

– Vi jobber over hele Norge med prosjekter og kommer til å være aggressive med å få til ting.

Av en eller annen grunn var det ingen medier som påpekte det betenkelige at adm.dir. for vindkraftselskapet Freyr var finansminister Siv Jensens bror, Tom Einar Jensen. Særlig med tanke på at regjeringen Solberg hadde tett kontakt med Tyskland og Merkel, som jo gikk i bresjen for tysk vindkraftindsturi og Norge som «Europas batteri». Samrøret var åpenbart og svært urovekkende, men vekket ingen uro i norsk presse.

I 2019 begynte endelig folk flest å lure på hva bulldosere og Dynamitt-Harry plutselig drev med på lokale fjelltopper – og dét var sent men godt, ettersom vindkraftindustrien hadde jobbet trutt og trofast med sine planer om å gjøre det stort i Norge siden rundt 1995. De første vindmøllene kom i 1998. Rasende naturelskere mobiliserte og skjelte ut Freyr, Sjøtveit og Jensen som «vindbaroner», som her og her.

Til slutt ble protestene så massive at statsminister Erna Solberg måtte sette vinkdraftkonsesjonene på vent, og i 2020 strammet man inn regelverket for cowboybransjen som hadde fått alt de pekte på. I 2021 åpnet Støre for vindkraftkonsesjoner igjen, for «Norge trenger vindkraft». Det gjør vi ikke, og det har vi aldri gjort.

Fra vindkrafteventyr til batterieventyr

Da skjedde det noe rart: Freyr sluttet å være et norsk vindkraftselskap og metamorfet seg over til å være et batteriselskap basert i skatteparadiset Luxembourg. Du finner dem på Freyrbattery.com, hvor linken til Freyrs historie bare inneholder svada om fremtiden som er elektrisk. Og nå er det ikke bare en gigantisk batterifabrikk i Mo i Rana som skal bygges. Freyr har annonsert at deres gigantfabrikk i USA skal hete «Giga America» og legges til Georgia. Målet er å kopiere fabrikken i Mo i Rana, og ifølge Freyr selv kan USA-investeringen komme opp i rundt 26 milliarder kroner innen 2029.

Det leder oss til redaksjonens første møte med Freyr, hvor vi forsøkte å få noen klare svar på våre kritiske spørsmål rundt batterifabrikken i Mo i Rana, som nå er under bygging. Der møtte vi imidlertid PR-muren selskapet omgir seg med, og ble ikke så mye klokere, men desto mer skeptiske. De er flinke til å prate, men ikke så gode på å svare, derfor kan det være nyttig å lese og dele artikkelen: «Batterifabrikk på Mo. Industrieventyr eller bare eventyr». Og Document.no er ikke de eneste som er skeptiske.

De røde flaggene for «batterieventyret» er mange

Norge har ikke råvarer å bygge batterier med. Vi hadde en batteriindustri, men den ble nedlagt av globalistene på 90-tallet, siden vi ikke lenger kunne konkurrere. Vi har ikke knowhow, ligger langt fra de store markedene, har heller ikke lave kostnader, og ikke lenger et kraftoverskudd eller billig strøm, som hele prosessindustrien vår var bygget på. Det var omtrent det eneste komparative fortrinnet vi hadde, men EU-globalistene har ødelagt det også.

Det eneste vi sitter igjen med, er Oljefoldet, som kan garantere for aksjekursen til tvilsomme kapitalgribber med store visjoner og grønn hastverksentusiasme. Freyr har nemlig aldri produsert et eneste batteri. Null. Det får flere norske investorer, som Øystein Stray Spetalen, til å være sterkt kritisk. Også Trygve Hegnar har harselert med statens subsidiering av batteriproduksjon i Norge, og han vil gjerne stifte «Hegnars batterifabrikk» for å få et sugerør ned i den bunnløse statskassa.

Klimaprofitøren Vestre er ikke kritisk

Den grønne kapitalisten og subsidieprofitøren Jan Christan Vestre (som ikke tilfeldig er næringsminister under kapitalisten Jonas Gahr Støre, som har som mål at Norge skal «leve av å redde klimaet»), er uten fnugg av tvil: Vestre avfeier batterikritikken mot regjeringen og har ingen betenkeligheter rundt fremtidens «grønne industriløft» og «energiomstilling» til vindkraft, batterier og hydrogen – men slipper konsekvent å svare på kritiske spørsmål fra mediegiganter som NRK, til tross for de mange paradoksene og faresignalene.

Vi har skrevet mange kritiske artikler om grønt skifte som planøkonomi, som her fra 2019.  Statens bunnløse subsidiekiste ødelegger og destabiliserer både næringsliv og sunne investeringsrutiner. Alt tyder på at klimahysteriet har skapt historiens største bobleøkonomi basert på svindel, korrupsjon og offentlige penger, og regjeringen selv er investoren som bare dytter inn mer og mer penger i pyramidespillet.

Jeg ønsker naturligvis at Norge skal få titusenvis av nye arbeidsplasser, hvem gjør ikke dét? Men staten kan ikke lage lønnsomme bedrifter. Alt tyder dessverre på at «batterieventyret» vil ende som da Norge skulle lage diesel av tømmer, skape «Hydrogenveien», eller som da Ballangen kommune skulle få verdens største datasenter. Og fiaskoen rundt «flytende havvind» har bare så vidt begynt.

Det er nemlig latterlig lett for kyniske svindlere å lure dumme politikere som lider av klimapanikk. Det er jo nettopp derfor disse kapitalkreftene hevder å ha blitt så gruelig opptatt av å «redde kloden» fremfor profitt.

De profiterer grovt på grønnvaskingen sin, enten de lykkes eller mislykkes.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!