Nok en gang ble det en valgtrhiller i USA, til tross for at en dement president med en revolusjonær woke-bevegelse bak seg har ødelagt økonomien, energitilgangen, landegrenser, tryggheten og hverdagen til folk. Nå kan USA vingle videre mot enda mer kaos, fordi omtrent halvparten av velgerne har valgt mer selvskading med politikk som åpenbart ikke virker.

Også i Sverige har globalistene rasert samfunnets trygghet, orden, samhold, forutsigelighet og økonomi på under 20 år. Det burde logisk sett avstedkommet et valg hvor minst 8o prosent av velgerne holdt politikerne ansvarlig for miseren, og fjernet dem og partiene deres fra makten for godt. Men nei. Atter en gang ble det en forhandlingsløsning. Hvorfor virker ikke demokratiet slik det bør?

Alle valg blir valgthrillere

Uansett hvor mye problemer regjerende politikere har skapt for flertallet og folket, svarer ikke flertallet med å straffe politikerne og fjerne dem fra makta. Og valg er faktisk den eneste måte å gjøre dette på i et demokrati: Velgerne har i praksis 10 minutter i valgboden hvert fjerde år til å bestemme sin egen skjebne. Men uansett hvor dårlig politikk som er ført, så velger likevel rundt halvparten alltid å besegle sin videre skjebne. Vi ser det overalt:

Både i USA, Europa, Sør-Amerika og Oseania har sosialister, globalister og woke-aktivister lovet velgerne store visjoner og fett valgflesk om fremtiden, bare de får beholde makta. Folket er lovet jobber til alle, velferd til alle, rettferdighet, fred, mangfold, samhold, inkludering og trygghet. Bare man velger venstresiden, skal hverdagen bli bedre, billigere og tryggere, mens de slemme kapitalist-kjøterne skal få betale mer. Løftene om en bedre hverdag og fremtid hagler.

Resultatene er observerbart en dårligere, dyrere og mer utrygg hverdag – og hvor splitelse, fattigdom og ufrihet sprer seg, mens krisene står i kø: finanskrise, innvandringskrise, terrorkrise, kriminalitetskrise, islamiseringskrise, koronakrise, segregeringskrise, klimakrise, vindkraftkrise og energikrise har avløst hverandre i en endeløs strøm. Og nå står inflasjonskrise og rentekrise for tur – så det blir ingen fred å få.

Likevel fortsetter alle valg å bli rene valgtrhillere. Styringsmodellen ender med en forhandlingsløsning mellom partier og politikere som i stor grad løper fra alle sine løfter, kopierer hverandres politikk og blir enige om samme kurs som før, bare med omfordelinger av noen få milliarder. Da vokser frustrasjonen i folket, men valgene folk gjør, gjenspeiler likevel ikke den frustrasjonen. Stabiliteten mellom blokkene er så sementert at et 45/55-valg regnes som et jordskjelv, noe det faktisk ikke er.

Voldsomme samfunnsomveltninger gir likevel forbausende stabile valg 

Ser man nøkternt på det ut fra de siste 30 årene i Europa, betyr det altså svært lite hvem som har makta i et demokratisk land: Politikken som føres, er stort sett kompromisspolitikk basert på tidligere politikk, motebølger, tegn i tiden og impulspolitikk. Mens de politiske omveltningene er massive, er omveltningene i et politiske «establishment» små. Dette fenomenet ser vi også i Norge, hvor Senterpartiet og Vedum peker seg ut som en versting:

Velgerne forventet at nå skulle det bli slutt på at Erna gjorde Norge til en EU-koloni under Klaus Schwab og Tyskland. Det endte med mer EU-politikk og tysk overherredømme med den inkompetente WEF-marionetten Støre i sjefsstolen. Og nå vil velgerne ha Erna tilbake, som om dét vil gjøre noen forskjell.

I Sverige skulle de dramatiske og negative samfunnsomveltningene logisk sett også gi en partiomveltning hvor 80 prosent av svenske velgere forlanger at Riksdagen feies ren for globalist-sabotører og rødgrønne moralister. Bare 20,5 prosent av velgerne stemte Sverigedemokraterna, og dermed viste 79,5 prosent av velgerne at de fortsatt har tillit til partiene som har ødelagt Sverige. Go figure!

Velgerne ønsker stabilitet, men får eksperimenter og revolusjon

Det er nesten ikke mulig å forklare dette fenomenet logisk. Det truer demokratiet mer enn noe annet, fordi velgerne selv i praksis undergraver sitt eget demokrati ved å gi fornyet tillit til partier og politikere som ikke fortjener det.

Folk stemmer det samme som før, uansett hvordan de rammes. De lytter til hva politikere sier, i stedet for å se på hva de gjør. De raser mot politikerne på Facebook, men velger dem på nytt. Og de blir dønn overrasket når valgflesket viser seg å være bare løfter og løgner, i valg etter valg. Likevel er dette fenomenet forbausende lite omtalt og forsket på.

Dette er ikke rasjonelt. Den sedvanlige 50/50-blokkdelingen mellom rødt og blått kan ikke skyldes logikk, analyse, opplysning eller fornuft i velgermassen slik et demokrati fordrer for å fungere etter intensjonen. At halvparten av amerikanske velgere fortsatt mener Biden-regimet er det beste for USA, viser tvert om at demokratiet ikke fungerer.

Vi styres av irrasjonell massepsykolgi i stedet for rasjonell individualisme

I stedet for at hver velger gjør rasjonelle valg ut fra observasjon til samfunnets og alles beste, styres vi av inngrodd menneskelig adferdspsykologi ut fra ideologi, til stammens beste. Folk flest er ikke drevet av logikk og rasjonalitet, men av egeninteresse, stammetilhørighet, flokkmentalitet, lojalitet, vanetenkning og autoritetstrosskap – som har fulgt oss siden steinalderens stammesamfunn.

På toppen av denne drivkraften kommer mangelen på ærlig informasjon fra media, en endeløs strøm av løgner fra lobbyister, vårt ønske om å se positivt på situasjonen, vår redsel for endring og vårt ønske om stabilitet, selv om lederne vi velger, bare skaper ustabilitet. Man vet hva man har, og ikke hva man får. Og for å toppe det hele, kommer vår inngrodde motvilje mot å innrømme at vi har valgt feil.

Tar man slike psykologiske drivkrefter med i beregningen, begynner valget i Amerika, Sverige, Norge eller Brasil å gi mening. Det er derfor valgflesk virker. Det er derfor man kan bable om ulogiske grønne «visjoner», uten fare for å bli straffet når luften går ut av luftslottet.

Det er derfor man kan ødelegge verdens beste energisystem og likevel blir valgt når man kjøper seg stemmer gjennom kortsiktig «kompensasjon». Det er derfor man importerer horder av innvandrer-velgere som styres av egeninteresse og stammetilhørighet, og belønner dem med velferd.

Men alt dette innebærer dessverre at politikere i praksis kan gjøre hva de vil med sitt eget land, og fortsatt bli valgt: De kan eksperimentere med samfunnet, ta enorm sikkerhetsrisiko, og gi bort både selvråderett, kultur, natur, sikkerhet, fremtid og offentlige penger til krefter utenfor parlamentets kontroll – og slippe unna med det.

Og det innebærer igjen at demokratiet egentlig ikke fungerer særlig bra. Men det er det beste vi har så langt.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!