Alle trodde det skulle bli en rød bølge. Selv Demokratene innstilte seg på det. Spørsmålet var bare hvor stor den ville bli. Resultatet er ujevnt og forvirrende. Noen resultater forteller om velgere på vandring bort fra Demokratene. Men hovedinntrykket er at Biden ikke ble rokket. Hva kan dette skyldes?

John Daniel Davidson gir svaret i en artikkel i thefederalist.com, utgitt på valgdagen. Davidson stiller de riktige spørsmålene, når vi kjenner resultatet, gir konklusjonen seg selv: Democrats Are Not Going To Relinquish Power Peacefully.

Davidson var som alle andre overbevist om at vi kom til å få se en rød tsunami. Spørsmålet var hvor stor den skulle bli?

The 2022 election results aren’t that hard to predict. Republicans will win and they’ll win big. The only questions on that front are how large will GOP majorities be in the House and Senate, and how many governor’s mansions will the GOP control? Will the red wave be a tsunami or just a massive breaker?

Valgresultatet i 2022 er ikke så vanskelig å forutsi. Republikanerne vil vinne, og de vil vinne stort. De eneste spørsmålene i den forbindelse er hvor store GOP-flertall det vil være i Huset og Senatet, og hvor mange guvernørers herskapshus GOP vil kontrollere? Vil den røde bølgen være en tsunami eller bare en massiv dønning?

Normalt vil et parti som sitter med makten, forsøke å forsvare politikken som har vært ført. Demokratene gjorde ikke dét. De enset ikke en gang de sakene som viktigst  for velgerne: Inflasjon, kriminalitet og invasjonen i sør.

Beyond the numbers game, the larger question looming over this midterm cycle is why, at a time when inflation and the economy are top concerns for the vast majority of Americans, did Democrats choose to run mostly on abortion extremism and hysterical fearmongering about “threats to democracy” — issues that appeal to a rather narrow, left-wing slice of the American electorate that already reliably votes Democratic?

Ut over tallspillet, er det større spørsmålet som dukker opp i denne midtveissyklusen hvorfor Demokratene – i en situasjon der inflasjon og økonomi er hovedbekymringer for det store flertallet av amerikanere – valgte å kjøre mest på abort-ekstremisme og hysterisk fryktspredning om «trusler mot demokratiet», saker som appellerer til en ganske smal, venstreorientert del av de amerikanske velgerne som uansett stemmer på Demokratene?

Hvorfor forsøkte de ikke i det minste å late som om de var opptatt av folks bekymringer?

One would think that simply on the basis of crude self-interest — say, clinging to their razor-thin majority — they would muster the will to pretend to care and at least pledge to tackle these issues, even if they’re lying. But they could not even do that. Why?

Man skulle tro at de ganske enkelt, av pur egeninteresse, for eksempel ved å klamre seg til sitt høyst marginale flertall, ville mobilisere vilje til å late som om de brydde seg og i det minste lovet å forsøke å løse disse problemene, selv om det ville være tomme løfter. Men ikke en gang dette gjorde de. Hvorfor?

Svaret er at Demokratene ikke lenger er et parti som følger politikkens vanlige lover. Det er blitt et ideologisk parti, dvs. en bevegelse der ideologi går foran alt annet. Menneskers liv er av underordnet interesse.

Partiets maktbase er universitetsutdannede som har politikk som hovedbeskjeftigelse. De har en teoretisk tilnærming uten kontakt med det virkelige liv. Dette partiet trenger ikke søke mandat hos befolkningen. Det følger et høyere kall.

Skulle de merke at de ikke får fornyet mandatet fra velgerne, vil de se seg om etter andre måter å beholde makten på.

The danger comes when Democrats refuse to accept that they have no mandate from the people to remain in power, and inevitably seek some other justification for clinging to it. For all their talk of “threats to democracy” from Republican “election deniers” — one of the most asinine political epithets of our era, by the way — it’s Democrats who pose the real threat. This cycle has made it clear that they are not trying to forge a majority coalition. Their appeal is exclusive to left-leaning, college-educated voters and the woke institutions and corporations these people now control. That might be a minority coalition, but it’s such a powerful one that it opens new possibilities to scheming Democrats: that there are other ways than winning elections to gain and retain power.

Det er fare på ferde når Demokratene nekter å akseptere at de ikke har noe mandat fra folket til å forbli ved makten, for da vbil de uunngåelig søke en annen begrunnelse for å holde fast ved den. Til tross for alt deres snakk om «trusler mot demokratiet» fra republikanske «valgfornektere» – en betegnelse som for øvrig er et av skumleste politiske epitetene (tilnavnene) i vår tid –, er det Demokratene som utgjør den virkelige trusselen. Denne syklusen har gjort det klart at de ikke prøver å smi en flertallskoalisjon. Deres appell retter seg eksklusivt til venstreorienterte, høyskoleutdannede velgere og de woke nyliberale institusjonene og selskapene disse menneskene nå kontrollerer. Det kan være en minoritetskoalisjon, men det er en så mektig koalisjon at det åpner nye muligheter for å planlegge andre måter å beholde makten på enn å vinne valg.

Davidson gir her en raison d’être (begrunnelse) for at Demokratene skulle søke andre måter å beholde makten på: en destabilisering av den demokratiske prosess.

Bidens uttalelser like før valget om at han kom til å slutte med oljeboring og stenge kullgruvene var ikke forsnakkelser. Dét var heller ikke Demokratenes snakk om abort og kjønn. Det var signaler til eliten om at de følger «linjen».

The mumblings of President Biden about “ending coal” and fossil fuels, saving democracy from insurrectionist election deniers, affirming the radical agenda of the transgender lobby, and championing abortion extremism are no accident, however confused the president might otherwise be about where he is and what’s going on. They are, in effect, signals to the elite power base in American society, and they are meant to convey reassurance: we’ve got your back, ordinary Americans be damned.

President Bidens mumling om å «slutte med kull» og fossilt brensel, redde demokratiet fra opprørske valgfornektere, bekrefte den radikale agendaen til den transkjønnede lobbyen og kjempe for abortekstremisme, er ingen tilfeldighet, uansett hvor forvirret presidenten ellers måtte være om hvor han er og hva som skjer. Dette er i realiteten signaler til elitens maktbase i det amerikanske samfunnet, og de er ment å formidle trygghet: Vi støtter dere, og vanlige amerikanere kan bare gå og legge seg.

Her foregriper Davidson det som ser ut til å ha skjedd. Demokratene hadde overhodet ingen planer om å gi fra seg makten.

In the face of a massive electoral loss, then, do you really think a political party that has aligned itself with elite interests and woke morality, that controls the White House and the administrative bureaucracy, that is supported by corporate media and Big Tech (with the recent exception of Elon Musk’s Twitter) is going to simply relinquish that power? Hand it over to the very people it has been decrying as the destroyers of our democracy? Allow someone like Donald Trump ever to get near the White House again?

Stilt overfor et massivt valgnederlag, tror du virkelig at et politisk parti som har stilt seg på linje med eliteinteressene og woke-moralen, som kontrollerer Det hvite hus og det administrative byråkratiet, som støttes av store medier og Big Tech (med nylig unntak for Elon Musks Twitter) kommer til å gi slipp på den makten? Overgi den til de menneskene den har fordømt som ødeleggerne av vårt demokrati? At de vil la personer som Donald Trump noen gang komme i nærheten av Det hvite hus igjen?

Det som skjedde sommeren 2020 med BLM og Antifa, nettsensur og rettssaker, var en generalprøve på det som skulle komme i 2022, når de visste at de ville få velgernes dom. Demokratene stilte forberedt, mens Republikanerne ikke skjønte maktspillet.

The Democrats will use every executive branch agency, every tool of law enforcement, every malign demonstration of force at their disposal to remain in power, or at least to deprive real power from Republicans.

Demokratene vil bruke ethvert utøvende organ, ethvert verktøy for rettshåndhevelse, enhver ondartet maktdemonstrasjon til sin disposisjon for å forbli ved makten, eller i det minste for å hindre Republikanere i å oppnå reell makt.

Denne sammensvergelsen begynte allerede da FBI planla hvordan de kunne bruke anklagen om Russia collusion mot Trump. FBI special agent Peter Strzok sa det var som å tegne en forsikring hvis noe gikk galt og de hadde feilberegnet. Ting gikk galt, Trump vant, men FBI kunne spillle Russland-kortet i flere år fremover.

Even before Trump won the 2016 election, we know the FBI began crafting an “insurance policy,” the Russia collusion hoax, in case he won. Recall, too, how every major Democrat denounced Trump as “illegitimate” after he won, how left-wing street thugs rioted in major cities, how elected Democrats managed to hobble Trump’s presidency through endless investigations and a frivolous impeachment. And above all, we saw how they were determined not to let the same thing happen in 2020. And it didn’t.

Selv før Trump vant valget i 2016 vet vi at FBI begynte å lage en «forsikringspolise», myten om Trumps Russland-samarbeid, i tilfelle han vant. Husk også hvordan alle ledende Demokrater fordømte Trump som «illegitim» etter at han vant, hvordan venstreorienterte bøllegjenger gjorde opprør i større byer, hvordan folkevalgte Demokrater klarte å hindre Trumps presidentskap gjennom endeløse etterforskninger og en useriøs riksrett. Og fremfor alt så vi hvordan de var fast bestemt på å forhindre at det samme skulle skje i 2020. Og det lyktes de med.

Demokratene vet at de aldri vil greie å vinne noe flertall for sin ekstreme politikk. Likevel gir de full gass med inflasjon, kriminalitet og ulovlig innvandring.

Hvem skal stoppe dem?

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!