Urbant forfall i en bakevje til Scheveningen utenfor Haag. Foto: Loranchet / cc by 3.0 / Wikimedia Commons.

Forvandlingen av de vestlige landene er så kolossal både i omfang og hastighet at menneskene der sliter med å begripe hva som egentlig skjer med dem. De merker at middelklassen viker plassen for nye over- og underklasser, men hvordan arter det seg på det menneskelige planet?

Hva skjer kort fortalt med oss selv?

Spørsmålet kunne kanskje best besvares av poeter, men man ser i det store og hele forgjeves etter hjelp hos vestlige intellektuelle. Noen unntak finnes likevel, og blant dem er den franske samfunnsgeografen og forfatteren Christophe Guilluy.

Etter tidligere å ha skrevet boken «La France périphérique» (Periferiens Frankrike), er Guilluy nå aktuell med en ny bok, som på fransk har fått tittelen «Les Dépossédés».

Denne er kanskje enklere å oversette til engelsk («The Dispossessed») enn til norsk, men det handler altså om mennesker som er blitt berøvet noe, hvilket også kan bety at de er blitt fordrevet fra noe – altså berøvet for et sted.

Christophe Guilluy. Stillbilde: France Inter / YouTube.

I et intervju med Le Figaro den 18. oktober forklarer Guilluy hva han mener.

Le Figaro: Etter å ha skrevet om Frankrikes periferi og vanlige mennesker fremmaner den nye boken Deres skjebnen til menneskene som De kaller «de berøvede»…

Christophe Guilluy: Konseptet «berøvelse» åpner for en beskrivelse av det autentiske vesenet til de nye protestbevegelsene som har gjort seg gjeldende i de vestlige landene, hos oss i en tjue års tid. Disse bevegelsene ligner ikke på de forrige århundrenes sosiale bevegelser. De har en sosial dimensjon, men også en eksistensiell. De omfatter innbyrdes svært forskjellige kategorier av mennesker, som inntil nylig utgjorde et flertall av middelklassen i Vesten.

Det som er nytt, er globaliseringen, og den har skapt nye forskjeller i samfunn som hadde oppnådd en betydelig utjevning:

Etter flere tiår med tilpasning til verdensøkonomiens regler, befinner vi oss i et svært spesielt øyeblikk for Vesten, der et flertall av befolkningen synes at den er blitt fratatt alt som utgjorde den – arbeidet, levestedene, systemet for politisk representasjon.

Kimen til en gradvis avvikling av den vestlige middelklassen og den resulterende, stadig mer bortkomne følelsen av å ta mistet alt, ble sådd da globaliseringen begynte på 1980-tallet, mener Guilluy. Da begynte ødeleggelsen av etterkrigstidens sosiale likevekt.

Her finner vi det essensielle vendepunktet, som har bestemt alt det som fulgte. Det store kulturelle, filosofiske, demokratiske og intellektuelle sjokket for Vesten unnfanges på den tiden. Vesten var det eneste geografiske området i verden etter krigen som klarte å frembringe et flertall bestående av en middelklasse som både bønder, arbeidere, funksjonærer og ledere identifiserte seg med.

På den tiden oppfattet man heller ikke den sosiale blandingen som et problem. Det spilte ingen rolle om barn av arbeidere og advokater gikk i samme skoleklasse, for det hadde skjedd en økonomisk integrasjon, men også en politisk og dermed kulturell i tillegg.

Siden de brede lag var integrert økonomisk, ble de representert politisk – og kulturelt respektert av samfunnseliten. Det vi i dag kaller elite, stod på den tiden til tjeneste for flertallet.

I dag vokter overklassen seg vel for å sende barna til de samme skolene som underklassen – og for å omgås underklassen overhodet. De sosiale arenaene er separate. Vi er endt opp med parallelle virkeligheter som tilsammen egentlig ikke utgjør noe samfunn, og det er flertallet som må stå til tjeneste for makteliten.

Vi befinner oss i et øyeblikk i Vestens historie, der «flertallsklassen er i ferd med å miste hva den eier og hva som legemliggjør den», fastslår Guilluy.

Deres opprør kan altså ikke forstås som en ny klassekamp?

Menneskene som jeg kaller berøvede, gjør opprør mot ødeleggelsen av arven sin, både den materielle og den immaterielle. Igjen handler det om et eksistensielt spørsmål. Sånn sett gjør både den radikale venstresiden og den identitære høyresiden et feilgrep når de lukker seg inne i en binær diskusjon.

De førstnevnte ser bare den økonomiske og sosiale utarmingen, mens de sistnevnte begrenser seg til tapet av kulturelle referansepunkter. Jeg benekter ikke at migrasjonsstrømmen skaper kaos, tvert imot. Men ønsket om å skille spørsmålene om innvandring, arbeid og kjøpekraft fra hverandre, er illusorisk.

Middelklassen har i grunnen mistet alt, også seg selv:

De berøvede er i realiteten ofre for en dobbel berøvelse, både en sosial og en kulturell, som skyldes fire tiår med globalisering. I tillegg kommer en tredje berøvelse, som ikke er noe mindre viktig: fordrivelsen fra stedene, altså det at mennesker fra beskjedne kår er blitt utelukket fra sine fødesteder og levesteder på grunn av nedlagt industri og generell sentralisering i retning storbyene.

Den franske intelligentsiaens arvesynd er at den hilste velkommen og forsterket denne prosessen, mener Guilluy.

Mister man alt, så omfatter det uunngåelig også den politiske representasjonen:

De forklarer at prosessen for økonomisk, kulturell og geografisk eksklusjon skjer parallelt med en politisk sådan…

Ja, det er en form for politisk ekspropriering. Partiene til venstre og høyre som en gang strukturerte det politiske livet, har gradvis spesialisert sine tilbud i retning av bestemte segmenter av befolkningen (ledere og pensjonister til høyre, funksjonærer og minoriteter til venstre), og i stadig mindre grad henvendt seg til flertallet av franskmennene. Man kan kalle det gentrifisering av det politiske tilbudet.

Resultatet er at velgerne sitter hjemme eller tar til takke med populistene, konkluderer Guilluy – ikke så lite misfornøyd med dét utfallet.

Tanken om at befolkningene i Vesten i dag er blitt stadig mer atomiserte, eller gradvis malt til usammenhengende støv, er ikke ny.

Guilluys fortjeneste er at han setter fingeren på hva som egentlig har skjedd i den prosessen. Det koker ned til det konkrete, til ødeleggelsen av stedene hvor folk er blitt født, har arbeidet og levd sine liv, samt de sosiale relasjonene som fantes der.

Alle tar vare på økonomien, de færreste tar vare på stedene. Etter hvert blir de ikke-steder, og da opphører også noe av det fine med å være mennesker. Man blir rett og slett mindre glad, både til sinns og i stedene hvor man bor. Moderne bygninger setter betong på fenomenet.

De eneste som gleder seg, er eliten som bruker oss som drivstoff. Vi har altså et nytt føydalsamfunn. Ingen rakk å kvele det i fødselen. Neste skritt er å vende det ryggen – og selv lage noe nytt. Det blir en stri jobb.

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!