Klokken 03.00 natt til søndag bekreftet politiet at Sverige hadde sitt 57. dødsfall i forbindelse med årets skyteepisoder. Søndagens offer er en 25 år gammel mann som ble skutt i Gävle, men han blir ikke den siste før året er omme. Alle vet at flere vil dø, sannsynligvis allerede denne uken.

Den dødelige volden, den økte usikkerheten og rettsstatens manglende evne til å håndtere situasjonen opptar både overskriftene og svenskenes hverdagsdiskusjoner. Situasjonen er katastrofal, diplomatisk sett. Men til tross for dét er ikke skytingen Sveriges største problem akkurat nå. Sveriges største problem akkurat nå er skolen.

I flere tiår har regjering etter regjering gjentatt det samme mantraet når de står overfor en samfunnsutvikling som var i en evig nedadgående spiral: «Det er alles ansvar! Vi må løse samfunnets problemer sammen …» – og så har det kommet et nærmest obligatorisk tillegg – «… og skolen har et spesielt ansvar!».

Svenske skoler har blitt fremstilt som steder for magiske metamorfoser, der alle elever, uansett hvor dysfunksjonelle og voldelige de er, automatisk forvandles til harmoniske og moralsk korrekte borgere under trygg veiledning av lærerstaben.

Det er i skolen segregerings- og integreringsproblemene skal løses, det er i skolen patriarkalske og religiøse ekstremistiske overbevisninger skal vaskes bort, og det er gjennom kontakt med barnas skole at innvandrerforeldre i alle landets marginaliserte områder forventes å absorbere svensk kultur, det svenske språket og svenske verdier.

Det har med andre ord bare vært et spørsmål om tid. Den første generasjonen kan gå tapt, men barna som møtte den svenske skolen, blir en fellesskapsressurs når de vokser opp.

«Visst finnes det voldelige individer fra fremmede kulturer i Sverige – men så lenge barna deres går igjennom det svenske skolesystemet, vil det løse seg.»

Visjonen er vakker som en sommerdag. Men hvordan ser virkeligheten ut?

Expressen har den siste uken publisert tre reportasjer der reporteren Federico Moreno skildrer virkeligheten i den svenske skolen, og overskriftene sier mye om innholdet: Här tränar lärarna för att skydda sig från dödligt våld, Larmen från lärare – gängbarn anmäls inte og Läraren Börje fick nog: «Skolledarna är rädda».

Det er sjokkerende lesning: øyeblikksbilder av en verden hvor vold alltid er til stede, hvor ansatte trener på å håndtere terrorangrep og hvor det er en del av en vanlig arbeidsdag for en lærer å bli slått av elevene sine.

Tekstene forteller om tjenestemenn som blir tvunget til å låse seg inne fordi de blir angrepet av elever når de er på inspeksjon på en barneskole, om lærere som er truet av foreldre og om lærere som ikke tør å kontakte sosialtjenesten og politiet fordi de er redde for å bli rammet av represalier fra foreldre som tilhører kriminelle klaner. Rektorene tør ikke støtte sine ansatte. Statistikk viser hvor ille det faktisk er:

«Skolan är i dag den farligaste arbetsplatsen att vara på när det gäller hot och våld. Lärare är en högriskgrupp, enligt Arbetsmiljöverket. En femtedel av högstadielärarna har funderat på att sluta på grund av hot och våld från elever och föräldrar, visar siffror från Lärarförbundet. Totalt 392 fall av de arbetsplatsolyckor som anmäldes året innan pandemin var orsakade av hot och våld mot skolpersonal. Närmare var femte anmälan till Arbetsmiljöverket om hot och våld kom från personal inom skolan. Men mörkertalet tros vara högt.»

Situasjonen blir ikke bedre av at mange skoler i utsatte områder har blitt hovedrekrutteringsområde for gjenger, der barn helt ned til seks og syv år leverer narkotika og våpen. Når de blir tenåringer, er det de som får utføre drapene, fordi de får mindre straffer. Alle som vil se hvordan det fungerer, kan se filmen Snabba Cash.

Men problemene er ikke lenger isolert til Sveriges marginaliserte områder. Årsakene er enkle: I dag har i prinsippet alle byer og bygder hatt sine «flerkulturelle utfordringer», og når problemene har blitt for store på en skole, har de ofte forsøkt å løse dem på samme måte.

I første omgang, år etter år, har skolen blitt overøst med økonomiske, pedagogiske og tekniske ressurser i millionklassen, og når dette ikke har løst problemene, er skolen stengt og elevene spredt ut på skoler i nærområdet.

Et eksempel på dette er Rosengårdsskolans videregående skole, som ble nedlagt i 2013, etter at problemene med hærverk og vold ble så store at sikkerheten til elever og ansatte ikke lenger kunne garanteres. Skolen hadde da cirka tusen elever fra 35 land, men ikke en eneste elev hadde svensk som morsmål, og bare 28 prosent klarte å få tilstrekkelige karakterer til å komme inn på videregående skole.

Da skolen ble nedlagt, ble elevene flyttet til andre skoler i Malmö, og effekten lot ikke vente på seg. Rosengårds elevers prestasjoner ble marginalt bedre, men alle problemene som hadde eksistert ved Rosengårdsskolan, ble plutselig funnet på alle skoler – og en «white flight» startet da familier valgte å forlate Malmö og i stedet bosette seg i omkringliggende kommuner. Syv år senere, i 2020, ble Rosengårdsskolans videregående skole gjenåpnet.

En rekke rapporter viser hva skoleansatte og foreldre har bekymret seg over i lang tid nå: Realitetens skole minner lite om det demokrati- og verdiskapende paradiset som landets politikere har forventet at den skal være. Konsekvensen av det er ikke bare at elever og ansatte lider og at det er vanskelig å videreformidle kunnskap.

Sett i et større perspektiv har hele den svenske migrasjonspolitiske tjueårsplanen feilet. Barn som har disse skolene som arbeidsplasser, vil ikke bli støpt til de modellborgerne som politikerne har håpet på. Det blir ikke bedre med tiden. Snarere vil det bli verre, ettersom statistikk viser at andre og tredje generasjons innvandrere har større sannsynlighet for å begå kriminalitet enn dem som immigrerte.

Expressens publisering av artikkelserien er et betydelig fremskritt. Men det er samtidig et trist bevis på hvor ille det faktisk står til i Sverige i dag: Volden eskalerer, politiet er hjelpeløse, og skolen som landets politikere setter sitt håp til, har kollapset.

Nå klager vi over at rekordmange mennesker har blitt skutt i hjel i 2022. Spørsmålet er om vi, når dagens skolebarn har blitt voksne, vil vi da drømme oss tilbake til nåtiden? Spør du de mishandlede og redde lærerne, er det stor risiko for at de svarer «ja» på det spørsmålet.

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!