Helena Edlund 
Sverige er et merkelig land. Samtidig som befolkningen i undersøkelse etter undersøkelse viser seg å være den minst rasistiske i verden, blir vi svensker stadig fortalt hvor rasistiske vi er.
Det har ikke vært nok at vi har tatt imot to millioner innvandrere siden årtusenskiftet, flest per innbygger i hele EU, og gitt dem full tilgang til alt som Verdens Beste Velferdsland hadde å tilby: bolig, helsevesen, utdanning, trygd – you name it. Vi skapte også et rettssystem der det er nesten umulig å bli utvist.
Men det var ikke nok. Nei. Vi har fortsatt blitt fortalt at Sverige er et land gjennomsyret av «strukturell rasisme», og at alle som ikke er blonde og blåøyde, blir tvunget til å gå rundt og gråte hver dag når noen har vanskeligheter med å uttale personens navn riktig eller har den frekkhet å spørre hvor de er fra.
Å se, høre eller på annen måte merke seg at en person har sine røtter i et annet land enn Sverige, har vært synonymt med å vise brutal rasisme – og mest rasistisk av alt har vært å nevne ordet «rase». Det er bare én slags mennesker, og alle som kom til Sverige, ble automatisk svensker. Og dermed basta.
Husker du for eksempel hvordan det hørtes ut for mindre enn ti år siden, da Stockholm-politiet satte i gang det såkalte REVA-prosjektet (Rättssäkert och Effektivt Verkställighetsarbete)?
Hensikten var å identifisere personer som manglet tillatelse til å være i Sverige, eller som skulle utvises fra landet. Det innebar i praksis at politiet kunne be personer de mistenkte for ikke å ha oppholdstillatelse om å vise legitimasjon – og det skulle ikke mer til for at det gikk til helvete.
Hvordan kunne man dømme folk basert på hudfarge? Bare det å innrømme at det var visuelle forskjeller mellom mennesker fra forskjellige deler av verden, var så rasistisk at du sannsynligvis sov i brun pyjamas om natten og hadde idolportretter av en mann med en morsom bart på veggen din.
Politiet måtte selvfølgelig slutte å jobbe med prosjektet, og i dag lever vi med konsekvensene av det: Vi aner ikke hvor mange som er i Sverige eller hvem de er.
Men i 2018 vedtok Vänsterpartiet at Statistiska Centralbyrån (SCB) skal begynne å føre statistikk over «etnisitet, nasjonal opprinnelse, hudfarge og religion eller annen tro». Forslaget ble i utgangspunktet møtt med massiv kritikk. Det skulle ikke bli noe raseregister i Sverige, bare tanken fikk støveltrampene til å gi ekko hele veien til Rasbiologiska institutet og krematorieovnene.
Men så skjedde det noe. Ideen om raseregistrering ble støttet av blant andre den svensk-somaliske miljøpartisten Leila Ali Elmi, som i et intervju med ETC i februar 2019 sa at «likestillingsdata der man registrerer folk etter deres rase» ville «motvirke strukturell rasisme». Forbildet for Ali Elmi var identitetspolitikkens Mekka, USA, der rase, kjønn og seksuell legning er avgjørende for hvordan et individ blir dømt. Men er USA dermed mindre rasistisk? Tvilsomt.
I løpet av det siste året har Sveriges egen islamofascist, Partiet Nyans’ leder Mikail Yüksel, uttrykt sin støtte til registrering av innbyggernes rase og religion. Offisielt handler det også for ham om «bekjempelse av strukturell rasisme» (den rasismen som har ført til at han, til tross for tilknytningen til De grå ulvene, har kunnet starte et antidemokratisk parti i Sverige), men alle som leser partiprogrammet, ser fort at det snarere handler om å tilrettelegge særrettigheter for enkelte grupper – og disse gruppene inkluderer antagelig ikke dem som krysser av for «kristen» eller «etnisk svensk» i Yüksels registreringsskjema.
Yüksel, Ali Elmi og alle andre som er besatt av folks pigment, religion og opphav har nå fått støtte fra uventet hold. Etter å ha brukt fem dager på å intervjue fanger i svenske fengsler og innbyggere i utsatte områder i Stockholm og Malmö, anklager en ekspertgruppe fra FNs menneskerettighetsråd (The Office of the High Commissioner for Human Rights, OHCHR) Sverige for å være et – hold deg fast nå! – rasistisk land. Ifølge ekspertgruppen må Sverige «øke innsatsen for å bekjempe systemisk rasisme og fokusere på strategier for å gjenopprette tilliten mellom politiet og minoritetsgrupper».
Les mer: FN kritiserer Sverige: Det gjøres ikke nok mot rasisme
Så hvordan gjør man verdens minst (og samtidig mest) rasistiske mennesker enda mindre rasistiske? Man gir dem beskjed om å begynne å registrere alle individer etter rase! I sin pressemelding skriver ekspertene at de er «dypt bekymret over motviljen mot å samle inn data fordelt på rase i Sverige», og gruppens styreleder Yvonne Mokgoro er tydelig:
– Innsamling, publisering og analyse av data oppdelt etter rase eller etnisk opprinnelse i alle aspekter av livet, spesielt når det gjelder interaksjoner med rettshåndhevelse og strafferettssystemet, er en viktig del av utformingen og vurderingen av reaksjoner på systemisk rasisme. Sverige må samle inn og bruke disse dataene for å bekjempe systemisk rasisme.
For en person som, i likhet med meg selv, fullstendig ignorerer folks pigmentering, opphav og religion og i stedet insisterer på å dømme enkeltpersoner etter deres karakter, føles direktivene fra FN-ekspertene litt merkelige. Raseregistrering for antirasisme? Hvorfor føles det litt som «fucking for virginity»? Kanskje vi skal kjøre snøret ut og begynne å måle hodeskaller igjen? I antirasismens navn, selvfølgelig.
I dag kan vi konstatere at i det knappe tiåret som har gått siden hele det svenske verdikomplekset fikk skremmehikke under REVA-prosjektet, har det skjedd noe merkelig: Hvis det da var rasistisk å i det hele tatt antyde at folk kunne deles inn i raser, har det i dag blitt rasistisk å ikke dele folk inn i raser.
Lurer på hva George Orwell ville sagt om det? Doublespeak de luxe? Og hva gjør vi med Martin Luther King? Kanskje det er på tide å modifisere hans klassiske sitat også, slik at det blir virkelig moderne og sant antirasistisk:
«I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the content of their character, but by the color of their skin.»
Det sies at ting endrer seg raskt i hockey, og tilsynelatende også i synet på rasisme. Det eneste som er absolutt og konstant, ser ut til å være at Sverige er et rasistisk helvete på jord.
