Øyvind Thuestad 
Et busskur på Sortland lyses plutselig opp av kunstig lys søndag kveld. Personer med hvite, heldekkende drakter undersøker bakken nitidig. Hva skjer? Og hvorfor vil ikke politiet si noe?
Politistasjonssjefen var forbilledlig klar da Document spurte ham om de siktedes statsborgerskap onsdag:
– Det ønsker jeg ikke å kommentere.
– Hvorfor ikke?
– Det skjønner du.
– Nei, jeg gjør i grunnen ikke det …
– Jo.
– Eh, ja vel ..?
– Det har ingen betydning for saken.
Politistasjonssjef Bjørn Følstad Larsen avslørte svak forståelse for hva et åpent samfunn innebærer. Kunnskap om gjerningsmenns statsborgerskap og etnisitet har kanskje ikke «betydning for saken» rent etterforskningsmessig, men det har selvsagt betydning for informasjonsfrihet og det demokratiske ordskiftet om viktige samfunnsspørsmål, som for eksempel innvandring.
– Det verserer rykter
Han sier det ikke rett ut, men det ligger i kortene at Følstad Larsen siktet til folkesnakket lokalt på Sortland. Politiet advarte tidligere samme dag mot ryktespredning.
– Politiet er kjent med at det verserer mange rykter og bilder på sosiale medier om hva som har skjedd og hvem som har vært involvert. Slike rykter kan skade dem som blir omtalt, og politiet ber om at man unngår å spre rykter og bilder, het det i en pressemelding fra politiet.
Fire menn siktet for voldtekt: Politiet nekter å oppgi statsborgerskap
Politiet ønsker altså å begrense rykter og folkesnakk. Det høres jo ved første ørekast tilforlatelig ut. Slutt med å spre rykter!
Det som er litt vanskeligere å forstå, er måten politiet prøver å komme ryktene til livs på: Ved å legge lokk på mest mulig informasjon om «hendelsen», som man i flere dager benevnte voldtekten.
Legg frem fakta. Snakk sant.
Det er fremdeles et mysterium for meg hvordan politiet på Sortland resonnerer om dette. Mener man i fullt alvor at det å holde tilbake informasjon om for eksempel statsborgerskap vil kunne bidra til å begrense ryktespredning?
Alle vet at det er kun én metode som virker mot rykter: Legg frem fakta. Snakk sant.
Så enkelt – og så vanskelig.
Problemet for politiet på Sortland er at de kom skjevt ut allerede på hoppkanten. Voldtekten skjedde natt til søndag. Fornærmede anmeldte søndag ettermiddag. Så gikk det tre døgn før politiet fant det for godt å fortelle sånn noenlunde hva som hadde skjedd.
Tre døgn!
Og selv ikke da fikk offentligheten ordentlig informasjon. Nåde den som for eksempel var så frekk at man spurte om de siktedes statsborgerskap.
«… hvis det har skjedd noe»
Søndag kveld, da politiet drev med åstedsundersøkelser ved busskuret på Kleiva, ville ikke operasjonslederen si annet til Vesterålen Online enn at de «gjør undersøkelser hvis det har skjedd noe» og at de «ikke visste om det hadde skjedd noe».
Mandag sendte politiet ut pressemelding hvor de ba om tips og vitneobservasjoner. Politiet hevdet da at åstedsundersøkelsene var igangsatt etter tips fra en innringer. Opplysningen synes å stå i motstrid til det faktum at fornærmede anmeldte saken allerede søndag ettermiddag.
Først tirsdag bekreftet politiet i en pressemelding at «hendelsen» var anmeldt av fornærmede, og ba om flere tips i saken. Politiet ville fremdeles ikke si noe om hva som hadde skjedd.
Først onsdag fikk offentligheten vite at politiet etterforsket «et seksuelt overgrep». Og «seksuelt overgrep» er et vidt begrep som omfatter alt fra beføling til grov voldtekt.
Torsdag – over fire døgn etter voldtekten – får offentligheten fasit: De fire pågrepne er siktet for grov voldtekt, nærmere bestemt gruppevoldtekt.
Fire menn fengslet for gruppevoldtekt – politiet får bistand fra flere politistasjoner
Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som skjedde i dette informasjonsvakuumet, hvor både politi og medier var pottetette om hva de visste.
Hva tror politiet egentlig? Hva tror politistasjonssjef Følstad Larsen? At ryktene forstummer når man legger lokket på? Så naiv er det ikke lov å være, særlig ikke for politiet, men heller ikke for mediene. Jeg vet ikke sikkert, men jeg holder det for svært usannsynlig at lokale medier ikke har sittet på etterrettelige kilder og solid kunnskap om «hendelsen» på Sortland i flere dager.
Sharaf Safi utsatt for rykter og trusler
Bladet Vesterålen skrev torsdag om Sharaf Safi og flere andre menn fra Sortland som i flere dager har vært utsatt for ryktespredning, hets og trusler: Fikk grove trusler etter overgrepet i helga; – Folk sa at de skulle ta meg (bak mur).
Også Document har mottatt flere tips om hvem de siktede er, og Safi er et navn som går igjen. Men som han skriver på Facebook-siden sin torsdag ettermiddag: «Hadde jeg vært en del av dette, ville jeg ikke vært på jobb på Fauske i dag, men sittet i varetekt.»
Man får hva man ber om. Å legge lokket på fører med kjedsommelig forutsigbarhet til nettopp dette: ville rykter.
Rykter som truer folks trygghet og sikkerhet. Dette burde være en særlig bekymring for politiet.
Stille natt
At det tok fire dager før det ble omtalt hva saken faktisk gjaldt, og ble opplyst om pågripelser, har gjort lite for å dempe bekymringen blant ungdom – og deres foreldre, skrev Per Eivind Knudsen i Vesterålen Online onsdag kveld.
Skjermdump fra Nordland politidistrikts Twitter.
Han minner om at julen er i anmarsj.
Det er fremdeles en stille natt.
I alle fall ifølge Nordland politidistrikt, som med sitt himmelske sendebud forklarer at det har skjedd null og niks i stallen.
Eller langs kjerreveien forbi.
Har det i så fall skjedd noe, så kan man ikke helt forklare hva det var, dersom det hvis at kanskje tilfeldigvis mot formodning skulle ha skjedd noe.
Problemet er derimot hyrdene i marken. Dem med mobiltelefoner, kjennskap og vennskap. Dem som snakker seg imellom og hvor ei skamfert fjør blir til både høns, gjess og i de verste tilfeller en struts.
Skal det være deres sannhet som fremstår som fakta?
Ryktedyret er et bedritent beist som får god næring av autoritær stillhet.
Ut mot hemmelighold
I et åpent brev til Finnmark politidistrikt, Universitetssykehuset i Nord-Norge og Finnmarkssykehuset gikk et samlet redaktørkorps i Finnmark denne uken hardt ut mot en ny praksis med tilbakeholdelse av informasjon fra sykehus og politi om skadetilstand etter ulykker.
Finnmarken-redaktør Karoline Almås Sørensen er i fagbladet Journalisten bekymret over at feilinformasjon kan ta over i sosiale medier når pressen ikke får presis informasjon.
«I bortfallet av korrekt og troverdig informasjon publisert i et redaktørstyrt medium, risikerer man at det oppstår ryktespredning i både små og store samfunn», heter det i brevet fra redaktørene.
Stillheten etterpå
Ryktespredning skaper utrygghet, påpeker Per Eivind Knudsen.
I stillingsannonser for å trekke til oss unge arbeidssøkende som vil etablere seg og bygge en familie, er vi raske med å skryte på oss både nordlys og midnattssol.
Det vi ikke skal skryte av, er de blå lysene offentligheten ikke får en forklaring på.
Og ikke minst stillheten etterpå.
Ikke på grunn av hensynet til etterforskning, men av hensyn til ofre og pårørende.
Det er hos dem mørketiden blir ekstra tung nå.
***
De fire siktede ble torsdag fremstilt for fengsling i Bodø. Flere medier, inkludert Document, bestilte i god tid kopier av kjennelsene. I Salten og Lofoten tingrett følger man imidlertid standard statlige åpningstider og går hjem klokken 15. Når kjennelsene kommer etter dette tidspunktet, blir de liggende til neste dag. Det hjelper ikke at saken det dreier seg om er en høyprofilert sak av riksinteresse. Salten tingrett burde ta en telefon til Oslo tingrett og spørre hvordan det skal gjøres.
