Norske politikeres evne til å kare til seg fordeler på allmennhetens bekostning overgås klart av deres virkelighetsbrist på klima- og energifeltet. Legg til en avskyelig utstilling av klimaprektighet.
Pendlerboligsakene er naturligvis ille nok, illustrerende som de er for mange politikeres manglende samfunnsmoral.
Men her finnes i det minste to formildende omstendigheter i det moralske og økonomiske samfunnsregnskapet: De som blir avslørt for skatteunndragelser, virker i det minste en smule flaue – og de skryter i alle fall ikke av det. Og beløpene de karer til seg, er peanøtter sammenlignet med de kolossale tapene som klimapolitikken påfører samfunnet.
Klimatoppmøtet i Sharm el Sheik (COP27) står for døren over helgen, og dermed er det duket for tallrike tålmodigetsprøver for mennesker med reell innsikt i energispørsmål som ser tvers igjennom klimapolitikeres bullshit.
I dag prøver den norske regjeringen å vise at den er den mest klimamoralske i omløp.
Under en pressekonferanse i regjeringskvartalet torsdag morgen kunngjorde statsminister Jonas Gahr Støre (Ap), assistert av klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) og utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp), at Norge skjerper utslippsmålene til 55 prosent kutt i klimagassutslippene innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå, og at Norge tredobler bistanden til klimatiltak i utlandet.
En hvilken som helst fariseer ville ha blitt grønn av misunnelse over Støres evne til å fremstå som et moralsk eksempel. NTB skriver:
– Jeg er glad for å kunne annonsere at Norge forsterker sitt mål til minst 55 prosent. Dette sender et sterkt signal til andre land, og vi håper flere vil forsterke sine mål, sier statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).
Støre sender signaler, men ikke de han tror.
For det første blir han oppfattet som representant for et styrtrikt land som kan kjøpe nesten alt det trenger i utlandet, slik at mesteparten av produksjonen som er ensbetydende med utslipp av klimagasser, skjer i andre land enn Norge. Vi klarer ikke å produsere stort lenger, men vi er flinke til å gå på kjøper’n.
For det andre oppfattes han som regjeringssjefen i et viktig olje- og gasseksporterende land, som takket være denne inntektsbringende virksomheten setter andre land i stand til å produsere energi. For å si det litt brutalt lever altså Norge av at andre land brenner olje og gass som vi har solgt til dem, og dermed slipper ut CO2. Hvis vi anser utslippsland som narkomane, er vi selv pushere.
Støre tror, eller later som om han tror, at signalet han sender, er at resten av verden bør gjøre som oss. Men det kan den altså ikke gjøre. Uten narkomane har ikke pusheren jobb, og uten prostituerte har ikke halliken det heller.
En skyggeside ved Norges protestantiske historie er at den religiøse moralismen også var ledsaget av en livsfiendtlig puritanisme. Denne lever videre i den moderne religionen som passende er blitt omtalt som klimascientologi:
– Like viktig som å sette høye mål, er det å ha gode planer for å oppnå målene. Det har Norge. Ved å legge fram årlige klimaplaner viser vi tydelig hvordan vi skal nå klimamålene våre. Men det er ingen tvil om at det vil kreve mye av oss, sier statsministeren.
Statsministeren inviterer oss med andre ord til smertefulle forsakelser i et høyere måls tjeneste. Det er ikke lenger nødvendig med seksuell avholdenhet for å unngå helvetes brennende pinsler når livet er slutt, men CO2-avholdenhet for å unngå å bli stekt her på jorden en gang i fremtiden.
Den uvanlig klimafanatiske Barth Eide er nøye med å understreke at Norge følger klimakirkens lære, og sniker inn et nytt sirkulærøkonomisk bud med det samme:
FNs klimapanels hovedbudskap er at det trengs raske og kraftige utslippskutt dersom verden skal nå 1,5-gradersmålet.
– Med dette legger Norge seg på samme høye ambisjonsnivå som våre nærmeste partnere i vår innmelding til FN, sier klima- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap).
– Dette kommer på toppen av det nære samarbeidet med EU og Island, der vi i fellesskap har tatt på oss ledertrøya i arbeidet med en systematisk omstilling av hele økonomien til en fornybar, sirkulær og bærekraftig framtid, sier Eide.
Ute i virkeligheten fortsetter imidlertid verden å dekke mer enn 80 prosent av energibehovet sitt med fossile energikilder. EU-land fyrer opp igjen olje- og kullkraftverk, og Tyskland har sågar redusert helt konkrete «klimamål» for sektorer som landbruk, industri og transport.
Nordmenn er heldigvis stort sett smarte nok til å forstå at «klimamålene» aldri vil bli oppnådd. I boken «Usikker vitenskap. Hva klimaforskningen sier og ikke sier, og hvorfor det er viktig», som Document utgir til helgen, fastslår da også den amerikanske fysikeren Steven E. Koonin uten omsvøp at de er umulige.
Likevel er altså nordmennene prisgitt en regjering som ikke bare later som noe annet, men som også gjør livet surt for dem i sine fanatiske forsøk på å etterstrebe dette umulige målet.
I Henrik Ibsens drama «Brand» stiller hovedpersonen så drakoniske krav til sine omgivelser at både kona og sønnen dør av det.
Klimafanatikerne er i praksis moderne versjoner av Brand. Hvis de fikk det som de vil, ville det koste mer enn to liv. Verdens produksjonssystemer ville få så alvorlige slag at massedød ville bli resultatet. Det ville være på høy tid om de gjenværende voksne menneskene på planeten begynte å si det høyt.
Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her!