FNs generalsekretær António Guterres’ klima­profetier har nådd bibelske proposjoner. Hans advarsler om at menneskeheten er nær undergangen, kommer stadig oftere etter hvert som klima­toppmøtet COP27 i Sharm el Sheik nærmer seg. Og den eneste frelsen er å bygge millioner av vindtubiner, NÅ!

Det påfallende med dette er at vindparkene skal bygges av private profitører med garantier fra offentlige penger, til tross for at fasiten fra Tysklands energi­eksperiment fra 2010 er klar: Vindkraft virker ikke, og «det grønne skiftet» har aldri vært i nærheten av å innfri sine grandiose løfter gjennom 30 år.

Forrige uke la FNs miljøprogram fram en rapport som tok for seg forsøkene på globale kutt av plante­næringen CO₂, som nå regnes som farligere enn atomavfall, mens fossil naturgass er erklært som «grønt» (tenk over den). Nesten alle land i verden undertegnet Paris-avtalen i 2015, men det er i praksis bare vestlige land som på alvor bruker hundrevis av milliarder på å etterstrebe disse målene – og selv de mislykkes: CO₂-utslippene øker over hele verden. Også i Europa. Det er ubestridelig, men det får ingen konsekvenser for klima­innsatsen.

Det grønne skiftet er dødt. Derfor må byggingen av vindkraft intensiveres! 

Hadde energieksperimentet med å kutte ut fossil energi til fordel for ikke-fornybare vindmøller og solpaneler fungert, ville Tysklands 30.000 vindmøller bevist det. Alt man har oppnådd siden 2010, er energimangel og mer avhengighet av fossil «balanse­kraft», og dette går igjen i alle land som har dedikert seg til «energi­omstillingen»: Australia. Canada. Sverige. Norge: Kostnadene er kolossale, energi­prisene eksplosive, energi­mangelen økende, og suksessene er fraværende. Inflasjonen og renten øker, og «energi­fattigdom» har økt i årevis i Europa. Eliten skylder på Putin og fortsetter samfunns­eksperimentet sitt.

Nå er det bare syv år igjen til «tippepunktet» i 2030, og det er ikke lenger mulig å nå «klimamålene»; Det grønne skiftet er dødt. Det reflekteres overhodet ikke på optimismen før COP27: Vestlige politikere som har ødelagt sin egen energi­forsyning, klorer nå desperat etter hver minste kullbit og gass­leveranse de kan få tak i … samtidig som de skal møtes på COP27 for å forsikre hverandre om at «grønt skifte» er i ferd med å lykkes, og nå skal det VIRKELIG satses. Det er som å studere en lukket avdeling for tung psykiatri. Og Guterres fremstår som en ypperste­prest for dette vanviddet, med følgende påstander:

– Det har altfor lenge vært en tendens verden over til å legge klimasaken i skuffen. Hvis vi ikke klarer å reversere denne trenden, er vi alle fortapt. Den eneste veien til energi­sikkerhet, stabile kraftpriser og en levelig planet, er en hurtig overgang til fornybar energi.

Disse utsagnene er blank løgn: Det har aldri vært noen tendens til å legge klimasaken i skuffen, for den styrer all politikk nå. Det finnes ingen vitenskap som beviser at mennesket kan reversere eller styre jordens klima. Det finnes ingen empiri som beviser at varmere klima vil sende oss i fortapelsen. Det finnes ingen tall eller empiri som viser at enorme monstermøller og solpaneler er «fornybart» eller bærekraftig. Og det finnes ingen bevis for at ikke-fornybar sol- og vindkraft kan skape energi­sikkerhet, stabile kraftpriser eller en levelig planet. Så hvorfor lyver Guterres?

Hva gjør Guterres og klima­politikere så lojale overfor vindkraft­industrien?

Alle forsøk, tall, erfaringer, kalkyler og observasjoner med «energi­omstilling» de siste ti årene viser klart samme resultat: Dette fungerer ikke. Det er selvbedrag: Energi­mangelen, forsynings­problemene, balanse­kostnadene og energi­prisene blir større og større jo flere vindparker man bygger. Jo lenger man presser frem overgangen til «grønt», desto større blir problemene for borgere, næringsliv og samfunnet – ikke minst pga. de astronomiske bygge­kostnadene og subsidiene til private kapital­krefter som eskalerer helt ut av kontroll.

Kostnadene ved Energiewende er så kolossale at ingen egentlig kan redegjøre for hva sluttsummen blir i 2050, eller hva en kWt faktisk vil koste. Selv ikke Finans­departementet vårt har noen anelse om hva sluttsummen for «grønt skifte» har kostet oss så langt og hva sluttsummen kan bli i 2050. De har ingen tall å legge frem for presssen, har ikke gjort noen beregninger, har heller ingen intensjon om å gjøre det, og vil heller ikke stille til intervju om saken. Hvorfor finner Stortinget seg i det?

Problemet som bør bekymre alle som er opptatt av offentlig pengebruk, er at det er samfunnet som skal finansiere og garantere for «energi­omstillingen» og skape «grønn industri». Men det er altså private aktører som skal bygge alt sammen for profitt og aksjeverdier. Globalt. Og de opererer under et politisk panikkregime som fordrer at alt gjøres på én gang over hele verden. Det er ikke tid til å tenke eller være forsiktig. Globalistene avviklet industrien og ga arbeids­plassene til Kina. Nå lover de å trylle frem et «grønt industri­løft» for dine skattepenger.

Billioner av kroner i potten. Men alt går redelig for seg? 

Med potensielt billioner av kroner i potten bare her i Norge, skal det ikke mye fantasi til for å forstå at politikerne blir utsatt for et enormt lobbypress fra de private profitørene for å holde klima-pengemølla gående. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at når kyniske kapital­krefter møter svake sjeler i makt­posisjoner, kan det fort bli snakk om skjulte «incentiver» eller «kickbacks» for innsatsen sin for den inter­nasjonale vindkraft­industrien. Eller er det helt utenkelig?

Det samme gjelder for solkraft­industrien. Eller hydrogen­industrien. Eller karbonfangsts­industrien. Eller kvotehandel­industrien. Eller alle andre private investorer som lever av, og tjener penger på, klimakrisen og klima­tiltakene som angivelig skal ha evne til å redde menneske­heten og stabilisere klodens klima i år 2100, uten fnugg av bevis.

For denne «pengemølla» er det helt avgjørende at klimakrisen vedvarer, og ingen kritikere slipper til. Ingen må få ødelegge panikken som råder, som igjen skaper et evig økende behov for private selskap som lover «klima­løsninger» mot subsidier og skatte­fordeler. See?

I dette konglomeratet av privat/offentlig samarbeid finnes det ingen offentlige instanser som kontrollerer kost/nytte-effekter, eller at pengene som myndighetene bevilger til den private klima-industrien, ikke bygger opp en enorm finansboble. Det finnes heller ingen tegn til at økokrim interesserer seg for de mange «visjonære innovasjons­bedriftene» som plutselig går konkurs etter å ha pisket opp aksje­verdiene basert på offentlig penge­innsprøytning. Ingen kontroll. Ingen sikrings­systemer. Ingen revisjon. Intet ansvar.

Fordi det haster. Det står faktisk om livet! Tenk på BARNA! Derfor må alt gjøres nå og overalt, ellers går jorden under. Det blir dyrt, men vi må gjøre det, sier Erna, Støre, NHO og LO i kor. Og ingen må tvile eller så usikkerhet, for da når vi ikke «klimamålene». Sier alle som tjener penger på det – mens de systematisk overser alle negative resultater og kaller kritikere for «konspirasjons­teoretikere».

Hele klimafeltet er blottet for kritikk og kritikere. Hvorfor?

Dette er ikke bare uvanlig eller bekymrings­verdig. Det er en korrupsjons­mulighet uten sidestykke i historien, og burde naturligvis være gjenstand for intens offentlig kontroll og konstant granskning, skepsis og maktkritisk journalistikk. I stedet er det ikke bare kritikken og skepsisen som er fraværende i alle medier. De jobber aktivt for å stilne og de-platforme alle kritikere. Dette taushets­regimet vekker ikke en skygge av bekymring blant journalister i NRK, Aftenposten, VG, Dagbladet eller finansaviser.

Siden resultatene av «Energiewende», som startet opp i 2010, er så dokumentert og beviselig kost-ineffektive, hvorfor fortsetter da alle politikerne og deres medier å si at det kommer til å bli en suksess, bare vi bygger enda flere vindmøller? Svaret er nemlig alltid: flere vindmøller. Det kan simpelthen aldri bli for mange vindmøller. Og regningen havner på bordet til skatte­betalerne og energi­kundene.

Hva får egentlig Guterres og alle som møtes på COP27 til å overse fakta og heller brøyte vei for enda mer vindkraft? Hva får dem til systematisk å fjerne og fortie alle kritikere av både vindkraften og klimakrisens hastverks­politikk – en panikk som er helt avgjørende for å fjerne alle sikkerhets­systemer, bremser og hemninger, og pøse ut så mye offentlige penger som mulig på private kapital­krefter for at de skal redde hele samfunnet, i stedet for å bevise at et lite prøve­prosjekt faktisk fungerer?

Hva er drivkraften? For nå er de elendige resultatene så tydelige at ingen lenger kan påstå at de ikke visste og bare var grepet av entusiasme og tidsriktig aktivisme.

COP27 handler ikke om å kutte CO₂, men om å bygge «fornybart»

Klimatoppmøtene handler først og fremst om å sementere klima­krisen, bekrefte «klima­målene» og forhandle om hvem som skal betale hva. Og så er alle kritikere, forsiktighetsregler og betenkelig­heter rensket vekk. Og her er en ledetråd som bør bekymre alle redaktør­styrte medier, men som bare bekymrer Document.no:

1: For menneskene som har karet seg til toppen av demokratiet og forvalter den offentlige pengestrømmen, har demokrati, valg og innsyn ingen fordeler. Og 2: Til tross for at klima­toppmøtene handler om å kutte CO₂-utslipp fra fossil energi, har klima­toppmøtene aldri forhandlet om kutt i fossil energi­produksjon. Aldri.

Klimatoppmøter handler bare om å bruke mest mulig penger på «klimatiltak», fortest mulig – helt til vi ikke lenger trenger olje. Vi er nemlig på vei mot en global katastrofe, ifølge Guterres. Men det har klima­forskere sagt i 50 år uten å treffe blink, så hvem er hans herrer og mestere?

Hvem er han bekymret for? Hvem tjener penger på at han sier det? Og hvem betaler ham for å si det? Dét burde medier med større ressurser enn oss interessere seg for.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!