Det skjer store bevegelser i politikken, og regimemediene insisterer på å normalisere og forklare dem innenfor deres eget narrativ, selv i vårt naboland Danmark. Det går ikke an å høre på dem. Alt skal passe inn i et good guy-bad guy-skjema. De store temaene, eksempelvis «trygghet», forblir uomtalt.

Martin Krasnik er redaktør for Weekendavisen, Danmarks intellektuelle flaggskip. Han er liberaler og deltar på Bilderbergkonferanser. Men det forhindrer ham ikke i å komme med en skarp observasjon av dagens valg:

Lars Løkke Rasmussen var leder for Venstre, inntil han brøt ut og stiftet sitt eget parti, Moderaterne. Etter en treg start har partiet kommet som et skudd, ikke minst fordi han bakkes opp av regimemediene.

Løkke Rasmussen går nemlig inn for et samarbeid på tvers av blokkgrensene. Men det gjør også Mette Frederiksen. Man ser for seg en nyskapning i nordisk sosialdemokrati: Det borgerlige Danmark innordner seg det sosialistiske, og sammen tilbyr de danskene trygghet.

For det er ingen tvil om hvem som har mest å tape: Den tidligere Venstre-lederen tar med seg en betydelig flokk borgerlige velgere over på sosialistisk side. Dermed ryker den blå blokks muligheter til å danne regjering.

Det er en smart manøver: Jakob Ellemann Jensen, leder for Venstre, og Søren Pape, leder for De konservative, sitter igjen med skjegget i postkassa. De tre borgerlige småpartiene – Dansk Folkeparti, som risikerer å falle ut av Folketinget, Nye Borgerlige og Inger Støjbergs Danmarksdemokraterne – spilles ut over sidelinjen.

Men det samme skjer med småpartiene til venstre for Socialdemokraterne: Enhedslisten, Radikale Venstre og Socialistisk Folkeparti. Nå var Mette F. avhengig av Radikale Venstre. Det var de som fremtvang valget. Det slipper hun hvis hun og Lars går til sengs.

Begge er dominerende, autoritære typer. Spørsmålet er hvem som skal ligge øverst.

Det er dette Krasnik så treffsikkert beskriver: Løkke blodtapper den borgerlige siden. De som virkelig betaler prisen, er dansk demokrati. Velgerne lar seg bestikke med trygghet. Statens makt vokser på bekostning av det frie samfunn.

Lars Løkke er en dreven politiker. Han vet å ta utgangspunkt i det samme som andre politikere beskriver: et system i krise. Akkurat som i USA og Storbritannia. Det er her Lars Løkke kommer inn. Han er troubleshooteren.

Og velgerne tror på ham.

Ingen fortæller det så flot som Lars Løkke Rasmussen. Det velkendte politiske system er lammet og kan ikke længere træffe beslutninger. Det er «dræn sumpen» med dansk stemmeføring. Men budskabet er klart: Vi må tage et opgør med den måde, vi laver politik på her i Danmark.

Den som ligner mest på Lars Løkke i Norge, er nok Erna Solberg. Hun vil muligens kunne spille et tilsvarende kort i Norge ved neste valg, når Ap/Sp har kjørt folks økonomi i grøfta og staten er rikere enn noen gang. Det er åpent mål.

Høyre vil gå inn for full integrering i Europa og Norden: Av solidaritet og egeninteresse skal vi melde oss inn i EU.

Sesam-sesam er en samling over midten som kan få slutt på kjeklingen. Men, sier Krasnik:

Dermed taler de til den konfliktskyhed som ligger dybt i den danske folkesjæl. Vi bryder os i grunden ikke om den politiske kamp om magt og ressourcer. Nu vil de to mest markante politikerne give os ro og tryghed.

Dette har Asger Aamund skrevet glimrende om på document.dk: Sosialdemokrati tilbyr folk trygghet mot at de oppgir sin frihet. Når de oppdager at de har bruk for friheten, er det for sent.

Dette fikk vi en forsmak på under pandemien, og de fleste gikk lydig i flokk. Ikke hysterisk, men dog. De trodde på hva Høie, Guldvog, Nakstad og Camilla sa. De var jo vitenskapen. Anthony Fauci sa det med rene ord: I am science.

En slik toppstyring og demontering av demokratiet og fagkunnskapen under dekke av en medisinsk unntakstilstand har vi ikke sett maken til i Vesten. Folk forsto ikke hva som foregikk.

Mette og Lars tar dette et skritt videre. De vil smi mens jernet er varmt. Med en ny krise for døren vil de tilby velgerne en New Deal.

Hvad der faktisk er ved at ske handler selvfølgelig om politik. Lars Løkke Rasmussen er ved at føre en stor del af de borgerlige vælgere med sig ind i rød blok. Den virkelige omvæltning ved dette valg kan meget vel være den største venstredrejning i nyere danmarkshistorie.

Moderaterne ligger an til i underkant av ti prosent. Lars setter i gang en bevegelse på borgerlig side der hundretusenvis av velgere krysser den magiske grensen over til rød side. Selvfølgelig med de beste hensikter.

Nu skal velfærdsstaten forvaltes til alles bedste. Det er historiens afslutning.

Mette F. har innført noe som minner om presidentstyre i de tre årene hun har styrt Danmark. Hun har sentralisert makten. Lars Løkke kritiserte hennes coronahåndtering, men tier nå stille om det. Makten kaller.

De som taper, er velgerne. De forstår ikke at når de inngår en handel med staten, er det ikke kostnadsfritt.

Staten krever noe: borgernes frihet.

Velferdsstaten har gjort innbyggerne til trygghetsnarkomane. Nå er tryggheten truet av inflasjon, rentesjokk og prissjokk på drivstoff og strøm. Men folk vender seg til politikerne som har skapt krisen og tiltror dem enda større makt over sine liv.

Det kan danne presedens også for de to andre nordiske land. Sverige er allerede der, og Norge er på god vei.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!