For tiden er det mange som benekter at det fant sted valgjuks i USA i 2020, og det skal vel ikke bli mindre ståhei om dette ved det forestående mellomvalget. Valgjuks har imidlertid eksistert siden tidenes morgen, for de mest maktsyke menneskene tar ikke mye hensyn til om de har flertallet bak seg eller ikke.
Thomas Edison og avstemningsapparatet
Som liten leste jeg om min store helt Thomas Edison i ungdomsboka «Avisgutten som ble verdens største oppfinner» av Sverre S. Amundsen fra 1933. Ikke bare var han verdens største oppfinner, men han var så heldig at han ble tatt ut av skolen etter bare tre måneder og fikk lære selv i sitt eget tempo, med moren som rettleder.
Han leste ustanselig og gikk etter hvert inn for å prøve å lage selv alt han leste om teknologi. Allerede som ung eksperimenterte han med elektrisitet og bygde innretninger for alt fra å kverke kakerlakker og rotter til forbedring av telegrafisk utstyr. Og så kan vi lese om hans første oppfinnelse da han var 22 år gammel:
I hula si hadde Edison nok av spennende opplevelser, og det hendte selvsagt et uhell av og til. Likevel var den hans kjæreste tilholdssted. Der vokste den frem, hans store hemmelighet, oppfinnelsen som hadde kostet ham ukers og måneders strev.
Det var et avstemningsapparat. Han hadde særlig tenkt på nasjonalforsamlingen med det. I Kongressen var det ofte bedrøvelig sommel når representantene skulle stemme. En hel del tid ble sløst bort, og ofte ble resultatet galt. Nå skulle det bli fart og orden. Hvert medlem trykket på en knapp med «ja» eller «nei», og straks ble ordet trykt på et papir oppe ved formannens plass. På et øyeblikk kunne han se hva hver enkelt hadde stemt. Og maskinen talte opp stemmene, hurtig og absolutt nøyaktig. Hvem som helst kunne kontrollere resultatet.
Det var en svært fin liten maskin. Han tvilte ikke på at Kongressen ville ta imot den med glede og både takke og betale oppfinneren. Andre land ville følge etter, og private selskaper ville kanskje også kjøpe den. Han sendte inn søknad om patent og fikk det i 1869. Det var et dyrebart papir. Han tok omhyggelig vare på det og var så inderlig glad. Det var hans første patent.
Det hadde kostet å komme så langt. Han hadde arbeidet 20 timer i døgnet, sultet og spart og attpå lånt 100 dollar. Men ennå hadde han heldigvis såpass mye mynt igjen at han kunne ta en tur til Washington med oppfinnelsen sin. Stillingen ved telegrafkontoret sa han opp, han låste den kjære hula si og dro av sted.
Da han var kommet til hovedstaden, skrev han til Kongressen og søkte om å få vise frem oppfinnelsen sin for nasjonalforsamlingen. Tillatelsen fikk han, og han møtte opp i Capitol til avtalt tid. Der traff han en komité som skulle se på apparatet.
Edison forklarte maskinen, og herrene var svært interesserte. Han rigget den opp i en fart, de prøvde den, og den virket storartet.
Formannen i komitéen smilte mer og mer, et temmelig mystisk smil. Da de var ferdige, sa han til Edison:
– Ja, min herre, apparatet er glimrende, helt beundringsverdig, men – jeg kan forsikre Dem om at fins det noe apparat vi ikke kan bruke her i Kongressen, så er det Deres!
Edison bare stirret på mannen og forsto ikke et mukk.
Formannen smilte fremdeles. «De er ung», fortsatte han. «Men med tiden vil De nok oppdage at ikke alt går så snorrett for seg. En bruker enkelte små knep under avstemningen. Det er nettopp et av de beste midlene et mindretall har når det gjelder å hindre at en dårlig lov blir vedtatt.»
– Men apparatet er så menn fint. Takk for tilbudet. Adjø, adjø!
Dette var altså i USA i 1869, i det landet vi som barn trodde at redelighet og ærlighet hadde de beste kår.
Kennedy og uskylden som brast
Etter krigen var USA ikke bare lykkelandet hvor onklene til mamma hadde blitt millionærer, men det hadde også vært redningslandet som kom og befridde oss fra nazistene, og overflodslandet som sendte Marshallhjelp til gjenoppbyggingen av Europa. Attpåtil hadde de i 1960 fått verdens mest sjarmerende president med en vakker kone og nydelige barn. Sovjet hadde i mellomtiden seilt opp som den nye trusselen mot verdensfreden, og Cuba-krisen seilte opp som skrekkscenario nr. 1.
Så smalt det i Dallas, et skudd som gjenlød over hele den frie verden. «Hvor var du da Kennedy ble skutt?» var like aktuelt i mange tiår som «Hvor var du da flyene traff World Trade Center?», og den norske varianten: «Hvor var du da Brå brakk staven?»
Det første spørsmålet var selvsagt hvordan noen som helst kunne ønske å ta livet av USAs president. Konspirasjonsteoriene har florert i alle år. I dag vet vi at Kennedy slett ikke var det glansbildet man leste om i ukepressen, men det er fremdeles vanskelig å skille mellom fakta og påstander når det gjelder alt som er skrevet om ham, forbindelsene med eller konfliktene med organisert kriminalitet, ønsket om å ta livet av Castro eller ønsket om å unngå å ta livet av Castro.
Men skulle Kennedy overhodet vært president? Earl Mazo, en Washington-reporter for New York Herald Tribune, begynte å etterforske 1960-valget etter at han ble anklaget av Chicago-journalister for å ha utelatt den virkelige historien om valget. Han dro til Chicago, skaffet seg en liste over velgere i de mistenkelige områdene og begynte å matche navn med adresser. Han fortalte så The Washington Post:
Der var en kirkegård hvor navnene på gravsteinene ble registrert, og deretter stemte de døde. Jeg husker et hus. Det var en tom og ubebodd ruin. Men det var 56 stemmer for Kennedy i det huset.
Mazo fant også ut at Chicagos borgermester Richard Daleys anklage om at andre fylker gjorde det samme til fordel for Republikanerne, viste seg å være sant – men på langt nær i det omfanget som skjedde i Chicago. I Texas fant han lignende forhold. New York Herald Tribune planla så en serie i 12 deler om valgsvindel. Fire av historiene var publisert i aviser over hele landet i midten av desember. På forespørsel fra Richard Nixon møtte Mazo ham på visepresidentens senatkontor, der Nixon ba ham trekke seg, og sa at«Landet vårt har ikke råd til en konstitusjonell krise» midt i den kalde krigen.
Men Mazo trakk seg ikke, og Nixon ringte redaktørene, hvorpå avisen avsluttet serien. «Jeg var fryktelig skuffet. Jeg så for meg Pulitzer-prisen», sa Mazo.
Men saken var slett ikke tatt ut av lufta. Den regionale statsadvokaten i Illinois, Morris Wexler, oppnevnt for å etterforske anklager om valgsvindel i Chicago, anklaget 677 valgembetsmenn, men greide ikke å spikre domfellelser med statsdommer John Karns. Først i 1962, da en valgarbeider tilsto at han var vitne til valgfusk i Chicagos 28. avdeling, erkjente tre valgkretsmedarbeidere skyld og sonet deretter korte fengselsstraffer.
I dag vet vi at det var organiserte kriminelle som var med og hjalp til med stemmejuks slik at Kennedy vant, og stemmejukset fant sted med masseproduksjon av stemmesedler som ble kastet innpå i siste liten. I ettertid vet man at Kennedy slett ikke skulle vunnet hverken Texas eller Illinois, hvor valgjukset var mest intenst, og han skulle aldri blitt utnevnt til president. Nixon ble fortalt om alt jukset, men ville simpelthen ikke være en dårlig taper, for da risikerte han sin fremtidige politiske karriere. Og som vi vet, kom han tilbake.
Avstemninger i de kommunistiske diktaturer
Mens vi på 60-tallet vokste opp i et etterkrigs-demokrati og fikk høre at det var viktig med demokratiske valg, fikk vi også høre om landene bak jernteppet, de som hadde et kommunistisk styresett. Også der hadde de pussig nok også valg, men det var bare mulig å stemme på ett parti. Hvorfor i all verden de da arrangerte valg var uforståelig for en guttunge som meg – og jeg skjønner det ennå ikke.
I 1967 kom Guinness’ rekordbok for første gang på norsk under tittelen Først og størst, sist og minst, og jeg lånte den umiddelbart på biblioteket og leste strakt gjennom den. Og der, under ‘politiske og sosiale forhold’ var det rekorder i forbindelse med Valg på sidene 159-60, og det var ikke småtterier vi kunne lese:
Største valgseier – Nord-Korea har stått for alle tiders største valgdeltagelse og valgseier, hvis man skal våge å stole på regimets egne offisielle opplysninger: Ved valgene 8. oktober 1962 stemte efter sigende samtlige velgere, altså en valgdeltagelse på 100 prosent. Merkelig nok stemte samtlige velgere også uten unntagelse på regjeringspartiet: Arbeiderpartiet.
«Før dette hendte, hadde Albania vært innehaver av denne selsomme rekorden. Ved valgene 4. juni 1962 var det bare syv – 7 – av de ialt 889 875 stemmeberettigede som unnlot å avgi sin stemme; det gav med andre ord en valgdeltagelse på 99,9992 prosent. Av de 889 868 som gikk til valgurnene, stemte 889 828 på kandidatene til det albanske arbeiderpartiet (regjeringspartiet). Dette partiet fikk altså til sammen 99,9955 prosent av stemmene.»
Man trengte vel ikke å være voksen for å skjønne at valgene i kommunistiske diktaturer var en vits, en dårlig vits, og en farlig foreteelse for regimekritikere.
Men det jeg ikke visste som guttunge, var at valg kunne være en vits, og var det oftere enn hva man kunne like å innrømme, også i de såkalte ‘frie’ landene.
Den gangen Mark Twain stilte til guvernørvalg
Lenge før jeg begynte på skolen fikk jeg Mark Twains Tom Sawyer i julegave, og den boka leste jeg på nytt og på nytt, noe som også førte til at jeg etter hvert fant tak i alle hans bøker, først på norsk og så på originalspråket. Twain er en mester med sarkasmene, og i den utrolig morsomme og groteske samlingen Mark Twains beste som kom på norsk i 1963, finner vi også historien om da han stilte til guvernørvalg i 1870, altså for 150 år siden. Du kan selv trykke på lenken hvis du vil lese historien og fryde deg.
Jeg var så liten da jeg leste om hvordan både Republikanerne og Demokratene løy om den uavhengige kandidaten Mark Twain at jeg ble helt dårlig. Jeg var så liten at jeg tok historien bokstavelig.
Så ble jeg tenåring, tok med boka på gymnaset og leste høyt for de andre i klassen med klasseforstanderens velsignelse i to norsktimer og den påfølgende tysktimen, til rungende latter i klasseværelset. Det var klassekameratene mine som bønnfalt klasseforstanderen vår om å la meg lese mer. Jeg leste opp de berømte historiene om møtet med den eneste overlevende fra et tog som hadde kjørt seg fast i snøen i ukevis, hvor de hadde kastet lodd om hvem som skulle ofre seg og bli spist for at de andre skulle kunne overleve, om den stjålne hvite elefanten, den snille og den slemme lille gutten, den ufattelig morsomme nøtteskrikeskrønen osv. osv.
Og på denne tiden hadde jeg forstått at historien om løgnene om guvernørkandidaten Mark Twain bare var en morsom og vanvittig overdrevet skrøne, skrevet for at vi skulle få en god latter i klasserommet når avisene fortalte at Mark Twain var en hensynsløs fyr som drev fattige i døden, stjal fra alle og enhver, gikk på fylla så han ikke kunne møte på valgmøter, spredte rykter om slektningene til de andre kandidatene, drev pengeutpressing, hvorpå mobben stormet huset hans, «knuste møbler og vinduer i sin rettferdige harme, og tok med seg alt hva de kunne bære da de gikk,» etter at avisen hadde skrevet:
Men om opphisselsen skulle gripe massene, og om de i sitt blinde raseri kom til å øve vold mot forræderen, er det soleklart at ingen jury kunne dømme, og ingen rett kunne straffe dem som utførte dåden.
Nå er jeg ikke så sikker lenger på at Mark Twain bare diktet opp historien.
Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!
