Fremdeles pågår de halvårlige møtene under norsk ledelse i den såkalte giverlandskomiteen for de palestinske selvstyremyndighetene. Det skjedde sist i slutten av september, og utenriksministerens triste konklusjon var at mange menneskeliv er gått tapt. Det var det viktigste som ble sagt på møtet.
I likhet med alle de foregående møtene i dette forumet var innholdet preget av at delegatene slet med å finne noe positivt å si som kunne tolkes som fremgang i en fredsprosess som skulle ende i en tostatsløsning hvor en palestinsk stat skal leve i fred og sikkerhet ved siden av den jødiske staten Israel.
Det ideelle målet for fredsprosessen er det ingen av partene som lenger tror på. Det kan se ut som et mysterium at utenriksmyndigheter i Oslo og Brussel fremdeles uttaler seg som om de arbeider for det gamle fredsmålet fra 1990-tallet, men også det har vi stadig større problemer med å tro. Utenriksdepartementet og Kommisjonen i Brussel er begge helt klar over at den tostatsløsningen de holder frem ved enhver anledning hvor det skal vedtas en resolusjon med kritikk av Israel, er et fantasiprodukt som allerede for mer enn 25 år siden druknet i blod, sponset av de samme donorene som fremdeles holder giverlandsprosessen gående.
For dem som søker en forklaring på den politiske standhaftigheten som preger den aktuelle givergleden hvor intet fremskritt i forhandlingene er for lite til å legitimere utbetaling av milliardbeløp til statsbyggende og andre fantasidrevne tiltak, må vi gjøre oppmerksom på at den prosessen som krever slike ubegrensede ofre fra giverlandenes side, ikke i noen forstand har noe som helst med fred og statsdannelse å gjøre. Det dreier seg om å holde ved like blant folk en forestilling om at de politikerne og byråkratene som i sin tid skapte dette politiske fata morgana i Judeas ørken, aldri har gjort en tabbe.
Politikere og byråkrater gjør ikke tabber. De skaper prosesser med ideelle mål som er så fjerne fra de materielle realitetene at de aldri i sin levetid vil bli stilt til ansvar for det endeløse og absurde sløseriet de har begått. Da kan de søke gjenvalg i trygg forvissning om at ingen vil oppdage at de som den berømmelige keiseren, var nakne.
Men hva med dem som under denne prosessen sitter på den andre siden av forhandlingsbordet, – arbeider ikke de for fred og tostatsløsning? Nei. De palestinske selvstyremyndighetene som inkluderer organisasjoner som PLO, Fatah og Hamas, sier i full offentlighet at de har et helt annet formål: Det vil bruke alt de har (og får) av ressurser og virkemidler til å ødelegge den jødiske staten Israel i en vedvarende terrorkrig.
Dette er ikke noe som foregår i det skjulte og som giverlandene ikke skal vite om. Det er noe mottakerne av milliardene skryter av offentlig. Fatah forteller at de bare i år har stått bak 7.200 terrorangrep under beskyttelse av de palestinske selvstyremyndighetene, og de klager over at Hamas ikke deltar i denne krigen.
Alt dette krever organisasjon med personell og ressurser, og det er nettopp der utenriksministeren og hennes nærmeste i EU kommer inn med sine donasjoner. Det vil være en naturlig reaksjon hos mange å tro at dette kan umulig norske myndigheter være kjent med. Men det stemmer ikke. Alle som er tilknyttet denne fredsprosessen, diplomatisk og på annen måte, holdes løpende orientert om hva pengene brukes til. Det gjelder både lønn og honorar til terrorister som dreper jøder og slike mer prosaiske utlegg som innkjøp av helikopter til lederne og en og annen Lamborghini til dem som ikke kan motstå slikt.
Men hva med mediene da? Har ikke de som oppgave å passe på at folkets dyrebare ressurser anvendes slik Stortinget og Riksrevisjonen har bestemt? Langt ifra. Mediene er for de flestes vedkommende betalt av de samme statsmyndighetene som holder fredsprosesser i gang i Midtøsten. De passer først og fremst på at ikke israelerne finner på noe som kan skade eller forpurre fredsprosessen: De er myndighetenes vaktbikkje.
Et talende eksempel på denne rollen så vi forleden i Dagsavisen som kom helt i harnisk over en melding om at en bosetter blir Israels neste forsvarssjef. For første gang, klager avisen, blir en jødisk bosetter på den okkuperte Vestbredden sjef for generalstaben i det israelske militæret. Med sin innsikt i jødisk konspirasjon kan Arbeiderpartiets hovedorgan belære sine lesere om at ˝utnevnelsen er siste skritt i den lange prosessen for bosetterne fra en liten gruppe religiøse ideologer til en mangslungen og innflytelsesrik kraft i hjertet av Israels politikk. … Kritikere mener at bosetternes sterke innflytelse knuser ethvert håp om en uavhengig palestinsk stat og er en fare for israelsk demokrati. ˝
For dem som ikke måtte huske det, er en ˝bosetter˝ en jøde som bor i sine forfedres land i Israel. Det finnes ikke bosettere andre steder eller blant andre folkeslag. I gamle dager kunne man i Europa høre betegnelser på jødene som «Jekke» eller ˝jid˝, men nå er de blitt bosettere. Det er greit å vite hvor vi har Dagsavisen.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
