Kan det friste med et par sirkulærøkomiske joggesko? Foto: Nicolas_Meletiou / Pixabay.

Etter 5000 år med økonomisk handel fikk verden plutselig en «ny økonomi» fra 1995 til år 2000. Det endte med dotcom-kollapsen. I 2008 kom den største finanskollapsen siden krakket i 1929, etter at bankene hadde gjort folks drøm om egen bolig til en «ny økonomi». I 2010 fant EU ut at de skulle lage en ny euro-økonomi, som endte med eurokrisen i 2010. Disse katastrofene er peanøtter mot samfunnseksperimentet «sirkulærøkonomi», som nå skal implementeres i hele EU. Ellers går jorden under.

Du har sikkert hørt moteordet «sirkulærøkonomi» eller «kretsløpsøkonomi». Luftslottet ble oppført av EU i 2015, og elitens massemedier simpelthen flyter over av ukritisk hyllest til denne «nye økonomien»: Sirkulærøkonomi vil fungere, vil bli en dundrende suksess, og vil gjøre samfunnet rikere, grønnere og fungere bedre enn det gjorde med «gammeløkonomi», eller «business», som det også kalles. Det har riktignok fungert utmerket gjennom 5000 år, men EU-byråkratene vet bedre.

Allerede der reiser nakkehårene seg på alle de få som har bevart sine mentale og kognitive evner i stormen av grønn propaganda og klima-massehysteri. Dessverre tror de fleste velgere og næringsdrivende at «grønn omstilling» er en slags hobby som politikerne vil terminere så fort resultatene viser at prosjektet skader folk, næringsliv og land. Men da har man ikke forstått noen ting av klimaboblen og trusselen fra grønn planøkonomi. Så hva er egentlig sirkulærøkonomi?

Et samfunnseksperiment basert på synsing, mote og tvang

Påfunnet om «sirkulærøkonomi» er en uprøvet økonomisk teori hvor all økonomisk virksomhet ikke lenger har profitt gjennom konkurranse som mål, men heller målsetter at produkter og ressurser forblir i økonomien lengst mulig. Man skal fokusere på økosystemer og sirklulære kretsløp heller enn lineære prosesser, og dette skal man oppnå ved å redusere råvarebruk, avfall, utslipp og energiforbruk til et minimum, samtidig som produktet skal kunne gjenbrukes, gjerne utenfor sitt opprinnelige formål, også kalt «oppsirkulering». Altså idealene fra middelalderen.

Første gangen denne teorien ble nevnt, var i Kenneth Bouldings essay «The Economics of the Coming Spaceship Earth» fra 1966, og den ble videreutviklet på 1980- og 90-tallet, noe som faktisk var en stor fordel: Man begynte å se på avfall som en mulig ressurs, noe som førte til at vestlige land avviklet åpne avfallsdynger til fordel for resirkulering og forbrenningsanlegg, og det var utvilsomt lønnsomt og riktig, men ikke nytt:

Sirkulær økonomi omfattet produkter av stål, aluminium og kobber lenge før noen fant opp uttrykket. Så hva er problemet? Problemet er at dette er et samfunnskupp hvor makt flyttes fra forbrukere over til politikere, og hvor EU nå skal innføre et regime hvor absolutt alt skal resirkuleres gjennom en «ny økonomi».

Dette er et kostbart og farlig samfunnseksperiment, basert på idealene fra det private World Economic Forum (WEF) og deres «Build back better»-strategi, i samarbeid med FNs Agenda 2030 med sine absurde «bærekraftmål». Alt dette fordrer blant annet at energi blir en luksusvare, forbruk blir et skjellsord, personlig eierskap er uønsket, og vestlige land skal utarmes for å «utjevne forskjeller».

Slutten for forbrukerøkonomi og hensynet til økonomien og kvalitetsbehovene dine

Du har allerede møtt de første heroldene for hva som kommer gjennom EUs grønn-visjonære diktatur: Plastpakkede pappsugerør som klistrer seg fast i leppa. Engangsbestikk som får all maten til å smake planke. Oppvaskmaskiner som bruker så lite vann at de ikke lenger vasker reint. Sparepærer som koster det tidobbelte og gjør at ovnene i huset må jobbe hardere. Og batteribiler som kanskje tar deg frem til målet … eller kanskje ikke, hvis det er motvind og for kaldt. Og selv om dette kan virke pussig, krampaktig eller som et nytteløst tilbakeskritt, så er det bare starten.

I praksis bestyr «sirkulærøkonomi» slutten for 5000 år med en økonomisk tradisjon hvor kjøper bestemmer kvalitetskrav og prisnivå ut fra egne behov – og de som leverer, må konkurrere om å skape produktet som fungerer best til den enkelte kjøpers behov ut fra egen regning og risiko. Også kjent som «kapitalisme». Fra 2030 er det EU-politikere som bestemmer hva du har behov for, hva det skal lages av, hvordan det skal konstrueres og hva det skal koste.

Sirkulærøkonomi betyr i praksis at friheten til å selge produkter basert på fuksjonalitet, kvalitet og pris, blir tilsidesatt. I stedet blir det bare lov å selge produkter som først og fremst oppfyller politiske kriterier om gjenbruk, bærekraft, samt mulighet for reparasjon og som utleieprodukt. Kunder vil altså ikke lenger ha frihet til å velge vekk dårlige produkter. Du må kjøpe det som politikerne har bestemt angivelig er best for planeten, ikke det du selv mener er best for deg.

Produsentene på sin side har konkurrert om å lage produkter som gir deg den høyeste kvaliteten til den laveste prisen, i fri konkurranse med andre produsenter – så er det opp til deg å belønne de flinkeste gjennom å kjøpe produktet deres, eller straffe de dårligste ved å la være å kjøpe det. I 2030 gjelder ikke dette lenger. Da tvinges alle produsenter i Vesten til å vri fokus fra deg og kundenes ønsker og behov, over til å tilfredsstille politikeres fire «grønne» krav.

«Sirkulærøkonomi» er en ideologi som stammer fra Woodstock ’68 (eller pikerommet til Miljøpartiet de Grønne, same shit), og fungerer bare i fantasien til politikere. Det er aldri prøvet ut noe sted i verden i praksis, og representerer et gigantisk eksperiment med hele fremtiden til samfunnet, nærligslivet, produsenter, arbeidsplasser og deg.

Og siden klimakrisen angivelig er mer akutt enn noensinne, kan heller ikke dette samfunnseksperimentet innføres forsiktig i liten skala for å se om det faktisk fungerer. «Sirklulærøkonomi» skal implementeres i ekspressfart over hele EU på én gang (mens resten av verden gir blaffen). Dette er altså et enormt politisk eksperiment og paradigmeskifte, så la oss se nærmere på kravene og hvorfor de er så farlige.

1. Produkter må designes for ombruk og gjenbruk

Når et produkt designes, må produsenter prioritere at materialene som inngår i produktet, kan brukes på nytt. Nytt lovverk om øko-design vil derfor sette strenge regler til designfasen. Man kan altså ikke lenger bruke de beste eller mest egnede materialene, som i de siste 250 årene med industriell revolusjon. Nå tvinges produsenter til å velge de politisk korrekte materialene.

Produsentene skal også tvinges til å designe produkter med komponenter som lett kan demonteres og gjenbrukes, selv om varen i seg selv ikke kan brukes lenger. Her er det også viktig at delene blir «rene» når de plukkes fra hverandre. Det er lettere å gjenvinne og enklere for forbruker å kildesortere om varen blir designet eller utviklet av bare ett materiale.

Målet med sirkulærøkonomi er altså ikke å lage produkter som fungerer optimalt når du bruker dem, men som fungerer optimalt når de er utslitt. Med sirkulærøkonomi blir f.eks. alle vaskemaskiner et kompromiss: et vaskeresultat du kan venne deg til, men som best mulig oppfyller de politiske kravene om materialer og demontering.

Derfor fikk du engangsbestikket av treverk som ødelegger maten i stedet for plastbestikket som du aldri kastet i naturen. En bieffekt av dette er at nå kan du faktisk kaste trebestikket i nærmeste grøft hvis du er av den hevngjerrige typen. Det er jo nedbrytbart.

2. Krav om at produkter kan repareres

Det vil også komme krav om at varer innenfor visse varekategorier kan repareres, og strengere krav til informasjon om garantier og hvorvidt en vare kan repareres eller ikke. EU er allerede godt i gang med å utarbeide krav til reparerbarhet for forbrukerelektronikk, og det ventes tilsvarende krav for møbler og klær.

Dette høres i utgangspunktet veldig fint ut, men også denne medaljen har en bakside ingen vil snakke om: Hvem skal reparere det? Hva vil det koste å reparere det? Hvor mye dyrere gjør «reparerbarhet» et produkt? Hvordan skal man gi garanti på et reparert produkt? Hvem vil kjøpe det gamle, reparerte produktet? Folk vil ikke ha slitt, gammelt og reparert. De vil ha nytt, garantert og verdi for pengene sine.

La oss ta et eksempel: Elektriske tannbørster kan ikke repareres. De er hermetisk forseglet fordi de opererer i vann hele tiden. Det er da også meningsløst å gjøre en elektrisk tannbørste reparerbar: De frie markedskreftene og fri konkurranse mellom produsenter har gjort kvaliteten på elektriske tannbørster skyhøy, men etter noen år vil naturligvis batteriet, motoren og mekanikken bli slitt.

Det vil ta en time eller to å bytte batteriet, som med frakt, arbeid og deler vil koste mye mer enn et nytt produkt. Og ingen kan garantere at ikke motoren i tannbørsten ryker uken etter reparasjonen. Det samme gjelder for vaskemaskiner, kjøleskap, oppvaskmaskiner, støvsugere, klær, snøfresere, motorsager, printere, stereoanlegg, tv-er og biler. Det er et gigantisk paradoks at rene og resirkulerende Norge blir pålagt dette regimet, mens u-land fortsatt vil tømme søppelbilene i nærmeste kloakk-elv.

3. Nye regler for rapportering av bærekraft

Produsenter skal ikke bare designe produkter ut fra politiske krav, men vil også bli pålagt rapportering og åpenhet gjennom EUs sirkulærøkonomi-eksperiment. Taksonomi vil definere hva som anses som «grønne» aktiviteter innenfor enkelte bransjer, og om kort tid vil finansforetak og store bedrifter tvinges til å offentliggjøre hvor stor del av kapitalen som inngår i «grønne» aktiviteter.

I Brussel jobber de grå eminenser på spreng for å utarbeide rapporteringsstandarder for både store og små selskaper rundt påstått bærekraft. Dette rapporteringsregimet blir svært omfattende, og omfatter både miljø og utslipp av plantenæringen CO₂, men også sosiale og styringsmessige forhold: Grønne verdier skal være førsteprioritet.

Ett av kravene blir såkalte klimaregnskap. Fra og med 2024 må de største selskapene beregne klimagassutslipp både fra egne aktiviteter og fra det de forårsaker gjennom verdikjeden. En kleskjede vil for eksempel beregne og rapportere utslippene som er forårsaket før klærne kommer til butikken gjennom produksjon og transport, men også utslippet fra hva som skjer etterpå. For eksempel at klær kastes.

Det vil også komme rapporteringskrav for bærekraft i mindre bedrifter fra 2026. Alt dette er komplett bullshit, har ingen som helst viktighet og vil medføre et enormt byråkrati. Regningen for dette tøvet ender før eller senere hos deg i form av enda høyere priser på varer du trenger og ikke trenger. Det vil også tvinge næringslivet til å endre fokus fra dine behov og ditt beste, til å tilfredstille det grønne byråkratiets beste. Det er vel ikke vanskelig å tenke seg at en enorm juksing og korrupsjon vil spre seg i etterkant, slik det jo gjorde rundt kvotehandelen.

4. Mer utleie

En viktig faktor i å avvikle forbrukersamfunnet, kapitalismen og privat eierskap til fordel for grønn planøkonomi, er tanken om at «Du skal ikke eie noen ting, men likevel være lykkelig». Du skal i stedet leie alt du trenger, og det skal leveres med summende droner på døren din dag og natt, slik de grønne fjolsene forestiller seg det. Men hvis du ikke eier tingene dine – hvem eier dem da?

Kollektiviteten i dette bryter med menneskelig psykologi, som jo er basert på at vi gleder oss over personlige eiendeler og tar vare på våre egne verdier. Vi liker ikke å låne bort bilen eller motorsaga vår til andre, fordi det er en risiko for at leietageren ikke tar vare på den, ødelegger eller skader den med feilbruk, med alt det innebærer av økonomisk risiko. Når du leier et produkt, må du betale for denne risikoen, og derfor er det dyrt å leie.

Å leie hvitehvarer, elektronikk og andre produkter er ikke noe nytt, det er heller ikke tanken om «friheten fra å eie ting», som i denne artige reklamen fra 1994. Thorn kom dundrende med dette budskapet under jappetiden på 1980-tallet, med vage løfter om at «det kunne være billigere enn avbetaling». Men det var dyrt. Og de som benyttet seg av det, var enten folk med dårlig råd som trodde det skulle være billig, eller de rikeste, som alltid kunne ha det mest moderne og trendy utstyret.

«Delingsøkonomi» har alltid vært en kongstanke for grønne aktivister, som skremmende ofte ser på seg selv som bedre enn alle andre, og derfor bør alle andre være mer som dem. Siden det ikke har skjedd, har derfor de grønne aktivistene bestemt at nå skal alle tvinges til å være som dem.

5. Strengere krav til markedsføring av bærekraft

EU går også inn for nye regler om markedsføring av påstått «bærekraft», for den såkalte «grønnvaskingen» har tatt helt av i reklamen. Fremover vil det komme strengere krav til å dokumentere påstandene, og det vil bli forbudt å markedsføre produkter som «bærekraftige» hvis de ikke er «grønnere enn gjennomsnittet» – hva nå enn dét måtte bety.

Ord som øko/bio/grønt/bærekraftig/miljøvennlig vil altså bare kunne brukes med tydelig dokumentasjon, og uttalte mål om «netto null» eller andre miljømål må dokumenteres med en plan (ikke at folk flest byr seg lenger, de fleste er drittlei).

De eneste sektorene dette regimet ikke vil omfatte, er det naturødeleggende og vindkraftindustrien, som politikerne selv presenterer som «fornybart». 250 meter høye, kortlivede og ineffektive industrimaskiner av betong, stål, kobber, smøreolje, tannhjul og komposittplast har naturligvis ingenting med «grønt» eller fornybart å gjøre, men politikerne logrer for denne tungindustrien og gir vindbaronene alt de peker på. Folkesnakket går om en voldsom korrupsjon bak denne kortslutningen – eller «privat/offentlig samarbeid», som det kalles i våre dager.

Et grønt byråkrati-mareritt

Mens CO₂-utslippene stiger jevnt og trutt i verden, endrer EU nå regelboka nesten daglig i sitt paniske forsøk på å oppfylle sine altoverskyggende «klimamål», noe som skaper voldsom turbulens, uforutsigelighet og kostnadstap for europeisk næringsliv og industri: Hvis man tror europeiske bilfabrikker plutselig fikk lyst til å lage batteribiler ingen vil kjøpe, så er man nedsnødd: Det var et politisk diktat – som når politikerne i DDR bestemte at nå skulle man produsere Trabant. Bygg batteribiler, eller vi bøtelegger dere. Slik tar man livet av sin egen bilindustri, slik undertegnede skrev om allerede i 2019.

Denne sabotasjen av det frie næringsvlivet og fri konkurranse til fordel for grønn planøkonomi hvor politikerne vedtar fremtiden, er heller ikke noen forbigående motetrend som vil dø ut etter hvert som resultatene uteblir: Alle bedrifter skal tvinges over på «grønne forretningsmodeller» og «miljøledelse», til enorme kostnader. Men politikerne har også vedtatt at det vil lønne seg i fremtiden, basert på absolutt ingenting annet enn synsing og klimahysteri.

I Norge finnes hele tre anerkjente systemer for miljøledelse: Miljøfyrtårn, ISO 14001 og EMAS. Det skal sikre at virksomheten alltid har oversikt og overholder sine lovmessige plikter knyttet til miljø. Dette er et svært krevende og kostnadsdrivende arbeid, siden EU-byråkratiet produserer strengere reguleringer og direktiver nesten daglig.

Og naturligvis skal alt dette rapporteres, dokumenteres og offentliggjøres, som om ikke bedrifter har viktigere ting å gjøre. Du kan jo bare forestille deg hva det vil koste næringslivet av tid og arbeidskraft. Å skape arbeidsplasser, lønnsomhet, overskudd og produkter folk vil ha, er helt tilsidesatt.

Alle skal med i den grønne revolusjonen, og Støre & co. garanterer at det bare vil eskalere. Det er ren sabotasje.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!