Kriminalitet er alltid en bekymring hos innbyggere i en nasjon.

Det er en kjent sak at innvandrere fra ikke-europeiske land står for en prosentvis uforholdsmessig høy andel av kriminaliteten i land som Danmark, Sverige og Norge.

Når vi da i tillegg vet at en stor andel er asylsøkere som forsøker å få opphold i skandinaviske land på falskt grunnlag, er det merkelig at media ikke er særlig opptatt av dette.

Det er ikke til å komme bort fra at integrering av innflyttere med en ikkevestlig bakgrunn vil by på problemer. Unge menn med en religiøs og kulturell bakgrunn som er veldig forskjellig fra den du finner i Norge, er kimen til et liv i kriminalitet for mange.

Dette bestrides på det sterkeste av venstresiden i politikken, som mener at politiet må bli bedre på samtaler med flerkulturell ungdom, og at mangel på fritidsklubber er årsaken til knivstikking og bilbranner.

I 2016 skrev politiinspektør Thomas Utne Pettersen en kronikk hvor han tok bladet fra munnen. han hadde lest en dom om en afghansk asylsøker hadde voldtatt en ung kvinne.

– Tankene mine gikk til jenta. Hvordan kunne dette vært forhindret? Det var så skuffende at folk som hadde kommet til Norge og bedt om beskyttelse, begikk sånne handlinger. Det opprørte meg, sa han.

Kronikken kom i lokalavisen hans, Haugesunds Avis.

– Undertegnede er av den oppfatning at Norge som et rikt land både har en etisk og moralsk forpliktelse til å hjelpe mennesker på flukt. At skepsis til flyktninger og asylanter blir karakterisert som utslag av kynisme, er jeg imidlertid uenig i. Folks fremmedfrykt i forhold til denne gruppen er høyst rasjonell og berettiget, skrev han, og fortsatte:

– Et av de viktigste enkeltstående tiltak Norge kan gjøre for å begrense kriminalitet, er å begrense innvandringen.

Så brøt helvete løs.

Pettersen hadde bannet i kirken.

Man sier ikke sannheten i Norge, og spesielt ikke hvis man selv jobber i en offentlig etat.

Pettersen kunne nemlig opplyse om følgende:

Av 2600 varetektsdøgn han hadde administrert i 2015, gjaldt 2200 utlendinger.

– Alt blir tyngre med et utenlandsk miljø. Skal du ha folk i varetekt, må du slippe alt annet. De skal fremstilles for retten. Da må vi etterforske så godt vi kan, organisere tolk, forsvarer og domstolene skal ha sitt, du skal finne fengselsplass, som vi ikke har mange av. Jeg personlig har nå folk i varetekt i Haugesund, Stavanger, Åna, Kristiansand, Ålesund. Alle skal fremstilles hver fjerde uke, da må to politifolk til å hente dem. Det er et ressurssluk, sa han i 2016.

Han ville også sette fingeren på familievoldssaker.

– 1. oktober i fjor fikk politiet ansvaret for det som tidligere var dommeravhør i familievoldssaker. Det heter nå «tilrettelagt avhør». Det gjelder barn, det skal prioriteres, det settes ekstreme frister. Politiet må slippe alt de har i hendene. La oss si at far slår mor. Fire unger har sett på, de kan være fra utlandet, og vi må avhøre alle. Hvis de ikke har begynt på skolen, må vi ha spesialutdannede etterforskere. Det skal skje på Barnehuset i Stavanger, vi har ikke dette i Haugesund. Vi må organisere transport, de skal ha bistandsadvokater, verger, forsvarere, vi skal skrive protokoller og brev. Da blir det ikke gjort annet den uken, sa Pettersen.

Knivstikking i Haugesund: Mann skadet og kjørt til sykehus

For politiinspektøren fulgte dager og uker med den reneste galskap.

Han lå våken om nettene. «Tar jeg avsindig feil? Er jeg ekstrem? Hva vil folk synes om meg nå?»

Noen politikere høvlet ham ned, og rasistanklagene flagret rundt.

Andre, som Hege Storhaug i Human Rights Service og daværende innvandringsminister Sylvi Listhaug, mente det var viktig å lytte til hva han hadde å si. Det var tross alt en fagmann som snakket.

Men venstresiden i Norge består av veldig mange som ikke vil høre, ikke vil se, og som har skylapper så lange som en kø foran vinmonopolet en lørdags ettermiddag.

Migrasjon betyr ikke at man flykter fra krig, politisk eller religiøs forfølgelse, men at man ønsker å bosette seg et annet sted. Det er grunnene til denne flyttingen man må se på.

Flytter man fra Somalia eller Eritrea med gode intensjoner ved å betale menneskesmuglere for en tur over Middelhavet i håp om å bli plukket opp av «Ocean Viking»? Vil en enslig ung asylsøker fra Afghanistan flytte til Norge fordi han synes lusekofte og hardingfele er helt topp?

Hvis man ikke er helt blind, forstår man selvsagt at mange av de ikkevestlige migrantene ønsker å utnytte det velferdssystemet som europeiske land kan tilby.

Send først et barn, få familiegjenforening senere, og etter at trygden er i boks, flytter man tilbake til hjemlandet fordi det er mye billigere der enn i Norge.

Selvsagt skal man ikke skjære alle over én kam. Det kommer innflyttere til Norge og andre land som integrerer seg, kommer i jobb og lever som nordmenn flest. Men det er ikke dem vi snakker om.

Vi snakker om alle dem som ikke gjør dette. Venstresiden liker gjerne å plukke frem de rosemalte historiene, men lukker boksen med ormer så godt de bare kan, om de så må sitte på lokket.

Nåde den som påpeker at keiseren er uten klær.

Man må stille seg spørsmålet: Hva er egentlig meningen med migrasjon?

Er det for at den som er innflytter skal bli en ressurs i det samfunnet man flytter til? En berikelse, som venstresiden sa? Eller er det for å utnytte velferdsgoder i en nasjon som ikke engang klarer å ta godt vare på sine egne?

Er det slik at man ikke har hjertevarme og solidaritet med andre mennesker hvis man ønsker å hjelpe fattige, syke og gamle nordmenn før man hjelper andre?

Og hva med den økonomiske delen av en slik feilslått masseinnvandring?

Hvis venstresiden i norsk politikk hadde fått utfolde seg på samme måte i Sahara som de gjør i Norge, ville de innen kort tid ha sett seg nødt til å begynne å importere sand.