«Frightful must it be;
for supremely frightful would be the effect of any human endeavour
to mock the stupendous mechanism of the Creator of the world.»

Fra Mary Shelleys «Frankenstein», 1818 (utgaven fra 1831)

Mary Shelleys roman om hvordan dr. Frankenstein ønsker å redde den han elsker fra døden, men i stedet skaper et monster, har fascinert lesere i to århundrer. Generasjon etter generasjon har tatt del i den fortvilte doktorens visjoner, seier og fall, og moralen i historien er klar: Det finnes grenser som mennesket ikke skal overskride, selv om det får anledning til det. Så å si å spise av frukten fra kunnskapens tre gir innsikt, men kaster samtidig mennesket ut i fordervelse.

Shelley skriver at mennesket ikke skal gjøre seg selv til Gud, at det finnes guddommelige planer og regler som mennesket ikke skal utfordre. Hvis mennesket gjør det, starter en prosess hun ikke kan håndtere, og derfor må hun forvente katastrofale konsekvenser. To hundre år senere kan mennesket ha forlatt frykten for å utfordre Gud, men å utfordre naturen betyr fortsatt å utfordre krefter utenfor menneskets kontroll.

Siden sivilisasjonens fødsel har menneskets viktigste ressurs, intelligensen, samtidig vært dets største forbannelse: Mennesket kan bli sin egen undergang.

For to år siden så det ut til at undergangen stod for døren da de første meldingene om en smitte som førte til at mennesker falt døde om på gatene i Kina, spredte seg over hele verden. Selv om katastrofen globalt sett ikke var så stor som mange i utgangspunktet fryktet, begynner vi så vidt å se en normalisert verden etter to år med pandemisk hysteri, der kuren ofte har vist seg å være verre enn problemet. Tiden har også vist at informasjonen som opprinnelig ble merket som konspirasjonsteorier, ser ut til å ha vært sann, tross alt: Viruset har mest sannsynlig sin opprinnelse i det biologiske høyrisikolaboratoriet i Wuhan.

Likevel ser det ut til at menneskeheten ikke har lært leksen sin. For en drøy uke siden offentliggjorde et forskerteam i Boston en forskningsrapport som viser at de hadde utført såkalt Gain of Function-forskning (GoF) for å studere smittefaren til covid-viruset. GoF er definert som «forskning rettet mot å forbedre virus som infiserer mennesker», noe som med andre ord betyr å gjøre allerede farlige og smittsomme virus enda farligere og enda mer smittsomme.

I et høyrisikolaboratorium hadde forskerne derfor kombinert komponenter fra ulike mutasjoner av SARS-CoV-2 og dermed produsert et hybridvirus som kombinerte egenskaper fra de ulike mutasjonene. I klartekst hadde forskerne lykkes med å produsere et virus som var like smittsomt som den mest smittsomme mutasjonen, og like dødelig som den mest dødelige mutasjonen.

Disse forskerne har nå frembrakt et virus som dreper 80 prosent av de infiserte forsøksdyrene, som er svært smittsomt, som kan «gli forbi» de nåværende mRNA-vaksinene og som også kan reprodusere seg. Hvis naturen hadde bestemt, ville ikke dette viruset ha eksistert. Når virus muterer av seg selv, blir de ofte mer smittsomme, men samtidig mindre farlige, noe som ble klart under covid-pandemien. Men nå eksisterer det altså virus som er farligere enn dem som kan oppstå naturlig. Hva dette laboratorieproduserte viruset kunne forårsake hvis det kom utenfor det kontrollerte miljøet, er ikke vanskelig å forestille seg. Da ville pestepidemiene i middelalderen fremstå som en høstforkjølelse til sammneligning.

Les mer: Laboratoriet i Boston har laget nytt covid-virus – med 80 prosent dødelighet: «De leker med ilden»

Så hvorfor velger forskere, forskningsledere og revisjonsinstanser å planlegge, godkjenne og gjennomføre forskning som kan resultere i noe som kan true hele menneskeheten?

Fordi de kan.

Dagens vitenskap gir forskningen enestående muligheter, og det ligger i forskerens natur å ville teste grensene – i likhet med dr. Frankenstein – for å gjøre det tilsynelatende umulige mulig. Kanskje de ikke tenker så mye på konsekvensene, for hvem vil være en partypooper når Nobelprisen og million-stipendene lokker?

I tillegg er sikkerheten streng ved laboratoriene som utfører GoF. Fasilitetene er designet for å gjøre det umulig for patogenene som lagres og studeres å komme utenfor murene. Likevel skjer det. Gjentatte ganger. Til tross for alle sikkerhetsbestemmelser, rutiner og tekniske løsninger har systemene noen ganger gått i stykker, noe som har resultert i sykdomsutbrudd og dødsfall – eller i pandemier. Det er nemlig umulig å konstruere et hundre prosent sikkert system, det vet alle involverte parter, og det er derfor USA innførte et moratorium på GoF i perioden 2014 til 2017.

Ethvert biolaboratorium er også et svært interessant mål for terrorisme og sabotasje, og jo mer spent sikkerhetssituasjonen i verden blir, desto større er risikoen for angrep. Og hva med den «menneskelige faktoren»? Likevel fortsetter GoF-forskningen. I dag finnes det 67 biologiske laboratorier med den høyeste sikkerhetsklassifiseringen (BSL-4), og laboratoriene er lokalisert i land rundt om i verden, ofte i eller i nærheten av store og tett befolkede byer.

I dag kan forskere bokstavelig talt være dr. Frankenstein når de i sine laboratorier skaper det Gud og/eller naturen ikke kan, eller velger å avstå fra. Forskningen kan gjøres med de beste intensjoner, men spørsmålet som må stilles, er om verden er forberedt på å håndtere de eventuelle konsekvensene. Det at noe kan gjøres, betyr ikke at det bør gjøres. Tross alt klarte monsteret som rømte fra Frankensteins slott, bare å terrorisere en landsby før det ble stoppet. For monstrene som kan slippes ut fra biolaboratoriene, ligger hele verden åpen.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!