Svarte amerikanerne indoktrineres til å tro at hudfargen skaper uunngåelige byrder for deres egen gruppe. Denne tankegangen er så effektiv at den går i arv fra generasjon til generasjon, og vedlikeholdes særlig av mediene.
Dette skriver Barrington Martin II i en kronikk i Epoch Times. Han er selv svart og har tidligere stilt som kandidat for Demokratene i kongressvalget i 2020 og i 2009. Martin mener mediene overser altfor mange årsaker til den svarte befolkningens problemer.
I perioden 1980 til 2008 utgjorde svarte menn 6 prosent av befolkningen i USA. Men de begikk 52 prosent av drapene.
Svarte amerikanere har den klart største andelen av alenemødre og barn født utenfor ekteskap. Utviklingen har vært dramatisk siden angrepet på familiestrukturen startet på 1960-tallet.
Samtidig hjelper det heller ikke noe særlig at det i 2019 var under 20 prosent av svarte elever i 8. klasse som kunne lese skikkelig. Dette ble neppe forbedret av nedstengningene under pandemien, som var en krise for amerikanske skoleelever.
Men slike detaljer bryr ikke mediene seg om, skriver Martin.
Alt som ser ut til å ha betydning, er den tradisjonelle troen på at disse forholdene eksisterer utelukkende på grunn av rasisme, til tross for at en mengde faktorer blottet for rasisme medvirker til denne svimlende statistikken.
I 1965 introduserte assisterende arbeidsminister Daniel Patrick Moynihan den såkalte Moynihan-rapporten. Den egentlige tittelen var The Negro Family: The Case for National Action.
Moynihan konkluderte med at det grunnleggende problemet som førte til dårlige resultater blant svarte amerikanere, var sammenbruddet i den svarte familiestrukturen. Ikke strukturelle barrierer, slik det ble antatt.
Derfor etterlyste han en nasjonalt koordinert innsats for å styrke de svarte familiene.
Rapporten hans ble sterkt kritisert og avvist av mange pro-svarte kritikere, selv om mange av, om ikke alle, påstandene hans var riktige.
57 år senere har Moynihans rapport utviklet seg fra et eksklusivt svart problem til et amerikansk problem vi for tiden er vitne til.
De svartes problem har nå blitt hele USAs problem. I 1968 bodde kun 11 prosent av barna med en alenemor. I 2014 hadde antallet økt til 24 prosent.
I 1965 ble omtrent 8 prosent av barna født utenfor ekteskap. 50 år senere gjaldt dette for 40 prosent av nyfødte barn. Og andelen er klart høyest blant den svarte befolkningen. Antall ekteskap synker, særlig blant svarte og latinos.
– Illegitime nivåer som ble sett på som avvik fra en bestemt subkultur for 25 år siden, har blitt normen for hele kulturen, sa Moynihan til Washington Post i 1991.
De påfølgende tre tiårene har utviklingen forverret seg kraftig.
USA har verdens høyeste andel av barn som vokser opp med enslige forsørgere. Kan ikke dette være en betydelig del av forklaringen på at nasjonen sliter? spør Martin.
Forskning bekrefter at det å vokse opp i et hjem med kun én forsørger, har negative resultater på makronivå.
I perioden 1988 til 1999 hadde 24-åringer som vokste opp med enslige foreldre som tenåringer to tredjedeler av året, mindre skolegang enn dem som vokste opp med begge foreldrene.
97 prosent av såkalte millennials (de som er født fra ca. 1980–95) unngikk fattigdom rundt tiden de fylte 30 hvis de oppfylte følgende krav: De fullførte high school, holdt seg unna fengsel, skaffet seg en jobb og ble gift før de fikk barn.
En god stat er en mindre stat, og mindre stater er bare mulig med flotte mennesker. Flotte mennesker er bare mulig gjennom flotte familier, og flotte familier skaper gode fellesskap.
Gode samfunn skaper gode byer, og gode byer skaper store stater. Gode stater kombineres for å lage en stor nasjon, men enda viktigere, en sterk, enhetlig nasjon.
Men i stedet for å satse på å bygge opp de svarte familieenhetene, satser woke-infiserte medier og myndigheter på Black Lives Matter, noe som fører til splittelse og hat. Skoleelever marineres i kritisk raseteori og lærer at alle hvite mennesker er født rasister.
I tillegg fremmes LGBTQ-ideologi, som absolutt ikke er til fordel hverken for samholdet i samfunnet eller i familiene. Transaktivistene er de verste, til tross for at de består av noen få av de mest radikale av en liten gruppe på rundt 0,5 prosent av befolkningen.
USA kan reddes ved en kraftfull innsats for å forsterke tradisjonelle familieverdier, mener Martin.
Myndighetene er ikke ment å være en erstatning for familien eller samfunnet. Det er på tide å gå tilbake til det grunnleggende og gjøre det nødvendige arbeidet som trengs for å Make Family Great Again.
Måten han formulerer de siste fire ordene på, i en kronikk i Epoch Times, antyder at Martin kanskje er enda en Demokrat som har fått nok av partiet sitt.
Familienes status må heves betraktelig, og mødre må bli hyllet og ivaretatt. Mennene må være ærbare og sterke fedre, sier Martin. Han avslutter slik:
Fremtiden til denne nasjonen vil avgjøres av familienes tilstand.
Spørsmålet er om dette er en reell mulighet. Hjernevaskingen og massepsykosen har kanskje gått for langt, splittelsen og hatet kan være for dyptgripende.
Men én ting vi nok kan konkludere med, er at slike løsninger ikke ligger på bordet til Biden-regimet og Demokratene generelt. Et strukturelt skifte krever en kraftig politisk endring. Det starter kanskje allerede etter mellomvalget 8. november.
Vi nordmenn får forsøke så godt vi kan å motarbeide at disse trendene invaderer også våre samfunn. Utviklingen har allerede startet, og problemene våre forsterkes av det sinnssyke grønne skiftet, som er i ferd med å rasere økonomien til store deler av Europa. Politisk endring ser tilnærmet umulig ut, siden de største norske partiene er enige om det meste.
Akkurat som i USA er hovedstrømsmediene i de fleste tilfeller aktive tilhengere av «antirasisme», LGBTQ, klimahysteri og dekolonialisering av våre institusjoner. Islamofobi, rasisme og trangboddhet er woke-medienes forklaring på alle problemene ikke-etniske nordmenn tilfører vårt samfunn.
De som protesterer mot galskapen, risikerer å bli straffet via den Orwell-aktige loven § 185.
Les også:
Derfor er mellomvalget i USA avgjørende for fremtiden til hele Vesten