Dagbladet har portrettert Fredrik Græsvik. Det ble et servilt, panegyrisk mikrofonstativ-intervju hvor journalisten koseprater med den skandaliserte reporteren. Kan det skyldes at hun inntil nylig var Græsviks kollega i TV 2?
Dagbladet har journalister som er i stand til å sette hvem som helst til veggs. Man er ikke nådig overfor offentlige figurer som har gjort noe klanderverdig. Det skal man heller ikke være. TV 2-reporter Fredrik Græsvik er en slik offentlig figur som har gjort noe svært klanderverdig. Og likevel lager Dagbladets Birgitte Thorshaug Kristiansen et ukebladaktig koseintervju, blottet for kritiske spørsmål, med Græsvik.
Som hun inntil nylig jobbet sammen med i TV 2. Der var de kolleger i over ti år, før Kristiansen i mai begynte i Dagbladet.
Og selv om Kristiansen ikke jobber med hard news, men er ansatt i Dagbladet Kultur, og tidligere i henholdsvis TV 2 Underholdning og God morgen Norge, har hun definitivt jobbet sammen med Græsvik, som det fremgår av hennes egen Facebook 2. mai 2016:
Heller ikke Kristiansens redaktører reagerte på dette. Ikke før Eirik Furuseth – den uskyldige privatpersonen Græsvik gikk i strupen på i sommer – påpekte det på sin Facebook.
Så jeg gjorde et raskt nettsøk på journalisten Birgitte Thorshaug Kristiansen, og hun har vært ansatt i TV2 de siste 9 årene, og ble nylig ansatt i Dagbladet.
Furuseth tagget Dagbladets sjefredaktør Alexandra Bæverfjord, som svarte på hans vegg:
Hei Eirik Furuseth. Jeg er ikke enig i at dette var et mikrofonstativ-intervju, men Dagbladet burde ha opplyst om at reporter tidligere har jobbet i TV2. Vi har nå lagt dette inn i saken. Takk for at du påpekte dette.
Forstemmende, men ikke overraskende
Det er altså først når offeret for Græsviks rabiate angrep påpeker et åpenbart habilitetsproblem at Dagbladets redaktør våkner. Nå henger avisen en hale på saken: «Til opplysning: Birgitte Thorshaug Kristiansen, som har skrevet denne artikkelen, var ansatt i TV2 fram til 1. mai 2022.»
Kristiansen burde selv vært den nærmeste til å se problemet. Det gjorde hun åpenbart ikke. At heller ikke noen av hennes kolleger og redaktører gjorde det, er forstemmende, men knapt nok overraskende.
I Græsvik-Solbrække-saken så vi sånn cirka hvor bevissthetsnivået ligger i TV 2 hva gjelder spørsmål om habilitet og integritet. TV 2-sjef Olav Sandnes holdt på at nyhetsredaktør Karianne Solbrække var habil til å håndtere saker som angår Arfan Bhatti helt til Solbrække selv, langt om lenge, erklærte seg inhabil.
I sommer var det Solbrække som fikk «snakke ut om den vonde tiden». Dengang var det Aftenposten som agerte mikrofonstativ.
Intervjuet inneholdt et par liksom-kritiske spørsmål, men ingen ekte vilje til å avdekke hva som hadde skjedd. Det ble spilt på empati med Solbrække. Saken skulle legges død.
Ukritisk talerør
Det er mulig Dagblad-journalist Kristiansen ikke brukte hverken mikrofon eller stativ, men Bæverfjord er nok kjent med at den overførte betydningen av dette begrepet er «ukritisk talerør». Det var nettopp dét Dagbladet gjorde seg til i Græsvik-intervjuet.
Mediene har aldri gått Græsvik på klingen om overgrepet mot en uskyldig privatperson. Dagbladet kommer på skuddhold, men lar ham slippe med fjollete prat om bolig og innredning, at han er lei av hotellrom og savner en kjæreste. Sånne ting.
Men Græsvik får også snakke ut om den vonde tiden. Det har «kostet å være så synlig», får vi vite: «Jeg har fått så mye gørr på sosiale medier i mange år», sier han, og forteller at han for to år siden lærte å logge av.
Helt til slutt i intervjuet kommer dette:
Denne sommeren var han imidlertid i hardt vær igjen. Han ble beskyldt for trakassering av Eirik Furuseth, etter å ha sendt en rekke anklagende meldinger til Furuseth på Facebook Messenger. Både TV 2 og Græsvik selv har beklaget hendelsen i ettertid.
– Kan du si noe mer om hva som egentlig skjedde her?
– Jeg har i grunn sagt alt jeg har å si – og det er det jeg har å si om den saken. Jeg kan bare gjenta det jeg sa da: Jeg henvendte meg til en fyr på en måte jeg ikke skulle gjort, og det beklaget jeg. Veldig tydelig beklagelse, helt uten forbehold. Jeg ser at folk gjerne vil ha enda mer beklagelse, men her tror jeg at jeg var veldig tydelig. Man kan bare legge seg så flat, avslutter Græsvik.
Journalistisk havari
«Kan du si noe mer ..?», spør Birgitte Thorshaug Kristiansen ydmykt. Det ønsker ikke Græsvik, og da kaster hun inn håndkleet. Det kan ikke kalles annet enn et journalistisk havari.
Legg merke til formuleringene: han «ble beskyldt» for trakassering, etter å ha sendt «anklagende meldinger» til Furuseth. Det ville vært mer korrekt å si at han faktisk trakasserte Furuseth, ved å sende truende meldinger. Enda bedre: at han fremsatte løgner om Furuseth og truet med å henge ham ut, både overfor hans arbeidsgiver, idrettsklubb og ved å publisere løgnene på TV 2.
I Dagbladet blir Græsviks rabiate løgner og trusler forvandlet til at han «ble beskyldt» for å komme med «anklagende meldinger».
«Beklagelsen»
«Man kan bare legge seg så flat», mente Græsvik, men hvor flat la han seg egentlig? Dette er «beklagelsen» Furuseth fikk:
Sender deg dette for å si at jeg beklager overfor deg og din arbeidsgiver for min henvendelse til dere. Jeg skulle selvfølgelig ikke gjort dette på en slik måte.
Han skulle ikke gjort det «på en slik måte». Beklager TV 2-reporteren innholdet i sin «henvendelse», eller måten; formen den fikk? Svaret er gitt, dette er på ingen måte en uforbeholden beklagelse av de grovt truende meldingene, noe Furuseth selv påpeker på sin Facebook.
Furuseth klaget nylig Græsvik inn for Pressens Faglige Utvalg. Det kan være verdt å minne Dagbladets redaksjon om et par av Vær Varsom-plakatens punkter:
2.2 Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.
2.3 Vis åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.
Stengte kommentarfeltet
Dagbladet la lenke til Græsvik-intervjuet på avisens Facebook lørdag formiddag. I femtiden på ettermiddagen ble kommentarfeltet stengt.
Sent søndag kveld lå det 286 kommentarer til saken. Så godt som samtlige med så rause mengder rosende ord at det bringer tankene hen på Nord-Koreas store sol. Det er nesten kjemisk fritt for spor av skandalen fra i sommer. Kanskje Dagbladet har ryddet litt?
– Urovekkende taushet
Beskyttet pressen Græsvik, siden han fikk slippe så lett i sommer? Det ble noen nyhetssaker om Græsviks fremferd, men så ble det stille, påpekte Anki Gerhardsen, journalist og medlem av ytringsfrihetskommisjonen.
Hun syntes det var urovekkende, og at det var grunn til å spørre om pressen beskytter sine egne.
Å bruke sin posisjon og sin mediemakt med det resultat at mennesker som ytrer seg i offentligheten, blir skremt, kolliderer med det journalistikken står for. Det er ikke bare i konflikt med Vær Varsom-plakatens mest sentrale paragrafer. Slike handlinger kan ødelegge grunnmuren. Det er avgjørende at pressefolk selv tar tydelig avstand fra en sånn oppførsel, og det er viktig at det skjer i kanaler som folk flest følger.
Parodi på kritisk jornalistikk
Gerhardsen mente at kommentariatet var påfallende taust om Græsviks angrep på Furuseth. Lørdag bekreftet Dagbladet hennes uro: Også når Græsvik får komme til orde i et portrettintervju, svikter pressen, og ender opp med en parodi på kritisk journalistikk.
Misbruker en politiker posisjonen sin, er vi der straks. Med skarpe meninger og debatter i Dagsnytt 18. Det er bra. Det er derfor pressen kalles den fjerde statsmakt.
Men den posisjonen krever at vi også vokter mediene og medienes representanter. Ikke for å kaste journalister som begår feil, ut i mørket. Alle kan gjøre feil. Men for å vise befolkningen at vi ikke bagatelliserer deres opplevelser hvis de varsler.
Den lett likegyldige holdningen etter Græsviks meldinger og TV 2s sendrektige reaksjon gir næring til alle som påstår at pressen beskytter sine egne. Det er på tide å diskutere om de kanskje har rett.
Nok en gang slipper Græsvik unna. Takket være pressens kameraderi. Eller amatørskap.
Jeg vet ikke hva som er verst.