Norske lærere som er blitt arrestert for motstand mot nazifiseringen av den norske skolen under okkupasjonen, blir sendt til tvangsarbeid i Kirkenes med Gestapo som vakter. Foto: Krigsarkivet / NTB.

Universitetet i Tromsø har omsider gitt ut sitt trebindsverk om krigen i Nord-Norge, et verk som har kostet 40 millioner kroner, et avsindig beløp etter bokbransjens mål. Verket er skandaløst dårlig og fullstendig kritikkløst, inneholder intet nytt og er et forsøk fra woke-brigaden på å vise at Stalin var en snill gutt og at Ap vant krigen i Nord-Norge – på samme måte som de fremsto som de virkelige heltene 9. april 1940. Riksrevisjonen bør vurdere nøye hvordan den enorme summen er brukt.

Ildsprutende finsk sauna

Voi vittu! Saatana perkele! Molopää. Kyrpö otsassa. Vittu, vituttaa niin vutusti! Kusinen paikka!!

O, landsdelens samlede gorrhyser, skoddepunger, sytpeiser, kraumhoder, sloghunder, surkuker, supersamer, eksilkvæner, gokkonesere og jåssballer, sett for helvetti rumpa ned og tenk!! En storfinsk akkademikkar med doktorgrad i infam ertekunst satte opp en felle, og alle stormet uti – som lemen over et stup. Piruuttaan!!

Forfatteren og historikeren Sanna Sarromaa er en ekte Mannerheimridder med Marimekko-blikk, Alvar Aalto-linjer, et talent som freser av sisu og et intellekt som en sauna fyrt med knusktørr sibirsk lerk.

«Vi finner vet: Du kan ikke være venn med Russland. Enkelte russere, ja, kanskje, men ikke Russland som stat eller nasjon», skrev hun i en sotsvidd kommentar til et innlegg i Nordlys i vinter av Bente Aasjord, en rødgrønn statsviter og marxolog som tygger bein i kommunepampenes og statsbyråkratiets bakstreverske høyborg Fagforbundet (400.000 medlemmer i et land med verdensrekord i antall offentlig ansatte, 820.000), og desperat forsøker å bortforklare venstresosialismens og sosialdemokratiets vanstyre og misforståtte historie- og samfunnssyn. «Russerne er rett og slett ikke til å stole på. Det vet alle – bortsett fra mange innbyggere i Nord-Norge. De er rett og slett dumme», fortsatte hun.

Dumme og grenseløst naive

I sluttkommentaren helte Sarromaa hele vannpøsen over de glødende steinene i badstuovnen: «Nå må jeg skuffe naive finnmarkinger og rive bort livsløgnen deres, men det var ikke vennskapet mellom dem og russerne som fikk Stalin til å trekke seg tilbake etter å ha slått nazistene. Stalin ønsket seg egentlig deler av den nordnorske kystlinjen. Det var kun frykten for britene som gjorde at Stalin trakk seg tilbake fra Nord-Norge. Her er finnmarkingene helt grenseløst naive – og det gir russerne et farlig handlingsrom dersom de ønsker å drive hybridkrig og «splitt og hersk» mot Norge, noe de allerede gjør.»

Sanna Sarromaa. Stillbilde: Wolfgang Wee Uncut / YouTube.

Dampen slo opp. De med vettet i behold ville ha stormet ut, sparket kassene med øl og røkt salami til side og stupt inn i nærmeste snøskavl. Hånlatteren hadde nådd nye høyder om noen hadde sett scrotum bli forvandlet av kuldesjokket fra frimodige norske snøballer til blåsvarte rosiner, som selv en enøyd kokk i Tornedalens mest vindskjeve gatekjøkken ville ha forkastet. Perkele!! Vapauttakaa mulkut!

Totalt bortkastede penger

Men utskjelte nordmenn som kunne ha lært store og små finner litt av hvert om sløsing med offentlige midler, har i fem neglebitende år hatt et ess i ermet: et 3-bindsverk til 40 millioner kroner – ja, du hørte rett: førti millioner – om krigen i nord, som en gang for alle skulle sette oppviglere som Sarromaa, plattenslagere, provokatører, gategutter, tabloidhaier, blekksmørere og andre uskolerte røvere på plass.

Voi vittuu, for et mageplask!! Verket utkom under et sikkert offentlig finansiert storkalas i Tromsø forleden, og forsvant deretter som et usjaklet blylodd i Bjørnøyrenna. Jeg har bladd og bladd uten å finne en eneste original tanke, et eneste nytt og avslørende dokument, en eneste ny erkjennelse, en eneste briljant analyse som kunne ha fortalt oss noe vi ikke visste fra før. I store trekk finner jeg kun endeløse repetisjoner og kamuflert avskrift av Skodvin-skolens gamle manifestasjoner i en byråkratisk, gudsjammerlig kjedelig og nærmest uleselig form.

Med ytterst moderate begavelser som Fredrik Fagertun, Hallvard Tjelmeland, Bjørn-Petter Finstad og Stian Bones som sentrale aktører i et fra før moderat begavet miljø, var det på forhånd klart at det ville bli omtrent like langt mellom gullkornene som mellom stjernene i Andromedatåken. Men 40 millioner kroner er i bokbransjen et avsindig beløp, som kunne ha finansiert splitter nye fiskebåter, barnehage- og sykehjemsplasser i haugevis, kaianlegg, bussruter og lokale kraftverk for å stagge en galopperende energikrise og det medfølgende stup i vanlige folks levestandard – ikke tre slappe bøker som i kvintessens mellom linjene synes å forkynne: Arbeiderpartiets regjering var de virkelige heltene 9. april 1940, og gjorde hva den kunne for å avverge katastrofen som rammet Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Å gi bort Svalbard og Bjørnøya til den snille og pålitelige Stalin i 1945, var heller ingen storpolitisk fadese som kunne ha gjort Norge til en sovjetisk vasallstat, som fusentastene hevder, men et utslag av ekte statsmannskunst.

Ap seiret på alle fronter – selvsagt

Kort sagt, Ap seiret på alle fronter, akkurat som i dag, da Støres regjering – uten Russlands og Tysklands direkte medvirkning – i undergangsfantasiens grep er i ferd med å trumfe igjennom et helt unødvendig, lynhurtig grønt skifte som vil underkaste folk et autoritært regime og legge landsdelens næringsliv øde tilnærmet like effektivt som Rendulics brannstiftere.

Et makkverk til 40 millioner kan derfor ikke anmeldes til andre enn Riksrevisjonen, som nøye bør gjennomgå hvor lang tid hver enkelt forfatter har brukt til research i innen- og utenlandske arkiver, kildestudier og skriving av manus.

La meg ta et par eksempler som underbygger min mistenksomhet. I artikkelen «Herrefolk og kystfolk i samme båt» foregir journalisten Gunnar Grytås å gi det som må antas å skulle være den endelige beskrivelsen av hurtigrutetrafikken langs kysten under andre verdenskrig. Vi som kjenner Grytås, vet at han i lange tider har tjent til livets brød som fiskeriorganisasjonenes skjødehund, med svake evner til kritisk og selvstendig tenkning. Underveis i den akademiske verdens tjeneste har han tilsynelatende utviklet like mange generøse og kollegiale gener som en håkjerringbiff på et sushikjøkken.

Kulturlivets «dødslei»

Problemet er at Grytås i 2020 skrev en hel bok om samme tema, kalt «Dødsleia og livsnerven», en skrekkinngytende tabloidtittel som VGs desksjef med rasende hyl ville ha begravd i papirkurven selv på sin mest fyllesyke dag. Min synd i kulturlivets egen «dødslei», der sjalusi og misunnelse herjer med styrke 10 i kastene, var at jeg året i forveien hadde skrevet bestselgeren «Farlig farvann» om samme tema og slått min konkurrent med et helt år og flere tusen i opplag. Til gjengjeld fikk Grytås gratis innsyn i mine analyser og de mange presise kildeopplysningene, som Vega forlag og jeg hadde samlet over år gjennom talløse intervjuer med etterlatte og omfattende og kostbare arkivsøk i inn- og utland. Grytås mottok sikkert i tillegg flere hundre tusen kroner i støtte fra kameratklikken som styrer Det faglitterære fond og stiftelsen Fritt Ord (se bokens kolofonside), og til med hans forlag Samlaget ble tilgodesett med en slant til støtte for utgivelsen. Vega forlag og undertegnede mottok kroner null – 0 – fra de samme maktfullkomne komiteslitere, som sikkert ikke har fryktelig lyst til å forklare forskjellsbehandlingen, som kaster et riktig pent lys over tilstandene i norsk kulturliv.

Hva er en fair pris for 20 sider betalt av felleskassen?

I bind 2 av 40-millioners-katastrofen utgjør Grytås’ bidrag totalt 30 sider, noe som reduseres til 20–25 sider hvis bildene fjernes. Så vidt jeg kan se, er teksten et sammendratt oppkok av hans egen offentlig finansierte bok fra 2020, som det henvises til i 9 av 47 fotnoter (20 %). Resten er kilder som en oppvakt konfirmant lett ville ha funnet fram til for en hundrelapp – om han først kikket i «Farlig farvann»s noteverk. Så hva er en fair pris for 20–25 sider, som en loslitt løssalgsboms som undertegnede glatt hadde slått ned på et par dager: 10.000, 50.000 eller 500.000 kroner? Tallene illustrerer min påstand om at UiTs oppblåste makkverk først og fremst bør anmeldes til Riksrevisjonen. Hvor mye er betalt av offentlige midler for et sammendrag av et bokverk som allerede er finansiert av offentlige midler?

«Andre verdenskrig i nord» i tre bind. Omslag: Orkana akademisk forlag / Haugen bok.

Fra Aalto til Le Corbusier

Enda verre blir det om man legger kapitlet «Frigjeringspolitikk» under lupen, ført i pennen av prosjektets nestor, professor Hallvard Tjelmeland, og som åpenbart tar sikte på å sette rabulister som Sanna Sarromaa, undertegnede og mange andre kritikere av Stalin og regjeringen Nygaardsvold på plass en gang for alle.

For å bli i arkitekturens verden: Hvis La Sarromaa svinger seg med Alvar Aaltos stilrene eleganse, fremstår Tjelmeland mer som betongfenomenet Le Corbusier på en dårlig dag, med en grå og gudsjammerlig tungsindig prosa, som kun ville ha utløst trampeklapp et eneste sted – i Stalins megalomane monsterbygning Centrosoyuz, bygd i 1933 etter Corbusiers tegninger som hovedkvarter for Den sentrale Unionen av konsument-kooperativer, hva nå det enn måtte være.

Som det åpenbart godtroende og naive mennesket jeg er, hadde jeg oppriktig trodd at folk med 40 millioner på bok ville bruke formuen til å finne svar på alle de spørsmålene som vi frivillige og fattige åndsarbeidere har måtte la ligge – av mangel på tid, krefter og budsjetter.

Uforklarlig kildebruk

Desto mer skuffet og forbauset ble jeg over at Tjelmeland og resten av hans team har brukt pengene på en tilsynelatende absurd repetisjon av det andre har skrevet – ofte med kilder som må regnes som avleggs av tidsgrunner: Earl Ziemckes pedantiske bok utkom for eksempel allerede i 1959, og han brydde seg ikke om å snakke med en eneste av de mange tyske offiserene som deltok i felttoget og fortsatt var i live, og James Gebhardts studie fra 1989 er ikke noe særlig bedre. Ellers synes det å være en overvekt av sitater fra Tjelmelands to mentorer og politiske venner, avdøde Olav Riste og Sven Holtsmark, som på 90-tallet fikk tilgang til et sett sovjetiske dokumenter som han siden gjorde til et levebrød. Jeg hørte et foredrag han holdt i Kirkenes i 2014, og det var forbløffende likt ting han hadde skrevet flere år tidligere – uten vesentlige nyheter.

Av fotnoter og kildelister ser det ut som om forfatteren og hans researchere har brukt illevarslende liten tid i de sentrale tyske, britiske og amerikanske arkivene. Av hærskaren av nye og spennende utenlandske historikere som i tillegg kan skrive, er få synlige. Den eneste som har funnet nåde, synes å være Christopher Mann, som produserte en middelmådig studie av Norge i 2012. Han tilhører definitivt sekunda-kategorien – unntatt i ren og skjær forutsigbar kjedsommelighet.

Det mest spennende er utelatt

Alt som skjedde i Lappland både på finsk og norsk side, sprang ut av krisetenkningen i Berlin og Hitlers hovedkvarter høsten 1944, en tenkning som først og fremst tok utgangspunkt i den fremtidige tilgangen på krigsviktige råvarer – det avgjørende spørsmålet for om krigen kunne føres videre. Det er derfor besynderlig at helt sentrale forskere som den fremragende økonomiske historikeren Adam Tooze ikke er nevnt, heller ikke verkene om Nazi-Tysklands økonomi av Hans Kehrls og Alfred Mierzejewski. At gutta med 40 millioner på innerlomma tilsynelatende heller ikke har giddet å gjennomgå de overlevende restene av Speers arkiver i Berlin, er like skandaløst. Uten dem kan man ikke en gang begynne å forstå hva som foregikk på Nordkalotten.

Et annet nærmest helt uutforsket tema er spørsmålet om Enigmas og signaletterretningens betydning for krigsutviklingen i nord. Det er heller ikke ofret mange linjer. Noen av oss har begynt å se på de foreliggende telegrammene, men uten rikelige budsjetter til langvarige opphold først og fremst i National Archives i London, måtte vi gi opp.

Det samme gjelder KGBs manipulasjoner, som var sentrert rundt den norske ambassaden i Moskva, der tre av de øverste embetsmennene i perioder hadde samme mannlige elsker som rapporterte til Berias menn. Hva det hadde å si for den selvsentrerte klossmajoren Trygve Lie da han ga etter for Molotov og gikk med på overdragelsen av Svalbard og Bjørnøya til Kreml, er verken nevnt eller problematisert.

Vi som har arbeidet med disse ekstremt vanskelige spørsmålene, manglet penger – fordi penger ikke ble bevilget for å avdekke skandaler som kunne ødelegge den norske idyllen.

Kompiser som skriver av kompiser

Tjelmeland & co. har ikke den unnskyldningen. De satt på 40 millioner og valgte i all hovedsak avskrift og omskrift av kjente verk – med en hovedvekt på tidligere bøker som forfatterne og deres kompiser hadde utgitt. Med et slikt utgangspunkt måtte det gå galt. Kompiser som skriver av kompiser med samme politiske oppfatning, ender alltid dårlig – for bøkene, for forlaget, for felleskassen og for fremtidens studenter, som blir påtvunget et pensumverk som ikke holder mål verken historisk eller litterært. Ingen av forfatterne har gjort et eneste forsøk på å tegne troverdige portretter av hovedpersonene, og da blir teksten tung som ei sprengt not i seisesongen.

Og for å vende tilbake til utgangspunktet: Historien om felttoget i nord er den sovjetiske versjonen – med små tyske innslag. Historien om Stalin er historien om den fredsæle naboen Uncle Joe, ikke en blodtørstig massemorder og opportunistisk tyrann som hadde tatt Nordkalotten om han hadde sett sjansen til det. At det er grunnholdningen, vet jeg. Da jeg skrev et avisinnlegg i fjor og brukte de samme ordene om Stalin, nektet en av verkets hovedredaktører å signere. Man kunne ikke kalle Stalin en massemorder, mente vedkommende.

Om vi bare hadde fått 10 prosent …

Jeg uttaler meg om bokverket med en viss basis: mer enn 40 års erfaring som forfatter og snart 55 år som journalist, der alle mine bøker, kinofilmer, dokumentarfilmer og artikler i aviser og tidsskrifter i all hovedsak er finansiert gjennom salg – i beinhard konkurranse med andre dyktige skribenter.

Jeg kan derfor med en viss grad av vederheftighet si at hadde jeg og en samling rabagaster som Kjell Fjæøtoft, Kåre Kivijærvi, Gunnar Altmann og andre gategutter bare fått en tiendedel av det som er gått inn i universitetets sluk – fire millioner – ville vi ha badet i champagne hver dag, skrevet 17 bestselgere og manus til et utall filmfortellinger. Med en like stor grad av sikkerhet vil jeg si at 40 millioners-fiaskoen vil støve ned usolgt og ulest i bokhandlernes bakværelser, selv om det må tvangsleses av universitets studenter, som må gå ut i skoleverket uvitende og med mange vrangforestillinger som ballast.

Mange av forfatterne deler uten tvil de nordnorske intellektuelles syn på en kommende dommedag, iberegnet at det hysteriske grønne skiftet passer Nord-Norge bedre enn noen annen landsdel. Ifølge dåsemikler som Ole Erik Almlid (tidligere journalist) i NHO og Stein Lier-Hansen i Norsk Industri (Nordnorsk debatt, juli 2022), skal en kyst som aldri ble industrialisert, nå industrialiseres i et tempo du aldri før har sett med statssubsidiert batteribygging og grønn hydrogenproduksjon på alle nes. Det er selvfølgelig ville påstander som aldri er blitt tallfestet, og heller ikke vil bli det. Vent til erstatningssøksmålene hagler inn fra reindriftsnæringen fra 10.000 vindmøller på vidda, strømprisene eksploderer og konkursbegjæringene oversvømmer skifteretten fra butikker og småbedrifter som ikke lenger greier utgiftene.

Da kunne 40 millioner ha vært godt å ha til innkjøp av brensel i de kaldeste vintermånedene – hvis fyring med ved, kull og olje fortsatt er tillatt. En trøst er at restopplaget av en uselgelig bok i det minste kan males opp til kompost og brukes til gjødsel for befolkningen som er redusert til subsistensbønder og må overleve på hagebruk – som i krigens verste dager. Faren er at selv rabarbrastilkene visner og dør som en følge av Tjelmeland & co.s betongspråk.

Så for helvetti, Sanna Sarromaa, skal vi finne oss i å være kusinen paikka av folk som har kyrpä otsassa?? Jeg sier, vittu täta paskaa. Det er dårlige bøker, og vi må ta igjen.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!