Erling Marthinsen 
Britenes økonomiske og politiske krise er i stor grad selvforskyldt av ufinansierte skatteforslag. Men fallet til Liz Truss er en klar advarsel til europeiske politikere som ikke klarer å håndtere inflasjonen og synkende levestandard.
Dette skriver Jason Horowitz i New York Times.
Han gir eksempler på at europeere begynner å gå lei av sanksjonene mot Russland, som er en viktig årsak til den økonomiske krisen i EU.
– Prisene har gått opp på alt, sier italienske Simonetta Belardi (69).
Belardi beskriver seg selv som venstreorientert. Men hun har gått lei av ukrainernes stadige krav om flere våpenleveranser.
– Alt de vil ha, er våpen, våpen, våpen. Jeg er lei av dem.
Europeere er lei av skyhøye strømpriser og inflasjon. Siden politikere gir Putin skylden for krisene, reagerer stadig flere med motstand mot EUs støtte til Ukraina.
Det har vært store demonstrasjoner i Tsjekkia, Frankrike og Tyskland. I Frankrike var det medlemmer av venstrefløyen som tok til gatene i titusenvis for å protestere mot høye priser og klimakrise. De skjønner kanskje ikke at de høye prisene skyldes klimahysteriet?
Mange europeere forstår ikke hvorfor de ofres på vegne av Ukraina. Trusselen om en iskald vinter preget av fattigdom rammer solidariteten med Ukraina.
Dessuten er det lite håp om forbedring. Ifølge Berlingske vil situasjonen bli enda verre neste vinter, siden EUs gasslagre da ikke kan bygges opp av leveranser fra Russland.
Vi kommer til at klapre med tænderne allerede den kommende vinter. Men det fulde omfang af det russiske gasstop rækker år ind i fremtiden – og intet tyder på, at Mette Frederiksen og hendes 26 EU-kolleger kan finde en fælles løsning på vores problemer. De står over for et umuligt valg.
Enkelte politikere stritter imot, som Ungarns statsminister Viktor Orbán.
»De fortæller mig, at russisk gas er dårligt. De siger, at vi skal stoppe med at købe det. Men ingen fortæller os, hvordan vi skal erstatte russisk gas. Ikke om fem år, men i morgen. Vi skal drive vores økonomi, så enkelt er det.«
EU har et toppmøte i disse dager, og energikrisen er et høyaktuelt tema. Men ingen ser ut til å være innstilt på en konklusjon som gir mening: Katastrofen er selvskapt, og synderen er det grønne hysteriet.
Men europeiske politikere bare kjører på, også vår egen næringsminister fokuserer mer på klimatiltak enn på tiltak som kan sørge for at vi beholder norsk industri.
Italias avtroppende statsminister Mario Draghi, som er en av arkitektene bak EUs sanksjoner mot Russland og støtten til Ukraina, advarte i september mot at den høye inflasjonen er en trussel mot Europa. Han vil innføre pristak på gass, men leverandørene er lite villige. I en tale i FN i september snakket Draghi om hva som truer Europa.
Stigende energikostnader ville være noe som «setter den økonomiske veksten i fare, begrenser kjøpekraften til familier og skader produksjonsevnen til bedrifter. Det «kan slite ned våre lands forpliktelser overfor Ukraina», la han til.
Nå rammes EU-land av demonstrasjoner og streiker, mens prisene stiger og det varsles om strømutkoblinger i vinter.
Vi ser det samme som vi opplevde etter første verdenskrig, andre verdenskrig og også på 1970-tallet, sier Kurt Vandaele, en ledende forsker ved European Trade Union Institute.
Særlig Italia merker presset. Spørsmålet er om Giorgia Meloni kan være redningen. Hun virker nokså innstilt på å fortsette våpenleveransene til Ukraina. Men fagforeninger krever at staten bidrar med mer støtte til bedriftene som slites ut av høye energipriser, og bønder som nesten ikke har råd til å kjøpe kunstgjødsel.
Dermed oppstår et slags Catch-22.
Mr. Draghi, en tidligere president i Den europeiske sentralbanken, har hevdet at å kjøre et høyere underskudd ville skremme internasjonale markeder, øke renten og skade italienerne.
Spørsmålet er om dette kan unngås mens man motstår herr Putin og fristelsen til russisk energi.
De baltiske statene er hardest rammet, og opplever inflasjon på over 20 prosent.
Men også i Ungarn er inflasjonen rundt 20 prosent. Orbán er en uttalt motstander av sanksjonene mot Russland, selv om også han har fordømt invasjonen av Ukraina.
Tyskland beveger seg mot stupet, noe som kan ramme hele eurosonen. Merkels Energiewende endte som et nasjonalt selvmordsforsøk som er i ferd med å lykkes.
67 prosent av tyskerne bekymrer seg for de stigende levekostnadene. I Leipzig bar demonstranter bannere med teksten «Vårt land først».
Også i Frankrike øker streikene og demonstrasjonene i intensitet etter som frykten for å erodere levestandarden skaper bekymring, ifølge meningsmålinger.
Inflasjon, presset av skyhøye energipriser, vil barbere 73 milliarder dollar fra Frankrikes BNP og krympe Frankrikes kjøpekraft med 1,4 prosent neste år, med en effekt som i stor grad rammer fattigere husholdninger, spådde en fersk studie.
Støtten til Ukraina har sunket med 5 prosentpoeng siden mai, selv om president Macron i august bønnfalt det franske folket om å holde ut de økonomiske lidelsene for å vise sin solidaritet til Ukraina.
Men når foreldre ser barna fryse og mangle mat, så skjer det endringer. De fleste bryr seg faktisk mer om sine egne barn enn om Zelenskyj, uansett hvor mye han hylles av internasjonale medier.
Personlig støtter jeg selvsagt de ukrainske soldatene som forsvarer sitt land etter en invasjon. Jeg føler dog ingen grunn til å hylle Zelenskyj; det er tross alt ikke han som oppholder seg i skyttergravene.
Dessuten er jeg usikker på om Ukraina er verdt en tredje verdenskrig, som mest sannsynlig ville utrydde vårt land og store deler av verden. Dette betyr ikke at jeg støtter Putin, langt ifra. Men dette betyr at jeg håper at mine barn skal få lov til å leve litt lenger enn noen få år.
En fredsavtale er den eneste løsningen. Slike avtaler krever dessverre kompromisser, man inngår tross alt ikke fredsavtaler med sine venner.
Kanskje mine barn dermed kan få leve til de får være vitne til at det grønne skiftet kollapser? Man kan jo håpe.
Kjøp «Et varslet energisjokk» her!
