«Stop the Tories», forkynner plakaten til en demonstrant utenfor parlamentet i Westminster den 19. oktober. Den oppgaven ser partiet ut til å klare på egen hånd. Foto: Alberto Pezzali / AP / NTB.

Etter valgskredet i desember 2019 som gav Storbritannias konservative parti rent flertall i Parlamentet, har partiet opplevd en tilbakegang som har lignet mest på et fall. Med Liz Truss’ forestående avgang som statsminister etter bare seks uker går tankene snarere i retning av en full nedsmeltning.

De færreste så for seg en slik politisk katastrofe for bare to år siden. Etter at Theresa May hadde mislyktes i å gjennomføre Storbritannias utmelding av EU, tok Boris Johnson over som partileder og statsminister sommeren 2019 under løfter om at han ville «get Brexit done». Noen måneder senere fulgte triumfen ved parlamentsvalget, og 31. januar 2020 forlot øyriket endelig unionen.

Johnson hadde lenge talt varmt om Storbritannias muligheter som uavhengig land igjen, men virket ikke særlig overbevisende idet han skulle skissere veien videre. Den veltalende statsministeren skuffet nok mange idet han holdt frem fantasifosteret kalt den «karbonfrie» fremtiden, og enda mer da han i likhet med andre vestlige ledere – eller erstatninger for sådanne – papegøyet slagordet «build back better». Kanskje det ikke var så alvorlig ment?

Det var uansett kombinasjonen av pandemien og manglende ydmykhet som banet veien for hans egen avgang. Partygate, skandalen med regjeringsapparatets og det konservative lederskapets fester mens landet var i lockdown på grunn av viruset, gav Boris en alvorlig ripe i lakken, men ikke verre enn at omdømmet kunne ha blitt gjenopprettet hvis han hadde spilt kortene sine noe annerledes.

Problemet for den karismatiske statsministeren, som kanskje tenkte han ville slippe unna med sedvanlig veltalenhet, humor og sjarm, var at skandalene ballet på seg – og toppet seg med utnevnelsen av Chris Pincher som sjef-innpisker, til tross for at Downing Street 10 visste at han var anklaget for seksuelt krenkende adferd.

Det som hadde vært et gryende opprør mot Johnson internt i partiet, gikk med det over til å bli en kampanje for å få fjernet ham. Etter at flere titalls sentrale medarbeidere hadde forlatt sine verv i protest, lyktes kampanjen til slutt i juli 2022, da Johnson kunngjorde sin avgang.

I lys av hvordan Truss har taklet jobben som statsminister, fremstår jakten på Johnson som en kolossal strategisk bommert. Bare på denne korte tiden har toryene rast enda lenger ned på meningsmålingene.

Grafikk: Poll of polls / Politico

Venner av det konservative partiet må ha ant uråd allerede da de en uke etter Johnsons fall så listen over de åtte kandidatene til å etterfølge ham. Hvor mange av disse hadde egentlig format til å bli britisk statsminister? Etter runder med eliminasjoner gjenstod utenriksminister Liz Truss, den nylig avgåtte finansminister Rishi Sunak og statssekretær i handelsdepartementet Penny Mordaunt.

I det som må ha vært en kattepine for de konservative partimedlemmene som skulle kåre en av dem ved uravstemning, trakk Liz Truss det lengste strået – ikke uventet, for den sympatiske Mordaunt ble oppfattet som for uerfaren, mens Sunak hadde et handikap både som styrtrik og som etterkommer av indiske innvandrere.

Selve valgkampen gav en pekepinn om at de interne stridighetene i partiet slett ikke var borte med Johnsons avgang. Et illojalt renkespill pågikk i kulissene, og oppgaven med å holde partiet samlet ble ikke noe enklere av det.

Truss fikk til slutt den umulige oppgaven med å administrere en regjering utgått fra et parti som ikke engang var enig internt i skattepolitikken. Selv ønsket hun skattekutt etter mønster av Thatcher, mens andre tok til orde for en mer sosialt utjevnende skattepolitikk i lys av de vanskelige tidene for mange mennesker på grunn av pandemien og energikrisen.

Det toppet seg da Truss så seg nødt til å sparke finansminister Kwasi Kwarteng, som hadde vært hennes ideologiske allierte, innen hun oppgav tidligere ambisjoner om store skattekutt. Ordet vingling er liksom ikke dekkende for det Truss har holdt på med.

Toryene valgte altså å terminere Johnson uten at noen andre kunne fylle rollen, og de fortsatte å krangle internt etter at Boris flyttet ut fra Downing Street 10. Man kan trygt si at partiet har falt for eget grep. Det er ikke noen genialitet fra Labours side som har gjort seg gjeldende her.

Nå er det store spørsmålet om det blir noe comeback for Johnson.

Lederjobben i det konservative partiet risikerer å forbli en særdeles utakknemlig oppgave, som høyst sannsynlig vil kulminere med et valgnederlag – hva enten det skjer senest mulig (januar 2025) eller snarest mulig, slik opposisjonen ønsker, gitt at den naturlig nok gjerne vil kapitalisere på oppslutningen i øyeblikket.

To år er lang tid i politikken, og den som overtar roret, kan i teorien gjenreise partiet før det må holdes nytt valg. Men man ser forgjeves etter hva slags substansiell ny politikk som kan gjenvinne oppslutningen for de konservative.

Noe reelt lederskap med klare og troverdige ideer for fremtiden er heller ikke å få øye på. En god idé kunne være å avvikle det «grønne skiftet». Make conservative conservative again.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson!