The Wharton School er blitt ansett som kanskje det fremste instituttet for økonomisk utdannelse. Nå fylles pensum opp med postmoderne ideer. Wharton har blitt woke.

Dette fakultetet er et av verdens eldste når det gjelder høyere utdannelse innen økonomi. Skolen ble grunnlagt av Joseph Wharton i 1881 og anses for å være en av verdens beste skoler i sitt slag.

Mange kjente og vellykkede amerikanere tok utdannelsen sin ved Wharton. En av disse er faktisk tidligere president Donald Trump.

Men nå er Wharton infiltrert av woke-mafiaen, skriver Roger Kimball i American Greatness.

Wharton-skolen har blitt et oppbevaringssted for woke-klisjeer og politisk korrekte slagord. Mot slutten av september tok de det betydningsfulle skrittet ved å slutte å late som de er en handelshøyskole.

Det er velkjente begreper som dukker opp. I skolens pensum kan man nå finne fag som ESG (Environmental, Social, and Governance) og DEI (Diversity, Equity, and Inclusion).

Med andre ord vil studenter ved Wharton heretter, på både lavere og høyere nivå, kunne ta hovedfag i dydsposering.

Dette ligner på fenomenet som Espen Goffeng skrev om i Nettavisen nylig: Politisk korrekthet er blitt viktigere enn historiske fakta.

Studiet av historie blir bare en politisk konkurranse, og viten blir bare argumenter man kan slå hverandre i hodet med i dagens debatter.

Det må enhver akademiker være i stand til å se. Og for norske akademikere nytter det lite bare å henvise til at dette er noe som skjer på andre siden av Dammen. Det er på god vei hit. Ikke lat som om dere ikke har merket det.

Nå er det økonomifaget som er under angrep.

Selv har jeg litt økonomisk utdannelse, fra BI på 80-tallet. Da ble vi fortalt fra første dag at en bedrift har kun ett hovedmål: å tjene penger. Alle andre faktorer er delmål eller virkemidler.

Vi lærte også at jussen ikke nødvendigvis er rettferdig, men noe man må beherske. Senere, da jeg var befal og offiser i både Hæren og Luftforsvaret, ble vi fortalt at å løse oppdraget er det eneste vesentlige. Om man overlever, er kun en bonus.

I dag er det sludder som betyr noe. Bedriftene skal konsentrere seg om «mangfold og inkludering», og Forsvaret ansetter gender-rådgivere og deltar i Pride. Helt utenkelig i min tid, som ikke er så lenge siden.

Woke oppsto på 80-tallet som en patologisk utgave av politisk korrekthet, som igjen har sine røtter i det grufulle angrepet på sivilisasjonen vi kaller «Sekstitallet», skriver Kimball.

I tiden etter har «Sekstitallet» i mindre grad vært et navn på et tiår enn navnet på en eksistensiell provokasjon.

Selv er jeg født på 60-tallet, og hadde så vidt passert ett år da Apollo 11 landet på månen. Dette var muligens høydepunktet for den amerikanske storheten. Nå er det mange som påstår at månelandingen var «fake news».

Man fokuserer på slavehistorie og rasisme som det vesentlige i amerikansk historie. Indoktrineringen har vært ekstremt vellykket, så vellykket at folk ikke lenger klarer å definere enkle ting som «Hva er en kvinne?».

Det umulige spørsmålet: Hva er en kvinne?

Alt som gjør suksess i USA, spres automatisk ut over verden. Store deler av verden lar seg dog ikke forføre av rent idioti, men vi lever ikke i en slik del av verden. Vi lever i den delen av verden som forkaster alt som er bra fra USA, men omfavner galskapen som stammer derfra.

Hva var trenden fra 60-tallet? Noe var bra, som nyskapende musikk. Men mye var skadelig, som seksuell galskap, fri abort, splittelse av familien og massivt misbruk av narkotika. Peace & Love endte opp med hat og splittelse.

Sekstitallet medførte voldsomme protester og politisk aktivisme, en «ungdomskultur» som aldri ble voksen, en mangel på restriksjoner og disiplin kombinert med ny velstand: Dionysos med kredittkort og høyskoleutdanning.

Dionysos, en gud fra gresk mytologi, var en voksen mann som likte å fremstå som ungdom, mens han iførte seg kvinneklær og drakk mengder av vin på evige fester. Man kjenner igjen mønsteret.

Nå, i moderne tid, er 70 år gamle damer plutselig «jenter» på tur. Politikere som Guri Melby vil legalisere narkotika. I flere delstater i USA tillates abort helt frem til fødselen.

Skuespilleren Lena Dunham sa hun drømte om å bli gravid, slik at hun fikk sjansen til å drepe et foster. I tillegg sa hun at hun ønsket at hun var født lesbisk. Dét er nemlig lov, men har du et ønske motsatt vei, et ønske om å være hetero, så skal de som forsøker å hjelpe deg, straffes, hvis LGBTQ-minister Trettebergstuen får det som hun vil.

Trettebergstuen var medforfatter i boken Homo, hvor en del av undertittelen er rettet mot «deg som er, lurer på om du er eller har lyst til å bli homo».

Denne moderne galskapen krever penger, og for å skape penger, trenger man sannsynligvis økonomisk kunnskap. Wharton toppet listen da Financial Times kåret verdens beste høyskoler for økonomi. Men det er verdt å merke seg at også FT har ESG-fokus med på rangeringen.

På 60-tallet var det mange knallrøde folk som spådde en sosialistisk, folkelig revolusjon. Men de tok feil, mener Kimball.

Den lange marsjen mot Amerikas kulturelle revolusjon var en kapitalistisk, borgerlig revolusjon: En revolusjon av de privilegerte, fra de privilegerte og for de privilegerte. Hvordan ellers kunne den giftige ideologien til ESG og DEI ha installert seg i vår bedrifts- og akademiske kultur?

Pøbelen i Antifa, Extinction Rebellion og Just Stop Oil er ingen underklasse. Det er som regel uoppdragne barn i voksen alder som stammer fra øvre middelklasse og sponses av multimilliardærer som George Soros eller Aileen Getty.

Extinction Rebellion er en gjeng med snobber fra borgerskapet

Grunnleggerne av den voldelige bevegelsen Black Lives Matter svømmer i penger. Verst rammet av deres opprør var andre svarte. Å si at All Lives Matter er nå rasisme. BLM hylles av politikere over hele den vestlige verden, og fotballspillere knelte i over to år for å vise sin respekt for denne voldelige bevegelsen.

Alle revolusjoner ender i undertrykkelse. Den franske revolusjonen ga oss oppskriften, hvor den håpløse drømmen om «Frihet, likhet og brorskap» endte med giljotinens blodbad under terroren.

Derimot resulterte kulturrevolusjonen i Vesten virkelig i en form for frigjøring – men man må allikevel spørre: Frigjøring fra hva? Og frigjøring for hva?

Slik jeg ser det, handler det om frigjøring fra ansvar, og dette fordi man aksepterte at friheten ble underlagt statlige reguleringer. Vi har blitt frivillige slaver, et fenomen som er kjent fra perioden som førte til Romerrikets fall.

Vi har fulgt Rousseau og latt oss tvinge til å bli frie. Her gjenkjenner vi den sosialdemokratiske moralismen.

Nå repeteres historien, på en måte. Men den gangen ble romere slaver for å overleve i en kaotisk økonomi. I dag blir vi slaver av sosialdemokratiet, av tyranniske aktivister, av frykten for krenkelser, av klimahysteri, migrasjon og meningsløse kriger uten hverken tydelige mål eller forståelig mening.

Vi lever i en «nanny state» hvor politikere som Mímir Kristjánsson fokuserer tilnærmet 100 prosent på de uføretrygdede og de «sårbare», som om det virkelig er de som skal bygge landet. Selvsagt er det mange uføretrygdede som har havnet der på grunn av slitasje, skader og utslitthet etter et langt liv.

Men hvorfor doblet antall unge uføretrygdede seg under Solberg-regjeringen? Har jobbene virkelig blitt tøffere og mer slitsomme enn på 60-tallet? Dette kan ikke stemme. Og unge mennesker er vel ikke utslitt etter mange års hardt arbeid?

Dette er en politisk kritikk. Det er ikke de uføretrygdede som kritiseres her. Det samme gjelder hvis man kritiserer f.eks. innvandringspolitikken: Det er ikke en anklage mot de migrantene som forståelig nok ønsker seg et bedre liv, uten krav om å jobbe og forsørge seg selv. Men selv om jeg forstår ønsket om å bæres på «gullstol», er det i prinsippet uakseptabelt at norske myndigheter oppfyller slike ønsker, på bekostning av den norske allmennheten.

Det samme gjelder mange etniske nordmenn. Den økte levestandarden tas som en selvfølge, uten at forståelsen for at dette krever en viss innsats, har overlevd.

Våre barn går en hard tid i møte, og det er ikke utenkelig at de må leve mesteparten av sitt liv i ren fattigdom. Dette er noe de absolutt ikke er forberedt på.

Derfor er det ekstra tragisk når en skole som liksom skal utdanne verdens beste økonomer, lar seg marinere i galskapen og forkaster det grunnleggende prinsippet i faget de utdanner seg i.

Utopien har tatt overhånd, og alle utopier ender i undergang. For realismen pantsettes.

Utopiske bevegelser, som woke og de holdningene som gir næring til dem, lykkes fordi de forteller folk noe de desperat ønsker å høre.

Folk ønsker ikke å høre sannheten. De foretrekker drømmenes verden. Dermed ender drømmen i et mareritt. Et godt eksempel er hvordan drømmen om et grønt skifte er i ferd med å ruinere hele den vestlige verden. Ingen ser u til å være villig til å snu. Det er som om våre ledere gleder seg til at vi virkelig når den dypeste avgrunnen.

Begrepet utopia betyr enten et godt sted eller ingen steder. I dagens situasjon fører drømmen om utopia oss til det mørkeste av det mørke.

Listen over agenter som fremmer utopia er lang og variert. Den inkluderer kunstnere og intellektuelle, underholdere, politiske aktivister, åpenlyse posører, profesjonelle guruer og mange, mange akademikere.

Vi vanlige folk lever som eloiene i H.G. Wells’ bok «The Time Machine». Hvis vi ikke beskytter oss selv, blir vi middag for underverdenens morlocks.

Derfor trenger vi absolutt ikke universiteter som Wharton, som svikter sine studenter ved å erstatte kunnskap med woke-hysteri. Det eneste som kan redde verden, er mennesker med kunnskap.

Men kunnskapen er allerede på vei mot giljotinen.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!