Snaut tjue år etter at Sveriges daværende statsminister Göran Persson måtte gå spissrotgang for å ha laget begrepet «velferdsturisme», kan vi slå fast at denne fremdeles står i full blomst. Det var i den pågående EU-debatten i november 2003 at statsministeren brukte ordet om mennesker som flytter fra et land til et annet for å dra nytte av mottakerlandets sosiale velferdssystem med minst mulig arbeidsinnsats. Statsministeren fikk imidlertid massiv kritikk fra den borgerlige (!) opposisjonen, og unntaksreglene som Persson ba om ble aldri innført.

Siden den gang har stillingene endret seg. I tjue år har alle regjeringer forsvart retten til å bosette seg fritt innenfor EU, samtidig som de har tolket asyllovgivningen så velvillig at det i praksis har vært åpne dører inn til Sverige – og inn i landets velferdssystem. Det har ikke vært krav om integrering eller selvforsørgelse for «nye svensker», og vi ser nå resultatene av den politikken: massiv segregering, kriminelle klaner, økende korrupsjon, nesten daglige skytinger og eksplosjoner, samt et velferdssystem som knaker i sammenføyningene.

Til tross for verdens høyeste skatter er det mangel på alt fra lærere, tannleger og politi til strøm, boliger og sykehussenger. Nesten alle store samfunnsproblemer kan knyttes til overdreven innvandring i kombinasjon med ikke-eksisterende integrering, noe som også ble tydeliggjort i den såkalte Tidö-avtalen som den påtroppende regjeringen la frem fredag.

Samtidig har svenske medier tatt en klar stilling til fordel for liberal innvandring, fremfor alt til fordel for islam. I løpet av lørdagen publiserte Expressen for eksempel De valde slöjan – efter flytten till Sverige, en tekst til forsvar for bruken av hijab, samtidig som folket i Iran ofrer livet i protestene mot landets hijabtvang. Det er mer enn tonedøvt å forsvare ikke bare hijaben men også den heldekkende niqaben i den situasjonen, men Expressen velger å skrive om «kvinner som vil fortelle om hvordan de selv valgte å bruke sløret etter flere år i Sverige».

Expressen gjør disse kvinnene en bjørnetjeneste, fordi teksten ikke bare forsvarer den samme bruken av religiøs klesdrakt som kvinner i andre land kjemper mot, den beviser også hvordan den sosiale turismen lever og trives, finansiert av svenske skattebetalere som har blitt fortalt at det handler om liv eller død.

Alle forsøk på å begrense flyktningstrømmen til Sverige har nemlig så langt blitt møtt med argumentet om at «folk flykter for livet», og at alle avslag derfor i prinsippet er likeverdige med dødsdommer. Det har vært en effektiv måte for å få kritikerne til å tie, for hvem vil ha menneskeliv på samvittigheten? Men noe sier meg at intervjuet med Safia Mohamed Dalmar, en flyktning fra Somalia, vil få mange til å ombestemme seg.

Safia sies å «føle seg stolt av niqaben som dekker ansiktet hennes», og når hun blir spurt om hva som ville skje hvis hun ikke får bruke den, svarer hun:

– Om någon skulle kräva att jag tar av mig slöjan, då åker jag hem till Somalia igen.

Virkelig? «Hjem», det er fortsatt Somalia? Ja, sånn er det for mange som er født i utlandet. En undersøkelse utført av magasinet Bulletin og Novus i september i år viste at åtte av ti som kom til Sverige som flyktninger, har reist tilbake på ferie i sitt gamle hjemland. Antagelig tilhører Safia og hennes familie disse.

Ens hjemby er selvfølgelig alltid spesiell, men det endrer ikke urimeligheten i hennes prioriteringer: Det er viktigere for henne å bruke religiøse klær som bare viser øynene hennes, enn å leve i den sosiale, økonomiske og fysiske tryggheten som Sverige og de svenske skattebetalerne har tilbudt henne. Men flyktet hun ikke for livet, fra krig og død? Det var i hvert fall det hun sa for å få oppholdstillatelse, men Safia har prioriteringene rett:

– Jag lever hellre i krig i Somalia än att inte få leva i Sverige och bära slöja.

Hvis Safia var unik, og Expressen klarte å finne den eneste kvinnen i Sverige som heller ville dø i krig enn å vise ansiktet eller noen hårkrøller, så ville jeg ha latt det ligge og håpt at Safia får en fungerende kontakt med psykiatrien. Men Safia er ikke unik. Jeg har møtt mange som henne, som lever helt etter islams regler og har gjort det til en livsoppgave å drive islamsk misjon, å utføre dawa, gjennom klærne sine. Eller som Safias datter Faduma Saleman sier det:

– Att täcka ansiktet är ett sätt att likna profeten Mohammeds fruar. Jag känner mer respekt för mig själv. En daglig påminnelse att jag är en ambassadör för islam.

La meg være tydelig: Jeg bryr meg ikke så mye om hva Safia og alle andre har på seg. Det er budskapet antrekket sender, som plager meg. Hijab og niqab er mer enn bare klær: De er deler av en ideologi som seksualiserer kvinner og jenter. At kvinnen dekker til håret og kroppen signaliserer at kvinnen er «ærefull», verdig respekt.

Hijab og niqab er også de synlige tegnene på islams tilstedeværelse, spredning og innflytelse i det ellers sekulære samfunnet – og dette dessuten i et land som har blitt en trygg havn for mange som har flyktet fra islamistisk undertrykkelse. Jeg har mistet tellingen på hvor mange iranere og afghanere jeg har møtt som har vært fortvilte og sinte over hvordan islamsk, religiøs klesdrakt er normalisert i Sverige…

Les mer: «Modest Fashion»: Malmö museum normaliserer islamsk mote

Les mer: Når Irans folk brenner hijaber, stemmer Sveriges velgere på islamister

At kvinner fra muslimske land velger å begynne å bruke hijab eller niqab når de kommer til Sverige eller Norge, er ikke rart. Vår opprinnelse og kulturelle identitet blir som regel viktigere for oss når vi forlater hjemlandene våre. Men bortsett fra at religiøse klær kan være provoserende for omverdenen, byr den også på problemer for bæreren. Disse kvinnene gjør seg gjennom klesvalg arbeidsledige i en rekke yrker, noe som øker risikoen for livslang trygdeavhengighet. Hvorfor skal samfunnet og skattebetalerne akseptere det? Spesielt hvis kvinnene sier de heller vil dø i krig enn å tilpasse klærne til svenske forhold og det svenske arbeidsmarkedet?

Faduma forteller i intervjuet at hun for tiden velger mellom å utdanne seg til psykolog, engelsklærer eller førskolelærer. Samtidig er hun tydelig på at hun ikke kan tenke seg å slutte å bruke niqaben sin, og mener det skyldes intoleranse og rasisme om hun ikke får jobb i fremtiden.

Men nei, det er ikke på grunn av intoleranse og rasisme om Fadume ikke får jobb så lenge hun bruker niqab, men fordi niqaben hennes signaliserer at hun aktivt tar et oppgjør med vårt sekulære og likestilte samfunn, inkludert verdiene som forventes av en psykolog eller lærer.

Og nei, det er ikke rimelig at den som får oppholdstillatelse ved å snakke om krig og påberope seg livsfare, takker sitt nye hjemland på den måten som Safia gjør. Da er du ikke en flyktning, men akkurat den typen velferdsturist som Göran Persson advarte om. I en verden hvor millioner av mennesker er på flukt – på ordentlig! – og behovet for beskyttelse og trygghet er umettelig, kan ikke våre begrensede ressurser brukes på sosial velferdsturisme. Hjelpen vi kan gi, må gå til de som virkelig trenger den.

Til Safia Mohamed Dalmar, Faduma Saleman og alle andre kvinner (og menn!) som sier de heller vil «hjem og dø i krig» enn å ta av seg religiøse klær, har jeg derfor bare en ting å si: Takk for interessen og god tur! For alles skyld er det nok best at vi avslutter samarbeidet her, dere har vist at det er andre som trenger vår trygghet og våre skattepenger mer.

Kjøp billetter til Document-møtet i Ulsteinvik her!

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!