Kertsj-broen i flammer etter bombeangrepet den 8. oktober i år. Et tog står i brann på jernbanesporet, mens deler av veibanen under har brutt sammen og styrtet i sjøen. Foto: AP / NTB.

En trommeild av propaganda fra alle sider i Ukraina-krigen øker i intensitet og kraft fra dag til dag. I kombinasjon med utstrakt sensur og selvsensur er sannheten for lengst blitt krigens mest iøynefallende offer. Opinionen får liten eller ingen hjelp av politiske ledere og massemedia til å finne svar på det essensielle spørsmålet: Står vi ved slutten til begynnelsen av blodbadet, eller står vi ved begynnelsen til slutten – med noe langt verre som endelig utfall?

Bombing med dobbelt formål

Attentatet 8. oktober mot den 19 km lange Kertsj-broen, som forbinder Krim-halvøya med det russiske fastlandet, var en operasjon med et dobbelt formål. Det militære motivet var åpenbart: Den ene av tilførselsveiene til Krim ble ødelagt. Høyst sannsynlig dreide det seg om en forberedende del av en ny ukrainsk offensiv sørover mot knutepunktet Melitopol med sikte på å avskjære den russiske landkorridoren langs Asovhavet, og isolere og til slutt gjenerobre halvøya som i 2014 ble okkupert av Putins styrker. Det andre formålet var mer subtilt og et ledd i den pågående psykologiske krigen med desinformasjon og destabilisering som mål. Kertsj-broen var Europas lengste, og et russisk prestisjeprosjekt.

Få dager etter angrepet på broen innledet NATO atom-øvelsen «Steadfast Noon 2022», som simulerte en atomkrig i Europa. «En demonstrasjon av NATOS styrke er den beste måten å bidra til redusert spenning», hevdet generalsekretær Jens Stoltenberg, som har ikledt seg alle marionettens gevanter og uten blygsel fremfører spindoktorenes eskalerende budskap i pressekonferanse etter pressekonferanse. Det eneste spørsmålet som gjenstår, er om han og hans venn Jonas Gahr Støre deltok da fredsforslaget ble forkastet i april 2022 og krigsmålet ble endret fra en gjenoppretting av Ukrainas territoriale integritet til regimeskifte i Moskva. Bildet viser et B52 strategisk bombefly med atomvåpen på en flybase i Europa. Foto: US Air Force.

Frykt og terror

Ved å vise at ukrainske kommandos, høyst sannsynlig trent av CIA, Green Berets, Special Boat Squadron eller andre amerikanske og britiske spesialstyrker, kunne ta ut tungt bevoktede mål bak russiske linjer, ville lederne i Kyiv og Washington så ny tvil om Putins lederskap og den tidligere fryktede røde hærs stridsevne, stimulere fraksjonskampene i Kreml og spre frykt og terror i befolkningen: i øst for et militært nederlag med fattigdom og borgerkrig som resultat, i vest for hevnaksjoner og missilangrep med Armageddon som uunngåelig konsekvens – en atomkrig utløst av en desperat og isolert kleptokrat i en bunker under jorden i Ural.

«En fulltreffer mot Putin», kvekket tv-stasjonen CNN, som for lengst har kastet alle journalistiske idealer om objektivitet over bord.

«Krim, broen, begynnelsen», skrev venstresidens talerør i Storbritannia, The Guardian, som valgte å sitere en dramatisk blogger med tette bånd til presidentpalasset. «Alt illegalt må ødelegges. Alt stjålet må returneres til Ukraina. Alt knyttet til russernes okkupasjon må vekk.»

Rørsabotasjen

Sabotasjen mot gassrørene Nord Stream 1 og 2 ved Bornholm den 26. september hadde tilnærmet samme effekt.

Undervannseksplosjonene økte krigshysteriet til nye nivåer. Russland ble utpekt som den store synderen, og mange syntes å forvente at en sprengning av norske gassrør til Storbritannia og Tyskland var like rundt hjørnet.

Metangass strømmer opp fra de sprengte gassrørene den 27. september 2022. Sør for Bornholm ligger de bare 70 meter under havoverflaten. Foto: Sveriges kystvakt via AP / NTB.

Den manglede logikken i at Russland skulle ødelegge gassrør til milliarder av euro der de selv eide majoriteten, avtok først da nye opplysninger gradvis lekket til offentligheten – utenom de offisielle kanalene.

Mystisk amerikansk interesse

USA hadde alltid vært motstandere av rørledningene gjennom Østersjøen, og president Joe Biden hadde selv i en historisk beryktet pressekonferanse forsikret journalistene om at de kom til å kutte rørene – og hadde midler til å gjøre det.

Det 40.000 tonns hangarskipet USS «Kearsage» frakter flere titalls helikoptre med avansert elektronisk utrustning og minedykkere som er trenet til å operere mot alle typer mål under vann. Foto: US Navy / Wikimedia Commons.

Under øvelsen Baltops 2022 i Østersjøen hadde USS «Kearsage» og andre NATO-fartøyer operert mot Nord Stream, og publiserte flight records på det kritiske nettstedet «Monkeywerxus» viser at flere av helikoptrene hadde fulgt rørledningene i lav høyde nær bruddstedet sør for Bornholm.

Det samme nettstedet har avdekket at et «mørklagt» US Navy overvåkingsfly av typen P8 Poseidon passerte eksplosjonsstedet i 10.000 fots høyde natt til 26. september og fløy direkte tilbake til USA etter etterfylling av drivstoff i polsk luftområde.

Eksplosjonsstedene er merket med røde punkter. Kartet viser at svenske marinefartøyer tre dager før eksplosjonen gjennomførte åpenbart nøye undersøkelser av havbunnen langs rørene. Om de brukte multistråle-ekkolodd, ville de ha sett enhver detalj, iberegnet sprengladninger som var blitt utplassert på et tidligere tidspunkt. Hvorfor de forlot åstedet før det smalt 26. september, forblir en gåte. Screenshot fra Dagens Nyheter, som forbilledlig har konstruert kartet på grunnlag av AIS-data (signaler som alle fartøyer er forpliktet til å sende ut for å vise posisjonen – til instrumentet eventuelt blir slått av, slik det skjedde i dette tilfellet etter en viss tid.)

Sveriges underlige rolle

Endelig viser det seg, ifølge undersøkelser Dagens Nyheter har gjort, at tre svenske marinefartøyer tilsynelatende uforklarlig oppholdt seg over åstedene ved Bornholm i dagene rett før eksplosjonen – torsdag til lørdag 24. september.

Ingen vet hvorfor fartøyene forlot åstedet lørdag, kun to døgn før den ødeleggende eksplosjonen, og den svenske marinen har ikke tilbudt noen forklaring. Regjeringen i Stockholm har for øvrig nektet russerne å delta i etterforskningen av sabotasjen, selv om de eier 51 prosent av rørledningene. Det er lite betryggende med tanke på den svenske marinens lite ærerike historie i oppklaringen av mysterier under vann. I mer enn ti år søkte marinen forgjeves etter en antatt sovjetisk ubåt i Hårsfjärden utenfor Stockholm uten å finne spor etter andre enn amerikanske og muligens italienske ubåter – og uten at de trakk anklagene mot Kreml tilbake.

De få foreliggende fakta peker i stedet mot en annen og mer ubekvem forklaring: Sprengladningene var blitt utplassert for flere måneder siden, høyst sannsynlig av minedykkere fra et vestalliert tredjeland om bord i en chartret tråler for å gi planleggerne det som kalles plausible deniability (troverdig benektelse). Tidsinnstillingen ble deretter utløst av et akustisk signal fra et passerende fly – og da kan enhver tenke sitt.

Fredsavtalens havari

En siste brikke må nevnes for å sette krigsutviklingen i perspektiv: To uavhengige kilder – det amerikanske magasinet Foreign Affairs, som stort sett reflekterer det demokratiske partiets spindoktorer, og den ukrainske avisen Ukrainska Pravda (kortversjon på engelsk her), som står president Zelenskyj nær – har begge bekreftet at det i begynnelsen av april i år forelå en fredsavtale som var klar til å undertegnes av begge parter. Russerne skulle dra seg tilbake til grensene fra før 24. februar, og Ukraina skulle akseptere å stå utenfor NATO. Avtalen skulle forankres i sikkerhetsgarantier av stormaktene: USA, EU og sikkert Kina.

Daværende statsminister Boris Johnson dukket uventet opp i Kyiv den 9. april med et budskap som torpederte fredsavtalen Russland og Ukraina var klar til å signere. Hvem sto bak, og var Stoltenberg og Støres regjering enig i at blodbadet skulle fortsette? Foto: UK Prime Minister’s Office.

Ifølge den anerkjente ukrainske journalisten Roman Romaniuk forandret alt seg den 9. april. Storbritannias statsminister Boris Johnson, som åpenbart betraktet seg som en statsmann av Churchills format, tok seg fram til Kyiv med et budskap som må ha vært forankret i Det hvite hus og NATO.

«Johnson brakte to enkle meldinger til Kyiv», skrev Romaniuk og henviste til kilder nær Zelenskyj. «Putin er en krigsforbryter. Han bør undertrykkes, ikke forhandles med. Hvis du er klar til å signere noen avtaler om garantier med ham, så er vi ikke det. Vi kan signere med deg, men ikke med ham. Han vil forlate alle.»

Etter torpederingen av fredsavtalen 9. april i år ble Stoltenbergs mekaniske gjengivelse av spindoktorenes tekster plutselig snudd på hodet. Krigen ville nå kunne komme til å vare i flere år. Foto: Olivier Matthys / AP / NTB.

Russerne skal tas

Ifølge Johnson hadde Vestens etterretningstjenester oppdaget svakheter på russisk side som de ønsket å utnytte. «Det kollektive Vesten, som tilbake i februar foreslo at Zelenskyj skulle overgi seg og stikke av, følte nå at Putin faktisk ikke var så allmektig som de forestilte seg at han var. Dessuten var det akkurat nå en sjanse til «å presse ham». Og Vesten ønsket å bruke den, skrev Romaniuk.

Dermed ble fredsavtalen torpedert – åpenbart med løfter om omfattende vestlig våpenhjelp. Krigen forandret fullstendig karakter. Det dreide seg ikke lenger om å gjenopprette Ukrainas territoriale integritet, men om å felle Putin og hans regime – et nytt forsøk på regimeskifte på linje med det som var forsøkt i Vietnam, Irak, Afghanistan og en rekke andre steder med ekstremt uheldig resultat.

Tonen i propagandaen forandret umiddelbart karakter. Jens Stoltenberg begynte plutselig å advare mot at krigen kunne komme til å vare i flere år. Vårt gamle naboland skulle forvandles til en pariastat, og USAs forsvarsminister, general Lloyd Austin – en av Barack Obamas kreaturer – erklærte uten å nøle: «Vi ønsker å se Russland så sterkt svekket at landet ikke kan gjenta de tingene det har gjort under invasjonen.»

Ukraina førte krigen videre med vestlige våpen, og tusenvis er blitt lemlestet og drept – kanskje flere enn 100.000 på ukrainsk side alene – uten et avgjørende gjennombrudd for noen av partene. Ukrainas sommeroffensiv fra Kharkov i nord til Kherson i sør har uten tvil vært utmattende. Det kan nå være Russlands tur til å slå tilbake – med flere enn 200.000 nyinnkalte tropper rede til å kastes inn i kampene. Det betyr at vi har sett slutten på begynnelsen. Begynnelsen på slutten kommer nå.

USAs forsvarsminister Lloyd Austin er en av Barack Obamas skapninger, opphøyd fra en anonym posisjon til en av de mektigste stillingene i Vesten. Foto: Staff Sgt. Liliana Moreno / US Air Force via Wikimedia Commons.

Tragisk ekko

For den som er interessert i paralleller, gir Stoltenbergs og Austins utsagn ekko til et av de store og tragiske øyeblikkene i verdenshistorien. Slaget ved Somme i Nord-Frankrike ble innledet den 1. juli 1916, og 60.000 britiske ungdommer ble drept eller lemlestet første dag – noe som gjør denne lørdagen til den blodigste i den britiske hærens historie.

Men det samme propagandamaskineriet som er i arbeid i dag, var allerede etablert. «Krigen: Man venter ingen store og hurtige seire», rapporterte Oslo-avisen Tidens Tegn den 4. juli 1916 i blind naivitet. «Et systematisk angrep som krever sin tid. Meldingene fra fronten lyder fortsatt meget gunstige.»

Det var rene løgner, som publikum slukte rått. De visste ikke bedre, noe som skyldtes at krigskorrespondentene var blitt involvert i løgnindustrien – en forutsetning for å beholde sine plasser nær fronten og sine lønninger.

Men Storbritannias tidligere utenriksminister Lord Lansdowne visste hva som foregikk. Han hadde ikke samvittighet til å holde kjeft. Han skrev derfor et brev til regjeringen med oppfordring om forhandlinger – og sendte deretter brevet til New York Times og andre store aviser.

«Generasjoner må komme og gå før landet gjenreises fra tapet av menneskeliv som har funnet sted, og fra den finansielle ruin og destruksjon av produksjonsmidler som foregår», skrev han blant annet – med en oppfordring til regjeringen om å søke forhandlinger med det tyske keiserdømmet, som var minst like forhatt som Putin er i dag.

Lord Lansdowne fulgte sin samvittighet og ville ha slutt på første verdenskrig, men ble øyeblikkelig kansellert. Foto: Wikipedia.

Kansellert

Utspillet ble møtt med forakt, og Lansdowne ble æreskjelt i mediene – nærmest som en forræder. Han ble kansellert, som vi ville ha sagt i dag. Det er selvsagt synd at ettertiden i det store og hele har gitt Lansdowne rett. Millioner av nye liv ble forspilt uten mål og mening før freden endelig ble inngått høsten 1918. Som han hadde spådd, la Versailles-traktaten grunnlaget for en endeløs rekke nye konflikter. De kulminerte med 2. verdenskrig, som kostet 50 millioner liv og grufulle lidelser før den tok slutt i 1945.

Det er all grunn til å minne om Lansdownes sluttord – etter at han hadde påvist at krigen kostet Storbritannia fem millioner pund hver eneste dag, og antall døde og sårede hadde passert en million.

«Alt dette er det uten tvil vår plikt å bære», skrev han. «Men kun hvis det kan vises at offeret er verdt det hele. Hvis krigen har vært forgjeves og har blitt forlenget med ett, to eller tre år uten at vi er i stand til å diktere våre vilkår, vil den med sine ubeskrivelige grusomheter helt unødvendig ha blitt forlenget. Ansvaret for dem som helt unødvendig forlenget en slik krig, vil ikke være mindre enn hos dem som uten grunn provoserte krigen i gang.»

Har generalsekretær Stoltenberg, som mekanisk synes å messe fram et budskap formulert av spindoktorene i Washington D.C., og medlemmene av Støres regjering, som må ha vært med på beslutningen om å forlenge krigen, reflektert over at den kan lede til verdens undergang – mye raskere enn det grønne skiftet de er så opptatt av? Har de overhodet tenkt over hva de er med på – uten å kjenne et stikk av samvittighet? Tusener dør hver dag, men er det verdt det hele – det vil si, de uklare politiske visjonene som er formulert på de mørke bakværelsene til det skakkjørte demokratiske partiet i USA? Er de helt forblindet, eller finnes det noen med moral som snart våger å stå fram og si: Blodbadet må stanse. Forhandlinger må komme i gang. Hvor er den såkalte fredsnasjonen Norges svar på Lord Lansdowne?

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!