Tunisiere sliter med skyhøye matvarepriser og mangel på råvarer. En ulmende misnøye truer med å slå ut i uroligheter – i landet som utløste «den arabiske våren».

Gateselgeren Mohamed Bouaziz satte i ren desperasjon fyr på seg selv i byen Sidi Bouzid i Tunisia 17. desember 2010. Handlingen utløste opprøret i Tunisia i 2010 og 2011 – den såkalte Sjasminrevolusjonen – og det autokratiske tunisiske regimets fall.

Revolusjonen førte til en smitteeffekt i flere land i Nord-Afrika og deretter i Midtøsten.

Den arabiske våren tvang igjennom politiske endringer i flere land, deriblant regimeendring i Tunisia, Egypt, Libya, samt skifte av statssjef i Jemen.

Siden har utviklingen gått i revers, og autoritære ledere har igjen stort sett kontrollen, men den folkelige misnøyen ulmer fortsatt i mange land, deriblant i Tunisia.

Og igjen er det de økonomiske vilkårene som fører til misnøyen.

Sukker, vegetabilsk olje, ris og til og med flaskevann er stadig mangelvarer i de tunisiske supermarkedene og dagligvarebutikkene.

Folk må stå timevis i kø for basisvarene, som i økende grad rasjoneres ut. Og når varene dukker opp i hyllene, er det mange som ikke har råd til å betale den svimlende høye prisen for dem.

– Jeg kom for å handle mat og så folk som slåss for å kjøpe. Og det til tross for at prisene var veldig høye, forteller 63 år gamle Amina Hamdi. Hun er fortvilet over situasjonen.

– Det er jo ikke mulig å leve uten mat, fastslår Aicha under en handletur til fiske- og kjøttmarkedet i hovedstaden Tunis. Hun vil bare oppgi fornavnet sitt av frykt for forfølgelse av politiet.

– Vi kan leve uten møbler og byggematerialer, men vi må spise, sier hun.

Den tunisiske regjeringen har lagt skylden på spekulanter, svartebørs, hamstring og krigen i Ukraina. Men økonomiske eksperter slakter regjeringens budsjetthåndtering og dens manglende evne til å forhandle lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF). De mener regjeringen selv har bidratt til Tunisias problemer.

De høye prisene og den vanskelige økonomiske situasjonen har den siste tiden ført til spredte protester og sporadiske sammenstøt med politiet.

En ung, omreisende fruktselger tok nylig sitt eget liv i en forstad til hovedstaden etter at politiet beslagla vekten han brukte til å veie varene i. Hans desperate handling minnet sterkt om Mohamed Bouazizis tragiske handling i 2010.

Handelsdepartementet lovet i forrige måned at det skulle bli bedre tilgang på basisvarer, og kunngjorde blant annet at de ville importere 20.000 tonn sukker fra India i tide til feiringen av fødselsdagen til profeten Muhammed. Men kvelden før høytiden sto innbyggerne i lange køer for å få tak i sukker – som er en helt nødvendig ingrediens for å tilberede festmåltidene.

Mat er ikke det eneste som mangler. Tunisia er avhengig av energiforsyninger utenfra, men sliter med å sikre disse som en av konsekvensene av krigen i Ukraina.

Inflasjonen i Tunisia har nådd rekordhøye 9,1 prosent, den høyeste på tretti år, ifølge National Institute of Statistics.

Tunisias sentralbank har ikke gjort det lettere for folk med sin økning på bankgebyrer, renter og redusert tilgang til forbrukslån.

I den fattige forstaden Dounar Hicher, i utkanten av Tunis, gikk hundrevis av mennesker ut på gatene i forrige måned for å protestere mot de vanskelige levekårene.

De ropte slagord som «arbeid, frihet, verdighet» – et ekko av slagordene under revolusjonen i 2010 og 2011. Demonstrantene blokkerte også byens hovedpulsåre ved å sette fyr på bildekk, og de trosset politiet, som brukte tåregass for å spre dem.

– Nok av taler og løfter, folk lider av sult og fattigdom, sto det på et av bannerne. Demonstrantenes sinne mot regjeringen og politiske eliter var til å ta og føle på.

De siste året har president Kaïs Saied gitt seg selv utvidede fullmakter. Han gjennomførte en folkeavstemning i sommer for å endre grunnloven for å gi presidenten mer makt.

Nesten 95 prosent av velgerne sa ja til endringene, som Saied sa var nødvendige for å redde landet fra den langvarige politiske og økonomisk krisen. Den nye loven ga presidenten nærmest ubegrenset makt, blant annet til å utnevne regjeringer uten å bry seg om avstemninger i nasjonalforsamlingen.

Kritikere og vestlige allierte mente at den nye loven er et stort tilbakeskritt for det unge demokratiet.

Og situasjonen i landet er altså ikke blitt bedre. Saied skylder på spekulanter og ulovlig omsetning av varer, som han blant annet tillegger sin viktigste politiske rival, den islamistiske bevegelsen Ennahdha. Partiet benekter enhver rolle i ulovlig virksomhet.

Koalisjonen av fem opposisjonspartier (Frelsesfronten) samt flere uavhengige politiske grupper, gikk nylig ut med en felles uttalelse. Der betegner de demonstrasjonene den siste tiden som tegn på «en generell eksplosjon og et skybrudd i den sosiale og politiske ordenen».

Generalsekretæren for den mektige fagforeningen UGTT, Noureddine Taboubi, legger skylden på regjeringens dårlige budsjettstyring.

Regjeringen forhandler for tiden med IMF om et lån på mellom 2 og 4 milliarder dollar. Regjeringen trenger lånet for å takle budsjettunderskuddet, som ble forverret av pandemien og nå Russlands krig mot Ukraina.

For å få lånet, må Tunisia forplikte seg til smertefulle reformer, deriblant å krympe den offentlige sektoren – som er en av verdens største. Den offentlige sektoren spiser opp omtrent en tredel av statsbudsjettet.

IMF krever også gradvis oppheving av subsidier og privatisering av statseide virksomheter. Det vil føre til omfattende permitteringer og en forverring av arbeidsledigheten. Den ligger allerede på 18 prosent, ifølge de siste tallene fra Verdensbanken.

Den vanskelige situasjonen og de dystre framtidsutsiktene fører ikke bare til økende sosial uro internt i landet. Mange tunisiere velger i stadig større grad å risikere livet for å komme seg til Europa på jakt etter et bedre liv.

Det tunisiske forumet for økonomiske og sosiale rettigheter, en frivillig organisasjon som overvåker migrasjon, opplyser at 507 tunisiske migranter har omkommet eller forsvunnet under forsøk på å krysse Middelhavet så langt i år.

Den tunisiske kystvakten opplyser på sin side at de har hindret over 1500 forsøk på ulovlig migrasjon til Italia i perioden januar til september. Forsøkene involverte hele familier, og inkluderte nær 2500 barn.