Hjemme føles stadig oftere som borte. Her om dagen besøkte jeg for første gang på noen år Vällingby sentrum, like utenfor Stockholm. For litt mer enn et tiår siden bodde jeg i et boligområde i nærheten, og Vällingby var «mitt» sentrum, det var dit jeg dro for å handle mat eller klær, gå på kino eller på kafé. Vällingby var da et sted for den svenske middelklassen, bygget på 1950-tallet, og den gang ble området internasjonalt anerkjent for sin moderne arkitektur. Mellom 1968 og 1983 bodde ekteparet Lisbeth og Olof Palme i et av rekkehusene på Vällingbyhöjden.

For ti år siden var jeg hjemme der – nå er jeg det ikke. Vällingby har, akkurat som så mange andre svenske middelklassesentre, blitt forvandlet. Men det tok litt tid før jeg skjønte hva fremmedgjøringsfølelsen bunnet i. Husene var de samme, gatene også. Likevel var alt annerledes, og grunnen var enkel: Menneskene er blitt byttet ut. I dag er det ikke Kalle, Pelle og Lena jeg møter, men Muhammad, Ali-Reza og Fadime. Hvis jeg tidligere var en av mengden, var jeg nå, med mitt blonde hår og høstbleke ansikt, en merkelig fugl blant alle de eksotiske hijab-brukerne – og det føltes så trist.

Det er ikke første gang jeg får følelsen av å være fremmed i mitt eget land, men det skjer oftere og oftere, og det gjør meg stadig mer trist og oppgitt. Jeg er mest skuffet over at endringen har blitt muliggjort ved at folket har blitt kneblet – selv om vi hadde «ytringsfrihet», har vi vært fullstendig klar over at alle kritiske synspunkter og alle uvelkomne fakta ville bli stemplet som rasisme, fremmedfrykt og høyreorientert ekstremisme og føre til sosial straff. Dermed har de fleste av oss vært tause tilskuere til at samfunnet rundt oss har endret seg til det ugjenkjennelige.

Nå er vi der vi er, på et punkt hvor de etniske svenskene i mange områder er like usynlige i gaterommet som i reklamekampanjene. Å være blond og blåøyd i Sverige er for mange ensbetydende med å ha blitt en stadig tydeligere minoritet, og endringen har vært så merkbar at et nytt ord har sneket seg inn i svenskenes vokabular: befolkningsutskiftning. Uttrykket ble selvsagt forbudt og påstått å være løgn og en høyreekstrem konspirasjonsteori. Det gjenspeiler likevel hvordan mange svensker har opplevd utviklingen: at deres egen gruppe blir stadig mer usynlig, og andre grupper blir stadig mer synlige. Egen gruppe erstattes av en annen. Altså en befolkningsutskiftning.

Men følelser og inntrykk er én ting, fakta og statistikk er noe helt annet. Så hva sier tallene?

Ved årsskiftet hadde 3.557.912 av Sveriges drøyt ti millioner innbyggere ifølge Statistiska centralbyrån (SBC) «utenlandsk bakgrunn», det tilsvarer 34 prosent av befolkningen. Av disse er 2.090.503 personer, 20 prosent av befolkningen, født i et annet land. Andelen personer født i utlandet har doblet seg siden 2002, og i flere svenske kommuner, for eksempel voldsutsatte Södertälje og Botkyrka, er etniske svensker i dag i mindretall.

Utviklingen forventes å fortsette, men for ikke å bli beskyldt for å være for negativ, velger jeg å bruke tallene som nå presenteres fra den aller mest innvandringspositive og antinasjonalistiske venstresiden.

Tobias Hübinette er førsteamanuensis ved Karlstad universitet, med fokus på kritisk hvithet og rasestudier. Hübinette, som beskriver seg selv som «en antirasistisk forsker og aktivist» som gjennom sin forskning anser seg for å drive «en antirasistisk kamp innenfor et bestemt forskningsfelt», la nylig ut et innlegg på Twitter som fikk mye oppmerksomhet. Den antirasistiske forskeren rapporterte tall som i seg selv bekrefter den befolkningsutskiftningen som han selv og landets politikere så intensivt har benektet i flere tiår. Men det er ikke nok at befolkningsutskiftningen plutselig eksisterer– den anses samtidig som noe positivt og selvinnlysende.

Ifølge Hübinette vil cirka 55 prosent av alle innbyggere mellom 25 og 64 år ha utenlandsk bakgrunn i 2030. Andelen utenlandsfødte sies å ville være på sitt høyeste i 2045, da nesten hver fjerde svenske vil ha vært født i et annet land. De fleste sies å være «synlige minoriteter», som trolig er den samme gruppen svenske statsborgere som artisten Jason «Timbuktu» Diakité henvendte seg til på sosiale medier etter det svenske valget. Han forklarte da «alle svarte og brune i Sverige» at selv om valget favoriserte «ekstreme krefter», trenger ikke denne gruppen frykte noe, fordi «tid og demografi er på vår side».

Tallene viser en dramatisk og pågående demografisk endring i det svenske samfunnet. Men er den rettferdig? Alt handler om definisjoner. Statistikken snakker om «utenlandsk bakgrunn», som tidligere innebar at noen var født i Sverige, men hvor den ene eller begge foreldrene var født i utlandet. Men i SBCs publikasjon Meddelanden i samordningsfrågor för Sveriges officiella statistik: Personer med utländsk bakgrund – Riktlinjer för redovisning i statistiken fra 2002 ble definisjonen endret:

«Personer med utrikes bakgrund: Utrikes födda samt inrikes födda med två utrikes födda föräldrar.
Personer med svensk bakgrund: Inrikes födda med en inrikes och en utrikes född förälder eller två inrikes födda föräldrar.»

I dag kreves det derfor at begge foreldrene er født i utlandet for at noen skal ha utenlandsk bakgrunn, forutsatt at personen er født innenfor Sveriges grenser. Det betyr for eksempel at alle som er tredje eller fjerde generasjons innvandrere anses å ha svensk bakgrunn, selv om alle besteforeldrene kommer fra Somalia, Eritrea eller Irak. Det er med andre ord ganske vanskelig å oppfylle kvalifikasjonene for å defineres som en person med «utenlandsk bakgrunn». Likevel ser statistikken ut som den gjør, og prognosene må tolkes ifølge de rådende definisjonene.

Noe er også rart med Hübinettes tweet: Ifølge dem vil tallene være de samme 15 år senere, i år 2045. Også da vil over halvparten av Sveriges befolkning mellom 25 og 64 år enten være født i utlandet eller ha to foreldre som er født i utlandet. Men det tallet gjenspeiler ikke hvordan det vil se ut på gata i Sverige, for ifølge de samme statistiske definisjonene vil de svenskfødte barna til dem som anses å ha utenlandsk bakgrunn i dag, ha svensk bakgrunn da. Eller i enklere ordelag: Hvis et barn født i dag av foreldre som kom til Sverige i forrige uke, blir forelder selv i 2045, vil det nyfødte barnet bli regnet med i den svenske minoriteten, selv om ingen i familien har satt sin fot utenfor Rosengård, Tensta eller Botkyrka og ikke snakker et ord svensk. Takket være definisjonen endres ikke prosentandelen, selv om antallet innbyggere som har røtter i andre land enn Sverige, øker.

Barnet er derimot ikke med i Tobias Hübinettes tall, fordi de ikke sier noe om hvor mange prosent av befolkningen under 25 år som vil ha utenlandsk bakgrunn. De høye fødselstallene til mange innvandrergrupper tyder imidlertid på at den andelen vil være mye høyere, og kanskje er det derfor Hübinette ikke nevner det i sin tweet. 

Selvfølgelig må det lages definisjoner, og ett sted må grensene gå for hvem som anses som «svensk», men faktum er at prognosene som presenteres, ikke taler klart om hvordan samfunnsbildet de facto vil se ut. Så hvordan vil Sverige se ut da? Hvordan skal vi leve i hverdagen, hva skal vi tro på? Med hvilke verdier vil våre barn og barnebarn vokse opp? Statistikken sier ingenting om det. Men endringen vi ser i dag, er bare begynnelsen. Det tallene og definisjonene utvilsomt sier, er at barna mine vil føle seg mer uvanlige i fremtidens Sverige enn jeg gjør i dagens.

Kjøp billetter til Document-møtet i Ulsteinvik her!

Forhåndsbestill «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!