I 1521 utgav kong Henrik VIII av England sitt latinske skrift Assertio septem sacramentorum adversus Martinum Lutherum eller «Hevdelse av de syv sakramenter mot Martin Luther». Der forklarte og forsvarte den teologisk dannede kongen Den katolske kirkens lære om de syv sakramenter og argumenterte imot Luthers lære om at det kun finnes to sakramenter og at messen ikke er et soningsoffer.

Kongens bok var så velformulert at pave Leo X skjenket ham tittelen Fidei defensor, troens forsvarer. Ikke desto mindre besluttet kongen få år senere at han ikke lenger ville overholde Den katolske kirkens lære, men gifte seg med Anne Boleyn, og noen år etter det igjen at kirken i England ikke skulle være en del av Den katolske kirken, men bli til en ny, anglikansk kirke med kongen og ikke paven som jordisk overhode.

Det var likevel ikke til hinder for at hverken Henrik eller hans etterfølgere til dags dato fikk betegnelsen Fidei defensor som en av sine offisielle titler. Det fremgår ikke minst av alle britiske mønter, hvor det står Elizabeth II Dei Gra. Reg. Fid. Def., «Elizabeth II av Guds nåde dronning, troens forsvarer».

Hvis Elizabeth II virkelig var troens forsvarer og besatt Guds nåde, hvordan kunne det så skje at landet hennes i tiden mellom kroningen i 1953 og hennes nylige død gikk fra å være et altoverveiende protestantisk, kristent land til å bli et av de mest avkristnede landene i det allerede avkristnede Vest-Europa? Gir tittelen «troens forsvarer“ noen mening lenger? Og hvordan vil Charles III forvalte sin arv?

For ca. tyve år siden gav den daværende prinsen av Wales et intervju der han sa at han som konge ikke ville oppfatte seg som troens forsvarer, men som «forsvarer av tro». Han modererte seg litt i et senere intervju i 2015, men understreket at monarken naturligvis ikke lenger kunne være forsvarer av noen bestemt tro fordi Storbritannia var blitt multireligiøst, men snarere forsvarer av alles tro, av selve retten til å tro og leve forskjellig.

Han siterte sin mor, dronning Elizabeth, på å ha sagt til en forsamling av religiøse ledere ved sitt diamantjubileum i 2012 at Den anglikanske kirkens rolle ikke lenger var å hevde sin egen tro, men alles rett til fri religionsutøvelse.

Man kan lure på hvilke forandringer i samfunnet som gjorde at dronningen og sønnen tilkjennegav slik respekt for ikke-anglikanere. Men man lurer ikke så lenge. Charles har nemlig ved flere anledninger uttrykt stor beundring for én ikke-kristen religion, nemlig islam.

Charles har etter eget utsagn lært seg klassisk arabisk for å kunne lese Koranen i original. Han har betegnet islam som innehaver av «et av de rikeste skattkamrene av oppsamlet visdom og åndelig viten som menneskeheten har tilgang til». Han har sagt at dette skattkammeret trues av «vestlig materialisme».

Det er velkjent at den nye kongen har to lidenskaper: å forsvare klassisk arkitektur og å agitere for det grønne vanviddet, klimakrisehysteriet eller hva man nå vil kalle det. Og ifølge ham selv henger de to lidenskapene tett sammen. Å forsvare klassiske verdier i arkitektur og annen kunst er en del av å forsvare hele den skapte verden. «Den ubehagelige sannheten er at vi deler denne planeten med resten av Skaperverket en en svært god grunn, nemlig at vi ikke kan leve for oss selv uten det fint avbalanserte nettet av liv omkring oss. Islam har alltid lært bort dette, og å ignorere dette budskapet er å misligholde vår kontrakt med Skaperverket» (min uthevelse).

Dette er ikke stedet for å gjendrive kongens i beste fall naive oppfatning av muslimers skånsomme omgang med Skaperverket. Den er så himmelropende langt fra virkeligheten ikke minst for kvinner, vantro og hunder – for ikke å snakke om naturmiljøet – i muslimskdominerte land, at oppfatningen ikke kan skyldes observasjoner eller fornuft, men snarere en dypt romantisk, mytisk oppfatning av islam, som kong Charles deler med en betydelig del av britiske islamo- og arabofile oppdagelsesreisende, diktere og tenkere.

Dette er derimot stedet for å spørre om hvordan en så romantisk islamofil konge kan eller vil ta sitt ansvar som troens forsvarer. Vil han for eksempel våge å avlegge de samme kroningsløftene som sin mor i 1953?

Den britiske kroningsseremonien er den eneste som fortsatt eksisterer. Det er bare i England at monarken krones som for tusen år siden. Kun der salves han og mottar krone, rikseple og septer. Kun der skal han besvare de høytidelige spørsmålene som erkebiskopen av Canterbury stilte Elizabeth i 1953:

«Vil du til det ytterste av dine krefter håndheve Guds lover og den sanne bekjennelse til evangeliet? Vil du til det ytterste av dine krefter i Det forente kongerike opprettholde den protestantiske reformerte religion som er innstiftet ved lov?» Hvorpå Elizabeth svarte ja.

Vi kan trygt konstatere at Elizabeth ikke på noen måte holdt disse løftene. Hennes rike er stort sett avkristnet, og det er få som fortsatt vet hva «Guds lover» vil si. Hennes egen tro var vel sterk, men privat. Den skulle ikke forstyrre eller forarge noen, og slett ikke muslimer. Denne bluferdigheten var likevel ikke til hinder for at ateister og antimonarkister hoverte over hennes død.

Kunne hun ha gjort noe for å unngå at landet ble forvandlet fra et respektabelt, velfungerende samfunn til dagens farlige, usikre og – takket være en fanatisk energipolitikk – snart fattige samfunn? Det er tema for en annen sak. Her skal det kun kort sies «ja, hvis hun hadde villet».

Begravelsen hennes var likevel en storslagen begivenhet. To millioner skal ha besøkt båren hennes i Westminster Hall, og en tilsvarende mektig skare stod langs gater og veier da kisten ble kjørt fra Westminster til Windsor. Synet kunne friste en til å tro at mye fortsatt er solid i England, eller med dikteren Alfred Lord Tennysons ord at tho’ much is taken, much abides, «skjønt meget er tatt, forblir meget». Det var det gamle, gjenkjennelig protestantiske England fra 1953 som trakk sitt siste sukk den dagen.

For det er helt sikkert at den nye, antikristne og islamofile eliten vil gjøre kroningen av Charles enten til en farse ved å bruke men samtidig forakte og latterliggjøre det overleverte ritualet, eller til en forkynnelse av grønn multireligion ved å innføre et nytt og politisk korrekt ritual.

Man kan neppe heller forestille seg at den nåværende, ytterst politisk korrekte, sleske og ryggradsløse erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby, stiller kongen de ovennevnte spørsmålene. Welby har bedt om unnskyldning for å være hvit, og han led sikkert under begravelsen, for ritualet brukte de gamle bønnene og siterte fra den gamle, rungende bibeloversettelsen fra 1611, som tradisjonelt tenkende engelskmenn stadig kaller den autoriserte versjonen, fordi den for inntil hundre års tid siden var den eneste tillatte i anglikanske kirker. I dag brukes den kun i få kirker, fordi den forarger flertallet av progressive prester.

Det eneste hinderet på den veien, altså til misbruk eller erstatning av seremonien, er selve hoffets seremonimester, jarlen af Norfolk. Slekten hans har hatt embedet siden 1672. Pussig nok er slegten Howard, som jarlene av Norfolk tilhører, katolsk. I kraft av sin rang og innflytelse kunne den unngå forfølgelse den gangen regentere var strengt protestantiske. Imidlertid har man aldri hørt noen omtale den nåværende 18. jarl av Norfolk som heltemodig eller laget av martyrstoff. Han vil formodentlig organisere den seremonien som han får beskjed om.

Forhåndsbestill «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!