⁴⁰ En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» ⁴¹ Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» ⁴² Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. ⁴³ Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. ⁴⁴ «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
⁴⁵ Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.

Mark 1,40-45

Dagens tekst er en milepæl i historien. Fortellingen om den spedalske mannen vitner om en Gud som sprenger det mange forventer. Vi møter nemlig en Gud som får inderlig medfølelse med et lidende menneske.

Spedalskhet var lenge en fryktet sykdom, og etter forskriftene fra Moses sin tid, skulle de spedalske isoleres. Deres liv var ødelagt og de gikk en fryktelig død i møte.

For mange av oss (de fleste?), er spedalskhet noe vi forbinder bibelhistorien og fortellinger fra misjonsmarken. At også Norge var plaget med sykdommen var ukjent for meg inntil jeg en gang fikk anledning til å besøke Lepramuseet St. Jørgens sykehus i Bergen. Det var en opplevelse som nesten slo meg i bakken.

Lepramuseet var tidligere vårt nasjonale leprasykehus, og her ble ordningen fra Det gamle testamente fulgt opp. Pasientene ble isolert fra resten av samfunnet og ble boende på sykehuset til sin død. Sykehuset var som et eget samfunn, med egen kirke og arbeid til de som kunne det. De siste pasientene døde i 1946, og hadde da bodd på sykehuset i over 50 år. Hvor mange av oss er klar over at det var spedalske i Norge til etter Andre verdenskrig?

I 1873 identifiserte bergenslegen Gerhard Armauer Hansens leprabasillen. Dette representerte et internasjonalt gjennombrudd, ikke bare for lepraforskningen, men innen medisin generelt. Og det viser en side ved vår sivilisasjon vi ofte tar gitt: At vi bryr oss om våre syke. Men det har ikke alltid vært slik, og det er ikke et kjennetegn ved alle kulturer. Det er langt mer vanlig å oppfatte sykdom  som et resultat av skjebne eller handlinger i tidligere liv.

Besøker du museet i Bergen, er det også en mulighet for at du kan få et nytt perspektiv på norsk misjonshistorie. Det er ikke få mennesker norske misjonærer har hjulpet med sitt arbeid, og mye av det er dokumentert her.

I vår kultur har det kristne menneskesynet inspirert oss til forskning og utvikling av en medisinsk kompetanse som har vært banebrytende i verden. Sykdom ble oppfattet som et resultat av syndefallet, og derfor noe vi skulle bekjempe. Å lese sykepleiens historie er derfor nært koblet til kristendommens historie.

Jesu handling i møte med den spedalske viser oss en unik side ved kristen tro. Det er skaperen selv som bøyer seg ned og bryr seg, som har inderlig medfølelse med oss, og denne empatien er det vi er kalt til å føre videre. Vi lever imidlertid i en tid der døden ofte blir foretrukket fremfor pleie. Eutanasi oppfattes i stadig større grad som et gode, det samme gjør hjelp til selvmord. For den kristne er imidlertid livet hellig og ikke noe vi selv skal bestemme over.

Jeg vil anbefale et besøk til lepramuseet i Bergen. Du vil garantert bli berørt. Ikke bare av lidelsen, men også av dem som ga sitt liv for å hjelpe sine medmennesker.

Forhåndsbestill «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!