Finansminister Trygve Slagsvold Vedum legger fram statsbudsjettet for 2023 i Stortinget den 6. oktober 2022. Klimaminister Espen Barth Eide følger med. Foto: Hanna Johre / NTB.

Fremleggingen av statsbudsjettet er et stort paradoks, for regjeringen har snakket dystert om at nå kommer tøffe tider med tøffe kutt og prioriteringer. Men papirene viser at stats­budsjettet økes med 164 milliarder – eller 10,6 prosent, om du vil, og mens pengene fosser inn til staten som aldri før gjennom salg av hydrokarboner, skal du og jeg betale mer og mer for kutt av harmløs CO₂.

Hverken Arbeiderpartiet eller Høyre vil noensinne snu pengebruken vekk fra samfunns­eksperimenter som skal skape et helt nytt drømmesamfunn gjennom globalisering, flerkultur, grønn omstilling, sikrulærøkonomi og bærekraftmål – så de tøffe takene skal overlates til andre: Det private næringslivet skal belastes med 41 milliarder mer, samtidig som strømpriser og dårlig politikk skaper fare for resesjon. Alt forbundet med offentlig sektor kan imidlertid se frem til enda bedre tider:

«Statlige byggeprosjekter» øker med 57 prosent til 12,4 milliarder. Bistanden økes med drøyt 6 prosent og 2,5 milliarder. Norge skal bruke to milliarder mer av våre skattepenger til romfart (!).  Forskings­rådet får åtte prosent mer til administrasjon, mens Klima- og miljø­departementet skal få 12 prosent og 2,1 milliarder mer å sløse bort.

Politikerne overser fakta og later som om hver dag er den første i klimakampen

SV, MDG og resten av klima­menigheten gnåler alltid om at «myndighetene gjør altfor lite for å redde klimaet». Sannheten er at ingen land i verden er mer dedikert enn Norge i den sammenheg. Men pytt, i 2023 skal det satses enda mer penger og ressurser for at klimaet i år 2100 skal bli stabilt, etter milliarder av år med naturens uforutsigelige variasjoner. Hurra!

I snart 30 år har klima­forskere og politikere understreket at nå er det alvor, og vi nå har bare noen år igjen på å forhindre verdens undergang. Denne grusomt pinlige statistikken, som i praksis beviser at klima­forskning er likestilt med spåkunster i kaffegrut, blir alltid oversett, og så blir dommedags­varslene resirkulert. En annen faktor som blir oversett, er at etter tre tiår med «klimakamp» er resultatene nærmest fraværende – til tross for at EU har svidd av tusenvis av milliarder og klimasaken er hovedfokus i nesten alle departementer.

Penga renner ut, men det virker ikke: Fra 2020 til 2021 var nedgangen i utslippene på fattige 0,3 prosent. Og i 2021 hadde Norge bare kuttet 4,5 av utslippene sammenlignet med 1990-nivået.

Selv ikke nedstengningen av samfunnet under koronakrisen gjorde noe særlig inntrykk på våre CO₂-utslipp, og nå øker de igjen over hele verden – også i EU, som nå fyrer opp kullkraftverk for å redde politikerne fra å få skylden. Mangelen på CO₂-kutt de foregående årene gjør at regjeringen nå mener at Norge har pådratt seg «utslippsgjeld»: Vi ligger bak skjema og må hente inn igjen det som skulle vært kuttet de siste årene, ellers når vi ikke de hellige klimamålene. Og denne oppgaven er ikke noe hobbyprosjekt for regjeringen. Det er altoppslukende, som det står i stats­budsjettet på side 88:

– Hensikten er at hele det norske næringslivet skal omstille seg i retning lavutslipps­samfunnet.

Det lover ikke godt for hverken skattebetalerne eller næringslivet, for siden denne «omstillingen» aldri vil fungere, finnes det ingen grenser for hvor mye penger politikerne vil bruke på eksperimentet. Hva synes du om folk som eksperimenterer med samfunnet?

Klimaministeren fløy til Afrika for å lansere «den grønne boka»

Mandag var statsråd Espen Barth Eide i Kongos hovedstad Kinshasa (av alle steder) på et forberedelses­møte til klimatoppmøtet i Sharm el Sheik (av alle steder) i november. På bakgrunn av dette lanserer regjeringen «den grønne boka»: et flunkende nytt klima­budsjett med tallfestede brusboble-kutt for det kommende året,

Denne planen skal endelig bringe CO₂-regnskapet i balanse fra 2023 og frem til 2030. Dette skal bli en ærlig og usminket status om stoda i klima­politikken, eller som stats­sekretær Ragnhild Syrstad (Ap) i Klima- og miljø­departementet sier til NTB:

– Dette er den mest ambisiøse klimaplanen som noen gang er blitt laget av en regjering i Norge. Men dette er bare starten: klima­budsjettet må og skal forbedres år for år.

Dette er den tredje faktoren som alltid blir oversett. Når departementene snakker om «klima­budsjett», så mener de ikke kroner og øre. Et klima­budsjett redegjør ikke for pengebruken på klima­politikk og hva det skal koste å omstille samfunnet til et «lavutslipps­samfunn» frem mot 2050. Et klima­budsjett handler bare om CO₂-utslipp og kutt, og det er ikke tilfeldig: Barth Eide mener nemlig at tiden er inne for å likestille telling av CO₂-molekyler med å telle penger. Så viktig er det. Eller som samme stassekretær også sier til NTB:

– Vi må inn i maskinrommet til økonomien og gjøre slik at tonn CO₂ blir like viktig som kroner og øre. Dessverre er dette nybrottsarbeid, det burde være en selvfølge at både utslipps­budsjett og stats­budsjett må gå opp samtidig, sier Syrstad.

Du har rett og slett ingen anelse om jordskjelvet som er i ferd med å ramme økonomien din, for norsk politikk er overveldet av en ensidig, grønn fanatisme man ellers bare finner i religiøse sekter som venter på dommedag.

Finansdepartementet aner ikke hva historiens viktigste politiske prosjekt vil koste

Det er ikke klimaendringer som bør bekymre deg som skattebetaler og næringsdrivende. Det er kostnadene. Du skjønner: Politikerne har åpnet en pandoras eske av kostnader, og den vil aldri gå tom for ulykker: «Energi­omstillingen» til et «lavutslipps­samfunn» er det mest gjennom­gripende, hurtige og kostbare samfunns­eksperiment noensinne. Dyrere, raskere og mer gjennom­gripende enn snikinnføringen av EØS eller snik­innføringen av flerkultur gjennom masseinnvandring.

– Dette er et kjempestort ansvar, som påhviler hele regjeringen. Hvis vi ikke gjør det vi kan nå, er det nesten umulig å gjøre det for en hypotetisk ny regjering etter 2025. Så det er vår regjering som avgjør om vi når klimamålene, sa klima- og miljøminister Espen Barth Eide til VG sist mandag.

Barth Eide lover at denne vanvittige hastverks-omstillingen blir dyr. Men hvis du forsøker å finne ut hvor dyr den blir, kan jeg spare deg for timer med googling. Det er kort og godt ikke mulig å finne ut hverken hva «grønt skifte» har kostet de siste ti årene, hva det skal koste frem mot 2030 eller hva slutt­regningen skal bli i 2050. (Og det er ikke så rart, ettersom «omstillingen» er umulig, uansett hvor mye penger man bruker.)

Ifølge World Economic Forum (WEF) vil kostnaden være 3,5 billioner. Dollar. Årlig, frem til 2050. Altså totalt 94 billioner dollar. Eller 1011 billioner kroner. Eller 1,1 millioner milliarder kroner. Hvis vi sier at Norge utgjør en 1000-del av verden, tilsvarer det 1011 milliarder. Men alt dette er tulletall, antagelser. Og dessuten er det bare noen ytterst få land i verden som har råd til noe slikt. Det vil aldri skje.

Redaksjonen har gravd, og vi har spurt Finans­departemenetet om kostnadene for det grønne skiftet i Norge og bedt om å gi oss en beregning, men det nekter Finans­departementet å gjøre. De hverken kan eller vil beregne det. Og de vil ikke stille til intervju om saken.

Slik vi tolker dette, er klima­politikken i praksis enten kamuflert eller frakoblet budsjett­rutiner, og det er grunnen til at politikerne når som helst kan trylle frem titalls milliarder til innfalls­politikk. Tusenvis av milliarder kan fordampe. Noe som igjen kan innebære at stats­budsjettet villeder Stortinget, som dermed fatter beslutninger som ikke er rotfestet i ansvarlig økonomisk kontroll av offentlige midler.

Siden alle «klimatiltak» blir gjennomført av private kapitalkrefter gjennom offentlig/privat samarbeid, kan denne manglende oversikten igjen gi rom for en utstrakt korrupsjon. Og dét er antageligvis grunnen til at naturvandalene i vindkraft­industrien fikk all naturen og subsidiene de pekte på i Norge. Hvilken annen forklaring finnes det?

Så langt har ingen offentlige myndigheter dementert eller gått imot vår konklusjon. Men ikke ta vårt ord for det. Vi regner med at våre ressurssterke konkurrenter i Faktisk.no gjennomgår våre påstander, slik at de kan bevise at alt har gått riktig for seg, at kostnadene for grønt skifte er redegjort for, og at Document.no er en drittavis som bare juger.

Vi skjelver ikke mens vi venter. Vi tror tvert om at alle klima­hysteriske og maktservile redaksjoner i Norge vil fortsette å overse denne eksistensielle trusselen mot hele velferdssamfunnet vårt. Det handler nemlig ikke om klima, natur, fremtid eller forskning. Det handler bare om makt, penger og panikk.

Forhåndsbestill «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson i dag!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!