Stillbilde fra undervannsopptak på havbunnen i forbindelse med en kartlegging av mineraler nord i Norskehavet som ble offentliggjort i juni. Stillbilde: Oljedirektoratet / YouTube.

I 1982 fikk denne spaltisten brev fra Statsministerens kontor med melding om at vi var oppnevnt som medarbeider i en institusjon med navnet Regjeringens informasjonstjeneste i krig. Vi var avisredaktør i Bodø og skulle i tilfelle krig tiltre Fylkesmannens stab.

Deretter hørte vi ikke noe mer. Da vi mye senere traff Fylkesmannen i en sosial sammenheng, ymtet vi frampå om at det kanskje kunne være en idé for oss som ville utgjøre informasjonsstaben å møtes for å bli kjent med instruks og gjøremål, og trene litt på hvordan oppgavene kunne løses og arbeidet organiseres. Beredskap betyr jo egentlig å være beredt.

Det syntes ikke Fylkesmannen var noen god idé – for som han sa det: Det er ikke behov for beredskapsøvelse fordi en slik virkelig situasjon blir jo ikke aktuell uansett! Øvelse var overflødig.

Når vi nevner episoden, er det fordi Fylkesmannens reaksjon er typisk for norsk holdning til beredskap, forsvar og sikkerhet. Og for norsk naivitet. Og sendrektighet.

En venn ringte forleden og kommenterte i telefonsamtalens løp den aktuelle sikkerhetspolitiske situasjon ved å spørre: – Hva ville statsminister Gahr Støre ha gjort om en fremmed makt med krigerske formål ilandsatte væpnede styrker på norsk jord? Han ga selv svaret: – Gahr Støre ville ha bestilt en konsekvensanalyse, som deretter ble sendt på høring!

Vår venns spøkefulle bemerkning har en alvorlig undertone: Norske myndigheter tar ikke den nasjonale sikkerhet med nødvendig alvor fordi sikkerhetsvurderingene utgår fra en naiv bedømmelse av trusler og andre lands mål og ambisjoner. Her er ikke dagens regjering mer evneveik enn forgjengerne.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991 og det svære samveldet ble erstattet av selvstendige statsdannelser, var det mange som ønsket å sende et slags «Faren over»-signal. De politiske elitene i Oslo med Stortinget og Regjeringen erklærte etter hvert at Russland gikk mot et stabilt demokrati uten territoriale ambisjoner.

Forsvaret ble bygd ned. Mobiliseringshæren ble avviklet. Kystfortene ble avviklet. Marinebasen Olavsvern i Tromsø ble nedlagt og senere solgt til private, som leide den ut til russere! Forsvarsbevilgningene ble strupt. Myndighetene oppførte seg like naivt som da den britiske statsminister Neville Chamberlain 50 år tidligere kom hjem fra München, viftet med et papir med Adolf Hitlers signatur og erklærte «Peace in our time».

Denne spaltist jobbet på 1990-tallet i ledelsen av Nord-Norges eneste forretningsbank. Vi var meget reservert overfor de forretningsmessige tilnærmelsene til Russland og slo kaldt vann i blodet på bedriftskunder som ønsket å gjøre forretninger i Russland. Fra Bodø så vi det Oslo-miljøene lot seg blende til ikke å registrere: De underliggende strukturer som gjorde Russland til et mindre trygt land for våre kunder. Vi tapte kanskje en og annen kunde, men beholdt gangsynet.

Aftenposten skildrer onsdag et glanseksempel på norsk godtroenhet og virkelighetsflukt. Data etter et halvt århundres seismiske undersøkelser av norsk havbunn er så sensitiv informasjon at de er lagret på servere i en fjellhall i Rennesøy i Boknafjorden. I 2013 fikk det russiske oljeselskapet Rosneft tilgang til databasen med navnet Diskos. Rosneft er etablert i Norge og ledes av en Putin-alliert med bakgrunn fra KGB.

Russland har med norsk hjelp fått kartlegge norsk sårbarhet på sokkelen. Politiets sikkerhetstjeneste (PST), altså norsk kontraspionasje advarte i årevis mot Rosnefts operasjoner, men talte for døve ører. I mai avviklet selskapet tilgangen til Diskos. Da hadde Putin fått vite nok.

Forsvarsminister Bjørn Arild Grams og justisminister Emile Enger Mehls opptreden i NRKs Debatten tirsdag kveld ble en pinlig påminnelse om at naiviteten fortsatt hviler som en ond ånd over regjeringskontorene.

Norge er nå Vest-Europas største gassleverandør, men først et halvt år etter Russlands overfall av Ukraina beordret Regjeringen Heimevernets innsatsstyrker til å beskytte sårbar infrastruktur. Norge lar russiske «forskningsfartøyer» operere i norske farvann, russiske skip får seile nær kysten uten norsk los, havnene er åpne for russiske skip, russerne kutter kabler mellom fastlandet og Svalbard og Regjeringen lar alt gå sin skjeve gang.

Dikterpresten Johan Nordahl Brun beskrev i sin tid Norge som «Kjæmpers fødeland». I vår tid vil de naive, de virkelighetsflyktende og de godtroendes hjemland passe bedre.

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!