Skal man tro energibransjen og regjeringen, er elektrifiseringen av Norge vårt viktigste politiske spørsmål i dag. Skal Norge elektrifiseres, trengs det enorme mengder ny fornybar kraft (særlig vindkraft), og en betydelig nettutbygging for å frakte vindkrafta fram til den hypotetiske nye «grønne industrien».
Vi trenger angivelig minst 50–70 TWh fornybar kraft i tillegg til de 150 TWh vi har i dag. Men målsettingen om full elektrifisering lar seg ikke realisere, og har heller ingen praktisk betydning for det globale klimaet. Vindkraftutbygging, hydrogen- og batteriproduksjon etc. gir ingen fordeler, og har bare enorme negative økonomiske følger for folk flest (vanvittige strømpriser sørpå, og snart nordpå, og en generell prisstigning, rasering av natur osv.). Lista over betydningsløse «klimatiltak» i den offentlige debatten er lang. Her skal jeg bare kommentere noen få.
Verden bruker i dag nesten 200.000 TWh, og ca. 30.000 TWh «elektrisitet» – i hovedsak lagd av kull og gass: Ingen av de land som produserer fossil energi, er villig til å redusere fossilproduksjonen. Og: Produksjonen av variabel fornybar energi er dømt til å være liten i forhold til bruken av fossil energi (fordi varierende vindkraft må støttes av stabil energi som vannkraft, kull og gass). Skulle Norge trenge mer energi, trengs det andre tiltak enn vindkraft og litt solkraft.
Her er et forsiktig regnestykke:
Norge har i dag et kraftoverskudd på inntil 20 TWh. Vi kan droppe elektrifiseringen av sokkelen og spare minst 15 TWh strøm (tiltaket på sokkelen er uten klimabetydning). Vi kan energieffektivisere norske bygg med minst 20 TWh. Vi kan redusere norsk strømeksport med inntil 10 TWh, og vi kan begrense utbyggingen av batterier og hydrogen og dermed droppe mye av den enorme sløsingen av kraft. Skal man produsere 6 kWh hydrogen, kreves minst 10 kWh vannkraft! Eksporten av litt strøm til EU har ingen betydning: Norges energibidrag til Europa er selvfølgelig 1.100 TWh gass og nesten like mye olje. Eksport av vel 20–70 TWh vannkraft er verdiløs.
Ny «grønn industri» krever angivelig også bedre nettkapasitet, særlig mellom nord og sør for å hindre at nordnorsk vann «går rett i havet» (Oddmund Enoksen). Dette stemmer naturligvis ikke: Forbindelsene mellom nord og sør har i mange år faktisk vært helt tilfredsstillende. Kapasiteten mellom nord og sør er på 1.200 MW (teoretisk over 10 TWh i året, dvs. nesten like mye som hver av de nye kablene til Tyskland og England). Nord-Norge har alltid eksportert sitt overskudd sørover, noe som også har skjedd i år, da det hittil er eksportert 6.5 TWh til Sør-Norge, derav 2.8 TWh gjennom Sverige. Den norske nettoeksporten til Tyskland, England og Nederland, har i samme periode vært 5.9 TWh. Behovet for økt kabelkapasitet mellom sør og nord i Norge er oppdiktet.
Et annet eventyr er påstanden om at Norge rett som det er har «tørrår». Men et tørrår er bare en ultrahypotetisk situasjon som bare oppstår når kraftbransjen ikke gjør jobben sin. Nedbøren i Norge har alltid variert noe fra år til år: Enkelte sjeldne år kan det komme litt mindre nedbør enn vi bruker, men det norske kraftsystemet er organisert slik at man alltid har vann i magasinene fra året før. De norske magasinene er aldri tomme. Norge har også bygd en rekke flerårsmagasin som skal takle situasjonen når det enkelte steder kommer mindre nedbør enn «normalt». Norges største magasin (Blåsjø), har en vannmengde som «normalt» skal vare i tre år.
Grunnen til at den norske energidebatten er så uvirkelig, ulogisk, halvsann og forvrengt, er at energibransjens ekkokammer ikke ønsker debatt om de reelle energiproblemene i Norge, nemlig det liberaliserte kraftmarkedet og ønsket om at Norge skal underordnes Norge EU – uten ny folkeavstemning. De som er bekymret for klimaet, har egentlig gitt opp «det grønne skiftet». Men politikerne beholder likevel målet om å realisere det «grønne skiftet» av strategiske grunner: Det er bedre å argumentere med at energipolitikken skal redde kloden, enn å innrømme at milliardærenes investeringer i «klimatiltak» skal finansieres og subsidieres av folk flest. Putin har samme funksjon – han er fullstendig irrelevant for organiseringen av norsk fornybar energi.
En enkel konklusjon: Norske kommuner må skjære gjennom den meningsløse norske energipolitikken og stanse all utbygging av vindkraft i Norge! Vi trenger lite ekstra elektrifisering i verdens grønneste land.
Odd Handegård, Tromsø
Innlegget er tidligere publisert på Nordnorsk debatt, og er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.
Kjøp «Et varslet energisjokk» her!
