Erling Borgen. Stillbilde: Podcasten uten navn / YouTube.

Med dagens teknologi har mediene bedre muligheter enn noensinne til å drive avslørende journalistikk, men likevel flommer de over av uvesentligheter, skriver Erling Borgen i et debattinnlegg hos Nettavisen sist lørdag. Den mangeårige journalisten, forfatteren og dokumentarfilmskaperen synes journalistikken er blitt så ille at han vemmes.

Leseren venter naturlig nok spent på hvordan Borgen vil dissekere sin egen bransje, men i stedet tegner han først et varmt portrett av tidligere tider som fyller halve teksten.

Da jeg arbeidet som stolt journalist i SFs ukeavis Orientering på 1970-tallet, ble avisens tekst satt i bly på setteriet til Nationen. Fotografiene vi brukte, måtte fremkalles og ble gjort om til klisjeer. Manuskriptene vi leverte, var klippet og klistret sammen – og redigert med kulepenn og tusj. Slik produserte vi våre artikler. Det gjorde også våre spaltister: Jens Bjørneboe, Sigurd Evensmo, Sigbjørn Hølmebakk, Georg Johannesen, Sara Lidman og alle andre. (…)

Selv et kvart århundre senere var tilstanden en slags jernalder sammenlignet med i dag:

Da jeg ble NRKs Latin-Amerika-korrespondent i 1988, fantes ikke internett eller mobiltelefoner. Internett kom i en forsiktig utgave ca. to år senere. For å få hjem ferdige film-reportasjer, måtte disse sendes via satellitter. 10 minutters satellitt-tid kostet rundt 15.000 kroner.

Da jeg ble NRKs Kina-korrespondent i 1996, eksisterte mobiltelefoner og et raskere internett-system. Men fortsatt måtte reportasjer som det hastet med, sendes per bestilt satellitt-tid.

Det er altså lettere i dag. Men hvordan bruker dagens journalister de fantastiske hjelpemidlene? Til tøvete, personfokuserte saker, mener Borgen.

I NRK får en såkalt influencer grådig betalt for å fortelle om sine rusproblemer. I aviser får unge mennesker jeg aldri har hørt om, fortelle om sine bitre kjærlighetsbrudd. En av tabloidavisene skriver i dag om Ole Martin, som ble kvitt magefettet i superfart, og om kvinner som «faker orgasme».

I dag forteller NRK på sin nettside at en ruset 15 år gammel jente «våknet med tatovering i nakken». Kjempeinteressant, ikke sant? Samme nettsted kan avsløre hvordan ubetydeligheter med oppblåste lepper skaffet seg nye følgere på TikTok.

Man sitter igjen med følelsen av at Borgens mediekritikk slutter der den kunne ha begynt for alvor, for finnes det virkelig ikke langt alvorligere ting å anklage bransjen for enn at den produserer en del tøvete underholdnings- og livsstilssaker?

Den tidligere NRK-korrespondenten får svar på tiltale av politisk redaktør Erik Stephansen i Nettavisen: Det ble laget søppel før også, og det lages mye god journalistikk i dag, fastslår Stephansen, som selv gir det vi må anta han synes er de beste eksemplene:

Det åpenbare eksempelet på godt arbeid er journalistikken rundt Stortingets pendlerboliger, som førte til at både en stortingspresident, en partileder i KrF og en nestleder i Ap måtte gå. Også sjefen i PST trakk seg etter tålmodig gravejournalistikk rundt ulovlig våpenbesittelse.

Stephansen blir straks mer svevende når han trekker frem «det stødige, faste fokuset på krigen i Ukraina», men konkluderer likevel freidig at «norsk journalistikk er betydelig bedre i dag enn tidligere». Verdens beste, om vi skal tro Hanne Skartveit.

Det er altså et faktum at norsk presse fra tid til annen avdekker lovbrudd, korrupsjon og lyssky affærer hos maktpersoner som misbruker stillingen sin. Men betyr dét at man kan slå seg på brystet og feire sin egen fortreffelighet?

Slett ikke, for medienes avsløringer av enkelte maktpersoner betyr ikke at de har en generelt maktkritisk tilnærming til sin egen journalistikk. I de aller største spørsmålene ser vi tvert imot at journalistikken beskytter makten ved å formidle dens virkelighetsoppfatninger ukritisk.

Dette gjelder i nesten alle store spørsmål som har preget samfunnet de siste tiårene. Vi har sett det ikke minst i innvandringssaker, klimasaker og koronasaker, men problemet gjelder generelt. Så snart den store og varme, kollektive hovedfortellingen om et hvilket som helst stort spørsmål har senket seg over landet, håndheves idyllen med nidkjærhet.

Selv for oss som er politisk uenige med Borgen er det prisverdig at han etterlyser bedre journalistikk, men når han presiserer hva han savner, tviler man kanskje på om han selv kunne ha bidratt til noen vesentlig forbedring av situasjonen:

Alle medier har i dag langt større muligheter og langt bedre redskaper til å avsløre og avdekke; til å skildre naturødeleggelser og illegal våpenhandel, til å beskrive folkelig opprør og politisk svik og korrupsjon.

Her kan man mer enn ane en venstreideologisk slagside som ikke ville ha levert den kritiske journalistikken Document etterlyser.

Kampanjen mot Trump, den radikale klimapolitikken og utbruddet av koronaepidemien (og en rekke andre saker) burde ha avstedkommet oseaner av kritisk journalistikk, men har ikke gjort det – tvert imot har journalistikken bidratt til å forhindre det.

Man har i stedet tatt parti for en bestemt makt, og har ønsket å oppdra publikum til den samme partiskheten. I den grad andre har gjort jobben sin som reelle maktkritikere, har disse ikke blitt fremhevet eller sitert, men snarere blitt forsøkt diskreditert eller tiet i hjel.

Norske medier unnlater nesten alltid å snakke om det som er viktigst, og den lille debatten som Borgen har utløst, er ikke noe unntak.

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!