Svensk politi på åstedet for et drap i Södertälje i juni. Stillbilde: Expressen / YouTube.

En varm sommerkveld på slutten av 1980-tallet hadde jeg og en venn gått ut for å se en film og spist hamburgere på Burger King ved Odenplan i Stockholm sentrum. Da vi skulle hjem, lånte vennen min en telefon og ringte. Et øyeblikk senere stoppet en politibil utenfor hamburgerstedets vindu. Det viste seg at min venn hadde ringt kameraten sin – som jobbet som politi i utetjeneste ved Norrmalm politidistrikt i Stockholm.

Så den natten ble den eneste natten jeg – så langt – har måttet kjøre hjem i politibil, og det er i seg selv et minne. Men det som virkelig satte seg hos meg, er samtalen som fant sted i den politibilen i løpet av de femten minuttene det tok å kjøre meg hjem. Jo mer katastrofalt Sverige har utviklet seg gjennom årene, desto mer har jeg tenkt på den samtalen.

Stockholmspolitiet visste allerede for tretti år siden nøyaktig hva som måtte til i landets storbyer for å få kontroll over kriminaliteten som allerede hadde begynt å spire i de utsatte områdene, og som blant annet har ført til at vi kunne i helgen merke Sveriges femtiende offer for våpenvold, nettopp i 2022.

Volden, kriminaliteten og forakten for alt merket som «svensk» ​​– inkludert myndigheter, lovverk, kultur og etniske svensker – eksisterte allerede den gang. Forskjellen var at konsekvensene av volden da hovedsakelig begrenset seg til de områdene som allerede hadde en høy andel innvandrerbefolkning og som senere skulle bli kjent som «særlig utsatte områder».

Den dødelige volden som fant sted i disse områdene ble sett på som en form for sårt tiltrengt «rensing». Fra alle nivåer i samfunnet, fra parkbenker til Rosenbad, ble det sagt at skyting og bombing ikke var et problem fordi «der bare rammer kriminelle». I dag er konsekvensene av vold overalt. Du kan bli skutt mens du går tur med hunden, sitter på bussen på vei til jobb eller ser på TV i ditt eget hjem. Ingen slipper unna.

En viktig årsak til at det har blitt som det har blitt, er at ansvarlige politikere og myndigheter lot være å handle da problemene var relativt små og derfor håndterbare. I stedet har problemene blitt ignorert og derfor fått vokse til et helt ukontrollerbart nivå. Som i dag, når politiet har mistet sitt voldsmonopol til grovt kriminelle klaner og gjenger.

Det som plager meg, er at det kunne vært annerledes. Det trengte ikke være slik. Situasjonsbevisstheten, kunnskapen om utviklingen og viljen til å håndtere problemet fantes allerede for tretti år siden, hos politiet som da var vant til å bli sendt ut til områder som Tensta, Rinkeby og Husby for å håndtere gjengene av barn som fikk løpe fritt på kveldene og nettene.

Dialogen i politibilen startet med at politiet fortalte at de trolig måtte ut til områdene i Västerort flere ganger i løpet av helgen, nettopp fordi de voksne ikke hadde kontroll over barna sine. Guttegjenger der de yngste fortsatt gikk i førskolen og de eldre lederne var i tenårene, gjorde boligområdene til sine jaktterreng så snart natten falt. De løp rundt, satte fyr på søppeldunker, knuste vinduer og begikk andre småforbrytelser, uten at foreldre eller andre voksne tok affære. Det kunne være en eller to om morgenen – ungene var ute og gikk, mens foreldrene var hjemme eller på en av de mange landsklubbene. Men en av politibetjentene hadde en løsning:

– Egentligen är det så enkelt. Vi skulle bara behöva ta tag i en av de där små skitungarna och säga «Hej lille vän, var bor du då..?» och följa med och knacka på dörren. När någon öppnar så kommer vi garanterat att möta en lägenhet där det sitter tio, femton vuxna och röker och tittar på teve. Då ska vi förklara att deras barn har vandaliserat och begått brott, att vi därför kommer att postera en polis utanför dörren och att alla i lägenheten kan börja packa eftersom deras flyg tillbaka till hemlandet går halv sju på morgonen.

– Ja. Eller så kan vi helt enkelt dra in alla bidrag för alla familjer där barnen inte beter sig, sa den andre betjenten. Tro mig, det skulle bli lugnt från en dag till en annan.

Begge betjentene nikket og var enige med hverandre. Det kan ikke være vanskeligere enn det.

Det vanskelige var imidlertid å få gjennomslag for en slik handling – myndighetenes og politikernes vilje var rett og slett ikke der, ingen embetsmann eller folkevalgt turte å ta ansvar. I stedet lukket de øynene og håpet at problemet ville løse seg av seg selv.

I dag har vi resultatene. Problemet ble mye verre, uendelig mye verre enn noen andre enn politiet i aktiv utetjeneste kunne ha forestilt seg for tre tiår siden.

Kjøp «Klanen» her!

Kjøp Johan Westerholms bok fra Document Forlag!