Italia vil få ny statsminister, hun heter Giorgia Meloni og vekker enten stor begeistring eller like stor vrede. Det er rett og slett vanskelig å forholde seg nøytral til henne.

I en tale hun holdt på Familienes Verdenskongress i 2019, som begynte å gå så viralt på Twitter og Facebook at Youtube for en stakket stund sensurerte den, sier hun blant annet:

Alt som definerer oss er nå en fiende, så de angriper nasjonal identitet, de angriper religiøs identitet, de angriper kjønnsidentitet, de angriper familieidentitet. Jeg kan ikke definere meg selv som italiensk, kristen, kvinne, mor, nei. Jeg må være borger x, kjønn x, forelder 1, forelder 2. Jeg må være et tall, for når jeg bare er et tall, når jeg ikke lenger har en identitet eller røtter, vil jeg være den perfekte slaven prisgitt finansspekulanter.

Meloni tør å snakke der andre tier, men for NRK er utsagnet ovenfor fascisme. Det viser bare hvor langt til venstre dagens påståtte liberale har gått, for Giorgia Meloni er så langt fra fascisme det er mulig å komme. Hva hun forfekter, er klassisk konservativ tenkning, en tenkning som forutsetter en sannhet om Gud og hans mening med oss.

Men det er ikke bare hennes klare tanke som forbauser et postmoderne Europa. Det var like overraskende å høre en politiker anno 2022 sitere en tenker som G.K. Chesterton. Chesterton var en ruvende kristen tenker i førkrigstidens Storbritannia, og ved hans requiem-messe i 1936 uttalte presten Ronald Knox:

Denne generasjonen har så til de grader vokst opp under Chestertons innflytelse at vi ikke engang vet at vi tenker Chesterton.

Chesterton er kjent for sitt grunnleggende oppgjør med politisk materialisme og naturalismen, men for dagens politikere er han kanskje mest aktuell med sitt oppgjør med misbruket av nestekjærligheten. Hans oppgjør med samtidens godhet er enda mer aktuell i dag enn da han kom ut med boka «Ortodoksi» i 1908.

G.K. Chesterton (1874–1936). Foto: Wikimedia.

Chesterton skriver at den moderne verden ikke er ond, men at den på en måte er altfor god.

Den er nemlig full av dyder som ikke lenger er under kristen kontroll. Han hevder at når kristendommens ordning blir sprengt, er det ikke bare lastene som blir sluppet løs, men også dydene, og at disse lager hundre ganger større ulykker.

Chesterton beskriver dydene som vrengt om i sin karikatur, fordi de enkeltvis er blitt isolert og streifer rundt på egen hånd, og det er som han forutså vår egen tid. Han peker på at det finnes de som angriper kristendommen fordi de har fått den kristne dyden kjærlighet på hjernen, og at:

De har fått den vrangforestilling at det vil være lettere å tilgi synd når de erklærer at det ikke finnes noen synd å tilgi, men forstår ikke at en slik kjærlighet vil medføre anarki.

Og han konkluderer treffende: De opptrer som fiender av humanismen, nettopp fordi de er så humane.

Det er nettopp dette vi opplever daglig i den politiske debatten. Vi har en politikerstand som er så opptatt av å være menneskelige, at resultatet blir en umenneskelig politikk. De har fjernet seg fra sannheten og sitter igjen med en nestekjærlighet uten grenser. En nestekjærlighet som krever at andre ofrer seg for deres behov for å markere sin humanisme. Og det skjer, og på stadig flere områder.

Det er som det er en uunngåelig sammenheng mellom økt avkristning og anarkisk nestekjærlighet.

Vi så det senest på fredag som var. Høyesterett dømte en mann til betinget fengsel og bot for å ha krenket en transkvinne. Det rettslige grunnlaget var straffelovens §185 og forbudet mot hatefulle ytringer. Uten særlig debatt krever politikere at vi skal gi slipp på ytringsfriheten for nestekjærlighetens skyld.

Forslaget om forbud mot konverteringsterapi går i de samme sporene. Uten hensyn til de menneskelige lidelsene og vår frihet, skal vi være så hensynsfulle mot transpersoner at vi ikke får lov til å fortelle dem sannheten.

Men det stopper ikke der.

Homofile par får lov til å bestille og kjøpe barn fra utlandet. Nestekjærligheten til det homofile paret betyr mer enn hensynet til barnet som blir fratatt muligheten til å vokse opp med en mor. Våre politikere kaller det humanisme i praksis.

Hver dag kommer det illegale emigranter til Europa, men flertallet av våre politikere vurderer ikke om ønsket om en human flyktningpolitikk i realiteten har for store menneskelige kostnader for Europas innbyggere, og om den derfor er inhuman.

For ikke lang tid siden sa våre ledende politikere at vi må eksportere strøm til Europa i solidaritet med innbyggerne der. De sa aldri hvorfor norske borgere skal oppgi sin velstand til fordel for innbyggere i land som selv har valgt det grønne skiftet med alle dets konsekvenser.

Eksemplene kunne vært langt flere. De kan snart fylle en hel bok.

Italia får en en statsminister som har lært å tenke, som forstår at i politikken må kjærligheten og humanismen ha sine klare begrensninger: som forstår at Jesu lignelse om nestekjærlighet ikke krever noe av andre enn henne selv.

Vi går spennende tider i møte. Er vi heldige, kan Giorgia Meloni bidra til at Gud igjen blir relevant for våre politikere, og at tenkere som Chesterton igjen blir allemannseie.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!