Hvorfor Israel ikke kan tape krigen

Det har lenge vært en allmenn oppfatning at Israel på mirakuløs måte vant alle de krigene landet ble påført av sine arabiske nabostater i årene fra Uavhengighetskrigen i 1948 til Seksdagerskrigen i 1967 og Yom Kippur-krigen i 1973. Man har også ment at freds- og grenseavtalene landet inngikk med nabolandene Egypt (1979) og Jordan (1994) markerte en fredelig avslutning på landets kamp for uavhengighet og selvstendighet slik Sikkerhetsrådets Resolusjon 242 anbefalte og ga retningslinjer for.

Ikke alle ser det slik. De mange organisasjonene som ble opprettet i disse krigsårene, ikke minst med aktiv bistand fra land som Sovjetunionen og DDR, og som i årene før Seksdagerskrigen hadde som mål å «frigjøre Palestina,» eksisterer fremdeles med det samme formålet. Det «Palestina» disse organisasjonene ble opprettet, finansiert og væpnet for å frigjøre, var det landområdet som på den tiden utgjorde staten Israel. Også det formålet har de bevart, og fremdeles organiseres, finansieres og væpnes de for kanskje en gang i fremtiden å klare dette.

En forskjell fra den gang er at landene Sovjetunionen og DDR ikke lenger eksisterer. Deres rolle i bestrebelsen på å «frigjøre Palestina» er overtatt av andre. Lenge var arabiske land aktive med støtte til «frigjøringsorganisasjonene,» men i senere år har også de fleste av disse trukket støtten og har i stedet innledet et nært økonomisk og sikkerhetsmessig samarbeid med Israel. Derimot har europeiske land, og ikke minst Norge, gått inn med forsterket finansiell og politisk bistand til palestinsk-arabiske organisasjoner, noe som på mange måter effektiviserer deres motstand mot Israel, ikke minst i mediebildet. Det er penger og internasjonal støtte som er de viktigste drivkreftene i terrorkrigen.

Den politiske «fortsettelseskrigen for frigjøring av Palestina» utkjempes for en stor grad politisk i FNs organer hvor Sikkerhetsrådet og Menneskerettsrådet er sentrale kamparenaer. Når Norge fra tid til annen er medlem av disse og andre FN-råd, spiller Norge en påfallende aktiv rolle i «frigjøringsarbeidet» for Palestina. Det står aldri på penger og vi legger ikke skjul på at det politiske grunnlaget for norsk Midtøsten-politikk stadig er det samme som da vi i 1980 støttet Israel-kritiske resolusjoner sammen med Sovjetunionen og DDR.

Da fredsforhandlingene etter Oslo-avtalene hadde brutt sammen mot slutten av 1990-årene, trådte daværende kronprins Abdullah av Saudi-Arabia frem på scenen med sitt «arabiske fredsinitiativ» som han lanserte via Den arabiske liga i 2002 etter Arafats blodige, men mislykkede intifada. Forslaget gikk i korthet ut på at Israel kunne oppnå fred med den arabiske verden ved å trekke seg tilbake til våpenhvilelinjene fra Uavhengighetskrigen i 1949.

Eller sagt på en annen måte: Israel ville oppnå fred med araberne dersom landet erklærer kapitulasjon i Seksdagerskrigen og trekker seg tilbake fra «okkuperte arabiske områder» slik Sovjetunionen med støtte bl.a. fra Norge lenge hadde krevd. De palestinsk-arabiske organisasjonene var henrykt over forslaget som gjenopplivet «tostatsløsningen» basert på «linjene fra 4. juni 1967» med «Øst-Jerusalem som palestinsk hovedstad» og «tilbakevending til Israel» av de arabiske flyktningene fra 1948.

Det er dette som fremdeles er kjernepunktene i de Israel-fiendtlige resolusjonene som årlig vedtas i FNs organer og for de debattene som hver måned gjentas i Sikkerhetsrådet. I snart to år har Norges FN-ambassadør holdt lange innlegg i Sikkerhetsrådet hvor det arabiske initiativet med politiske røtter tilbake til den gamle øst-vest-konflikten og den arabiske uviljen mot å innrømme at de har tapt en krig mot jødene, er sentrale elementer. Norge er her fanget av det samme problemet som araberstatene tidligere var besatt av: Det har ikke vært politisk mulig i Norge å innrømme at man har gjort en tabbe. Derfor fortsetter man å terpe på det man var med på å vedta sammen med Sovjetunionen og DDR i 1980.

Men den norske FN-ambassadøren er ikke alene. Med seg har hun nordmannen, ambassadør Tor Wennesland i stillingen som FNs spesialkoordinator for Midtøsten. Dag for dag samler han inn all den «informasjonen» om israelske brudd på menneskerettigheter, drap, bosettervold og andre forbrytelser som han mottar fra en lang rekke ambassader, medier og frivillige organisasjoner hvorav noen av israelske myndigheter er erklært som tilknyttet terror-organisasjoner og finansiert bl.a. av Norge. Alt det han mottar rapporterer han pliktskyldigst i minste detalj hver måned til Sikkerhetsrådet hvor han berømmes for sin innsats av FN-ambassadøren. Israel er det eneste blant FNs 193 medlemsland som er gjenstand for slik behandling.

Et av hans yndlingstema den siste tiden har vært den 40 år gamle konflikten omkring et israelsk militært øvingsområde i Judeas ørken som ligger i det som Oslo-avtalene definerer som Område C. Dette området er etter avtale mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene forvaltet av Israel og hvor myndighetene bl.a. krever byggetillatelse for oppsetting av bygg og anlegg av alle slag. Etter at området, som kalles Masafer Yatta og som er et ugjestmildt ørkenområde uegnet for permanent bosetting, ble regulert til militære formål, har selvstyremyndighetene, især de siste tyve årene, etablert bosettinger der og har protestert overfor myndighetene mot deres militære planer. Saken har versert for retten, og i mai ga Israels Høyesterett i en endelig dom myndighetene medhold i spørsmålet om å regulere og anvende området til militære øvingsformål. Det har historisk aldri vært påvist privat eiendomsrett til dette statseide området og de som nå med hjelp fra EU har slått seg ned der, har også permanent bosted andre steder i landet.

Nå er saken blitt et nytt «bevis» på israelske overgrep mot den arabiske lokalbefolkningen hvor bl.a. EU har engasjert seg ved å finansiere byggevirksomhet uten at det søkes Israel om byggetillatelse. EU anerkjenner ikke at Oslo-avtalene gir Israel forvaltningsrett bl.a. i plan- og byggesaker i området. EU, med tilslutning fra Norge, driver nå en politisk kampanje i Israel, i de selvstyrte områdene, i internasjonale medier, og med norsk hjelp i FN, for å undergrave Israels rett og Høyesteretts dom. I norske medier følges dette opp i kjent stil med villedende oppslag.

Det klages på at Israel «ikke viser vilje til å etterleve FNs resolusjon.» Men hva det henvises til er Resolusjon 2334 som president Obama unnlot å nedlegge veto mot før han gikk av. Den reiser de samme umulige kravene mot Israel som vi kjenner fra de gamle sovjet-sponsede resolusjonene og det arabiske initiativet som ville sette sluttstrek for Israels mulighet til å forsvare seg mot terror og militær invasjon. Det er den politikken Norge ikke har politisk mot til å innrømme er en vrangforestilling som aldri vil kunne skape fred i Midtøsten. Den realiteten Israel må forholde seg til, er at de palestinske myndighetene ikke legger skjul på at målet fremdeles er å ødelegge den jødiske staten med terrorkrig. Det bør Norge ta inn over seg.