Da nyheten kom tirsdag om lekkasjene fra gassrørledningene Nord Stream 1 og 2, var det helt umulig ikke å tenke at det kunne skyldes sabotasje og ha å gjøre med Ukraina-krigen, ikke minst fordi Polens statsminister Mateusz Morawiecki var raskt ute med å fastslå at det handlet om sabotasje.
Ikke desto mindre avviste Norges olje- og energiminister Terje Aasland samme dag at det fantes indikasjoner på mulige angrep mot norske installasjoner.
Statsråden var også klar på at en slik risiko ikke ville være statens ansvar:
På spørsmål om regjeringen vil foreta seg noe etter meldingene om gasslekkasjer, viser Aasland til at det er olje- og gasselskapene som har ansvaret for sikkerheten på norsk sokkel.
– De har et selvstendig ansvar for å håndtere sikkerheten på sokkelen og stabiliteten og forutsigbarheten i gassleveransene. Selskapene har stor oppmerksomhet på sikkerheten. Vi støtter dem selvsagt i dette, men det er selskapene som har ansvaret, sier han.
Det viktigste for Aasland var tilsynelatende at man avstod fra å tenke for mye om det som hadde skjedd i Østersjøen:
Ifølge Aasland jobber nå norske myndigheter med å få mer informasjon om hendelsesforløpet.
– Det viktigste nå er at vi får klarhet i hva dette handler om slik at vi unngår spekulasjoner, sier Aasland.
Energiministerens urovekkende meddelelser reiser noen spørsmål.
Hvorfor skulle det ikke være den norske statens ansvar å sørge for sikkerheten ikke bare til nordmenn som jobber på sokkelen, men også til den økonomisk viktigste infrastrukturen for landet?
Svaret på akkurat dét har vi fått i dag: Forsvaret øker tilstedeværelsen i områdene rundt de norske olje- og gassinstallasjonene til havs, kunngjør Forsvarsdepartementet, og grunnen er nettopp det som skjedde med Nord Stream.
Med mindre Forsvaret gjør dette for moro skyld, må en vel anta at de gjør det fordi det er Forsvarets ansvar. Så man kan trygt fastslå at Aasland bullshittet på det punktet.
Dette er imidlertid ikke det mest betenkelige ved energiministerens uttalelser.
For hvordan i himmelens navn er det mulig ikke å se potensielle trusler mot norske energisystemer når Russland er i energikrig med Europa, og Norge er et av Europas sterkeste kort i den krigen?
Dette er helt i tråd med den – fraværende – beredskapstenkningen som preget Norge i dagene før Tysklands invasjon den 9. april 1940, hvor Polen også manifesterte større mental tilstedeværelse ved å senke et tysk troppetransportskip som var på vei til Norge 8. april.
Men ikke engang dét er verst med uttalelsene til Aasland. Det som gir en lyst til å rive av seg alt som måtte finnes av hår på hodet, er at det viktigste er å unngå spekulasjoner.
Sikkerhetstenkning er nemlig helt umulig uten spekulasjoner, for trusselbildet er ofte ukjent, men det er ikke desto mindre svært fornuftig å forberede seg på trusler som det er lett å tenke seg.
Prinsippet om at spekulasjoner er gunstig, er ikke begrenset til sikkerhetstenkning, men berører i grunnen veldig mye av tankelivet, der slik finnes.
Den vitenskapelige prosessen er for eksempel helt avhengig av at vitenskapsfolk reiser hypoteser, som altså er uprøvde påstander som virker plausible. En hypotese er altså en form for spekulasjon. Når den gjøres av vitenskapsfolk, handler det normalt ikke om vill spekulasjon, men om en kvalifisert gjetning som kan peke i retning av sannhet og større innsikt.
For statsråd Aasland er altså det viktigste å la være å tenke. Man skal avvente det en eller annen autoritet sier, godta det kritikkløst, og stemple enhver som ikke måtte gjøre det, som konspirasjonsteoretiker.
Dessverre er dette status for mye av det som skulle ha vært intelligent liv i Norge. Man forsøker aldri å tenke seg på forhånd hva slags problemer som kan oppstå med sikte på å avverge dem. Man registrerer problemene statistisk når de skjer, og sier seg fornøyd med det.
Dette er veldig rart, nesten et mysterium. Hva skyldes denne prinsipielle motstanden mot enhver selvstendig tenkning? Lever man egentlig fullt ut et menneskeliv hvis man avstår fra denslags?
Kjøp «Et varslet energisjokk» her!