Bilde: Morrow Batteries.

Mandag 26. september var statsminister Jonas Gahr Støre i Arendal og la ned grunnsteinen for første byggetrinn i batterifabrikken til Morrow Batteries. Gjennom fire byggetrinn skal 19.000 kvadratmeter huse 2500 ansatte i 2028, og ha en årlig produksjonskapasitet på 43 GWh, i konkurranse med batterifabrikken på Mo. Det låter nesten for godt til å være sant, så la oss se litt nøkternt på det alle medier erklærer som et industrieventyr, årevis før noe er produsert eller har gått med overskudd.

Batterifabrikken i Arendal er et samarbeid mellom Siva, Morrow Batteries, Veidekke i Norge og Arendal kommune. Det statlige selskapet Siva har naturligvis gått inn med flere hundre millioner kroner for å bygge fabrikken. Også Bellona Holding er blant eierne i prosjektet. Så hvorfor er alle så sikre på at det blir en suksess? Vel, fordi Støre sier det. Men først og fremst fordi myndighetene avlaster risiko gjennom subsidier bestående av dine skattepenger.

Så mens regjeringen sørger for at norske bedrifter går konk i hopetall med klimahysteri og verdens dummeste energipolitikk, skal den samme regjeringen skape fantastiske oppgangstider med klimahysteri og verdens dummeste energipolitikk. Koste hva det koste vil. Så la oss se på hva som har skjedd de siste 30 år:

En rasering av Norges industri

For at private investorer skal starte en fabrikk i Norge, må Norge ha et komparativt fortrinn over andre land, så fabrikken faktisk er konkurransedyktig. De siste 100 årene har Norges fortrinn vært stabil og utrolig billig strøm, i så store mengder man bare måtte ønske (at den var CO₂-fri var helt likegyldig). I tillegg har vi hatt arbeidere med noe mellom øra, teknisk knowhow og som faktisk kommer på jobb og har arbeidsmoral (noe som har blitt mer eller mindre likegyldig). Og vi har hatt hav og naturressurser som ikke kan flyttes på.

De siste 30 årene har imidlertid Arbeiderpartiet, Høyre og LO vært rørende enige om én ting: Globalisering er riktig, nødvendig og uunngåelig, og dessuten en del av et solidaritetsprosjekt med EU og resten av verden. Dette innebar at norsk industri ble rasert, nedlagt og eksportert: Sykkelfabrikker, skifabrikker, gummivarebabrikker og tekstilfabrikker forsvant til lavkostland. Selv fiskeforedling ble umulig å drive med i Norge! I stedet skulle vi få «nye digitale jobber».

Det vi fikk, var NAV, og en desperat kamp for å skjule den enorme arbeidsledigheten bak trygdeordninger, overgangsstønader, offentlige ansettelser og unge mennesker i et evig utdanningsløp mot meningsløse jobber samfunnet kan klare seg uten. Det offentlige står for stadig mer av fastlandsøkonomien, og det stiger fortsatt. Hadde det ikke vært for oljesektoren, ville Norge vært en vits.

En annen lønnsom sektor som også forsvant under globaliseringen, var Norges batterifabrikker. Sønnak i Oslo ble nedlagt i 1990, og Horten i 1997. Men fortvil ikke: Nå er tiden inne for å bygge batterifabrikker og gjøre en storstilt reindustrialisering av Norge basert på synsing, intensjoner, optimisme, gruppetenkning og subsidier. Politikerne har rett og slett bestemt seg for at «tiden er inne» gjennom innfallspolitikk – og de skal bruke dine skattepenger for å gjennomføre prestisjeprosjektet.

Parallellen til Kinas «Store Sprang» på 1960-tallet er ikke til å komme forbi: Formann Mao fikk det plutselig for seg at hele Kina skulle bli verdensledende på å produsere stål overalt, og hele samfunnet ble innrettet for å oppnå dette. Norge er inne i samme type «omstilling» gjennom ideologisk planøkonomi. Det lover ikke godt.

Det viktigste med «grønt industriløft» er CO₂-kutt, ikke lønnsomhet

Den 23. juni i år lanserte statsminister Jonas Gahr Støre og næringsminister Jan Christian Vestre Veikart for grønt industriløft, som staker ut veien for en grønn industrioffensiv. Målet er ifølge regjeringen «å skape verdier og lønnsomme jobber i hele landet, øke de grønne investeringene, øke eksporten fra fastlandet og kutte klimagassutslipp hurtig på veien mot lavutslippssamfunnet». Det låter jo brillefint – så lenge man ikke stiller kritiske spørsmål.

Med «grønt industriløft» skal globalistene som raserte norsk industri på vegne av EU og Kina gjennom 30 år, plutselig reindustrialisere Norge på noen få år. Simsalabim! Dette veikartet består av hele 100 tiltak, og særlige innsatsområder er sektorene grønn havvind, grønne batterier, grønt hydrogen, grønn CO₂-håndtering, grønn prosessindustri og grønn maritim industri, som alle hurtig skal «kutte klimagassutslipp på veien mot lavutslippssamfunnet».

Reindustrialiseringen av Norge skal altså ikke skje på bakgrunn av kunnskap, erfaring, konkurransekraft, markedsbehov, etterspørsel, privat investeringsrisiko eller lønnsomhet. Den er ikke basert på sunn næringspolitikk, men på klimapolitikk – for Støres førsteprioritet er å være best i verden på å «oppfylle våre klimaforpliktelser», slik det også var for Solberg-rergjeringen.

Noe som naturligvis er totalt uviktig.

Rask reality check: Norge kommer ikke til å kutte 55 prosent av sine «klimautslipp» innen 2030. Og langt mindre skape «karbonøytralitet» i 2050. Vi er ikke engang i nærheten, og dét er ingen andre land heller, for «målet» har aldri vært teknisk, fysisk, matematisk eller økonomisk mulig. Og det gjør ingenting: Ingenting vil skje når klimapolitikken feiler i 2030 og 2050. Men det forhindrer ikke at forsøket blir mer og mer desperat, og at den offentlige pengebruken på «grønt skifte» nå er fullstendig ute av kontroll.

Batteristrategi basert på ingenting

De siste 20 årene har samtlige vedtatte «grønne» suksesser gått på trynet i stillhet, men det tar ikke motet fra grønne politikere: Den 29. juni 2022 lanserte regjeringen Norges første batteristrategi (ingen slik strategi lå bak Sønnak-suksessen fra 1910 til 1990). Denne strategien består av ti punkter som minner mest om en festtale:

1: Lederskap innen bærekraft i hele batteriverdikjeden
2: Fremme Norge som et attraktivt vertskapsland for grønne investeringer
3: Inngå industrielt partnerskap med sentrale land
4: Stille opp med kapital, lån og garantier som utløser privat kapital
5: Fremme kompetansetilgang
6: Legge til rette for mer fornybar krafttilgang
7: Bidra til tomter og annen sentral infrastruktur
8: Sørge for forutsigbare, effektive og koordinerte offentlige prosesser
9: Støtte opp under pilotkommuner i vekst
10: Lederskap om morgendagens batteriløsninger og utnyttelse av digitale teknologimuligheter

Disse ti punktene bygger på intensjoner og handler kun om en fremtid basert på vedtak om suksess. Ingen av punktene handler om bedriftsøkonomiske hensyn, privat risiko, etterspørsel eller risikoanalyse rundt offentlig pengebruk. Det er et klart faretegn, og jo mer man studerer regjeringens utredninger og rapporter, desto flere kritiske spørsmål dukker opp.

Mange paradokser og ingen offisielle svar

• Norges komparative fortrinn gjennom 100 år var et overskudd av billig vannkraft, som sikret industrien gode rammevilkår. Arbeiderpartiet, Høyre, NHO og LO har sammen sørget for å ødelegge dette fortrinnet: Vi har ikke noe kraftoverskudd lenger, og ingen billig strøm, siden vi er en del av EUs kraftforsyning. Hva er Norges konkurransefortrinn da? Vi finner ingen dokumenter som berører det eller forklarer det.

• Regjeringens industriløft kunne vært fokusert mot f.eks. å gjenoppbygge fiskeforedlingen eller skipsbyggingen. Hvorfor satse på batterier av alle ting, som alle andre satser på? Hva tilsier at vi plutselig kan bli bedre på batterier enn andre land, som har utviklet denne teknologien i flere tiår? Vi finner ingen tall, fakta eller dokumentasjon som forklarer dette.

• Norge har ikke litiumreserver eller andre råvarer som skal til for å produsere batterier, og nordmenn flest nærer en intens folkelig motvilje mot å ødelegge natur med gruvedrift. Hvordan skal Norge da kunne utkonkurrere land som sitter med disse ressursene selv, og vilje til å ødelegge naturen med gruvedrift? Redaksjonen kan ikke finne en eneste rapport eller utredning som engang berører problemstillingen.

• Politikerne la ned Jernverket i Mo i Rana fordi det gikk med underskudd og ikke var økonomisk bærekraftig, og Spigerverket i Oslo, selv om dette gikk med overskudd. Nå subsidierer de batterifabrikker i Arendal og Mo i Rana som vil trenge grønne subsidier til evig tid. Ingen offentlige papirer forklarer hvorfor offentlig støtte til næringslivet plutselig skal redde Norges arbeidsliv.

• Batteriproduksjon er hverken grønt eller miljøvennlig, og det bidrar ikke til senket forbruk. Akkurat som vindparker er dette skitten og ekstremt ressurskrevende tungindustri som leverer produkter med begrenset levetid. Resirkulering er også enten umulig, farlig, skittent eller koster vesentlig mer enn å grave frem nye ressurser, så hva har dette med «bærekraft» å gjøre? Redaksjonen finner ikke skyggen av kritiske rapporter rundt dette heller.

• Equinor er verdensledende på å bore dype hull i bakken. Men i stedet for å satse på jordvarme og vidreutvikle termalkraft, satset de på havvind, en sektor de ikke kan noe som helst om. Selv ikke Equinor-ledelsen kan forklare logikken bak dette. Det bare ble sånn. Fordi klima og fordi subsidiene og smørepengene sitter løst rundt nettopp vindkraft.

• Ifølge klimaindustriens forskere er en batterirevolusjon nær forestående (noe som har vært varslet i over 20 år). Hvis dette er sant, står norske batterifabrikker i fare for å bli utkonkurrert over natten. Vi finner ingen offentlige papirer som selv forsiktig analyserer dette trusselbildet.

• Myndighetene i Norge har drevet med ENØK-tiltak i 30 år, og er besatt av begrepet «strømsparing». Hver minste lille kilowatt du kan spare, kan angivelig redde kloden. Samtidig vil de samme politikerne sløse bort utallige terawatt på EU, elektrifisering av sokkelen og kraftkrevende industri. Forklar det, den som kan.

• Hva skjer med prisen på batterier når etterspørselen etter råvarer eksploderer globalt? Og hvordan skal egentlig samfunnet få råd til batterier da? Hvilket kontrollregime skal sikre at de private kapitalkreftene ikke casher inn aksjeverdiene og dropper prosjektene når de ikke viser seg lønnsomme, og hvem ivaretar skattebetalernes interesser? Redaksjonen kan ikke finne en eneste kritisk rapport eller utredning som berører slike viktige spørsmål.

• Hvis grønn industri garantert blir lønnsom i fremtiden, hvorfor trenger da alle disse private initiativtagerne statlige garantier og stadig mer subsidier? Hvorfor risikerer de ikke egne penger? Tidligere har mange slike planlagte «klimaløsninger» vist seg å være ren aksjesvindel. Med staten som økonomisk garantist går aksjekursen til himmels. Da er det fristende å selge seg ut på riktig tid, før konkursen er et faktum.

Hva kom først: et subsidiert industriløft eller ønsket om subsidier?

Å avindustrialisere Norge gjennom 30 år, samt å rasere jordbruket i klimaets og miljøets navn, bare for å satse på ekstremt ressurskrevende batterier og havvind i stedet … det mangler fullstendig logikk. Alt tyder derfor på at det er halen som logrer med hunden: Kapitalkrefter styrer regjeringen mot stadig mer subsidiering med falske tall og løfter om suksess, ut fra egen profittinteresse. Mistanken om personlige fordeler, samrøre, snusk og korrupsjon begynner også å spre seg på nett, og det er jo ikke så rart, når ingen egentlig kan redegjøre for pengebruken på klimatilak. Milliardene renner ut – men hvor ender de opp?

Vi håper naturligvis at det blir batterifabrikk i Arendal og Mo, og at de vil få tusenvis av ansatte, et stort overskudd og vil gjøre Norge til en industrinasjon igjen. Hurra! Men vi skal se det før vi tror det.

Vi blir ikke veldig overrasket om det går på samme måte som da Norge skulle bli verdensledende på biodiesel fra granbar, da Hydrogenveien skulle gjøre vei i vellinga, da Ballangen skulle få verdens største datasenter eller da Nikola ble erklært en kjempesuksess … men som aldri leverte en lastebil.

Dette skjer foruroligende ofte med statsfinansierte «klimaløsninger», som aldri omfattes av nøkterne riskovurderinger.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!