Harald Sohlberg omsettes i liten grad på loppemarkeder. Når det skjer er det viktig å ha øynene åpne og plassert sånn like bak brillene. 

I anslagsvis år 2001 efter Kristus syklet jeg en høst-lørdags formiddag pengelens og glad innom norske loppemarkeders kjerneområde for uventede og gode funn, Oslo vest–Bærum. Den lokale pensjonistforeningen arrangerte denne dagen sitt årlige marked i Ullevaal haveby.

Det var mye lokal kunst å finne. Gjemt og usynliggjort mellom flotte, farverike bilder fra kunstforenings-entusiaster, oppdaget jeg en nasjonalromantisk skatt – ikke den største skatten, men skatt i massevis for meg. 

Maaneskinn, radering av Harald Sohlberg

Signaturen var Sohlberg og på baksiden sto det «Maaneskinn, radering av Harald Sohlberg».

Jeg var som sagt pengelens og havnet fort i panikkmodus, bildet måtte sikres før det gikk opp for loppemarkedstantene hva de voktet. Samtidig måtte jeg avlede deres oppmerksomhet så de ikke fikk med seg signaturen. 

– Unnskyld, kan jeg ta en titt på de bildene der? 

Jeg konsentrerte meg om noe farverik kitsch fra den sørlandske skjærgård, og ba dem holde det av: 

– Forresten sammen med det sort-hvitt-bildet ved siden av. Jeg må bare sykle innom en minibank og hente penger.

Som sagt, så syklet. Da jeg svett og varm i muskulaturen kom tilbake, var bildene der fremdeles. Men da hadde damene snakket seg imellom.

– Vi diskuterte det og er kommet frem til at femti kroner er litt billig, men har vi sagt femti, så har vi sagt femti.

Ærlige damer. Jeg takket for det og tok begge bildene med meg. Det ene tok avfallshåndteringen seg av på hjemveien. Det andre er blitt påkostet ramme og trelags passepartout og henger på veggen. Det skal forhåpentligvis henge på et av barnas vegger når den tid kommer.

Det nasjonale gjennombrudd

Sånn bare for å ha det sagt: Harald Sohlberg har blant annet gitt oss «Vinternatt i Rondane», bildet som ble kåret til Norges nasjonalmaleri i 1995 etter en lytteravstemning i NRK. 

Vår familie har han altså gitt «Maaneskinn» – og av måneskinn gror det en fortelling om norsk nasjonal romantikk og egenart.

Nasjonal­roman­tikken, «det nasjonale gjennombrudd», hadde sin storhet i perioden 1830 til 1870 da man for alvor definerte den norske nasjon og norsk kultur. Den bidro i sterk grad til å gi oss selvbevissthet og å fortelle oss at det er nordmenn vi er. 

Tankegodset utfordret embedsmannseliten og bar i seg kimen til dens fall. Det førte til strid mellom «patriotene» og «intelligensiaen» i Christiania. De første samlet seg omkring Henrik Wergeland og nasjonale, bondevennlige synspunkter, mens de andre var mer globalt orientert og hadde de regjerende eliters støtte.

Nasjonalromantikken kom til å definere det kulturelle innholdet i den norske nasjonsbyggingen. Den var inspirert av tysk romantikk og tenkningen til Johann Gottfried von Herder som hevdet at hver enkelt nasjon har sin «folkeånd». Dette inspirerte til studier og romantisering av norsk historie, folkeeventyr, språk, kunst, musikk og litteratur med folkelig tilknytning.

Blant eliten var oppfatningen at almuen var ukultivert og rå. Dens uttrykk måtte foredles for på høyverdig vis å kunne representere norsk kultur. Eksempler på lærd kultiveringsarbeid finner vi for eksempel i Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, hos Ivar Aasen og innen kunstmusikken ikke minst hos Edvard Grieg. 

I egen familie resulterte nasjonale strømninger i at familienavnet efter hundrevis av år ble endret fra det lite norskklingende Kinapel til Jensvoll.

Kraften lever videre

Kraften fra de verdier som vokste frem av nasjonalromantikken, lever fremdeles. Den befinner seg like under huden på oss og har blant annet stengt for to forsøk fra de regjerende eliter på å bringe Norge inn i EU. 

I vår tid har de regjerende eliter gjort sitt for å bringe tradisjonelle verdier i vanry. Men igjen ser vi at det nasjonale gjennombrudd er på vei opp og frem i Europa og Norge med. Denne gang går de regjerende eliter så langt at tradisjonelle verdier omtales med politiske skjellsord. Fascismestempelet sitter løst og det har tildels virket avskrekkende. Men den tiden er snart slutt. Det så vi nylig i Sverige og Italia.

Som Henrik Wergeland sa det:

Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er …