Foto: Giorgia Meloni / Facebook.

For den som måtte ha kommet i skade for å benytte europeiske venstremedier, herunder nesten hvilke som helst av de norske, i et uunngåelig forgjeves forsøk på å forstå hva som skjer politisk i Italia, må resultatet av parlamentsvalget søndag fremstå som et stort mysterium. Er mange millioner italienere blitt fascister? For hvordan kunne ellers mer enn hver fjerde velger ha stemt på et parti som motstanderne vekselvis betegner som ytre høyre, høyreradikalt, postfascistisk og nyfascistisk?

Svaret er naturligvis at disse betegnelsene er helt på feil jorde. Italienske medier omtaler da også den seirende koaliasjonen som centrodestra, sentrum-høyre. Saken er at Fratelli d’Italias (FdI) fremvekst vitner om at Italia igjen har fått et stort og normalt konservativt parti, og i en verden som går av hengslene, vil seriøse og genuint konservative partier ha gode sjanser ved valg.

For Italias vedkommende er dette det første ordentlig klare valgresultatet siden 2008, da Silvio Berlusconi dannet sin fjerde regjering. En høyrekoalisjon som i hovedsak bestod av Popolo della Libertà (PdL, en fusjon mellom Forza Italia og Alleanza Nazionale) og partiet som fremdeles kalte seg Lega Nord, vant flertall i begge parlamentets kamre, og styrte Italia helt frem til gjeldskrisen tvang Berlusconi til å gå av i 2011.

Med fremveksten av Femstjernersbevegelsen (M5S) oppstod en tredje politisk kraft i tillegg til høyre- og venstresiden, og en konsekvens av dette ble at valgene i 2013 og 2018 ikke gav noe klart flertall til en av blokkene, slik at landet i praksis ble bortimot uregjerlig.

Resultatet av det har vært elleve år med seks statsministre som enten har vært teknokrater (Mario Monti og Mario Draghi) eller frontfigurer i venstreorienterte Partito Democratico (Enrico Letta, Matteo Renzi, Paolo Gentiloni) eller M5S (Giuseppe Conte) som har ledet svake koalisjoner. Helt siden 2011 har altså Italia hatt statsministre uten noe klart mandat fra velgerne.

Et slikt mandat er det nå FdI-leder Giorgia Meloni har fått. Det er første gang siden 2008 at en så stor andel av velgerne har stemt på et av høyrepartiene.

Høyrekoalisjonen som har vunnet nå, har klare strukturelle fellestrekk med den som vant i 2008. Den består på en måte av de samme partiene. For Lega er fremdeles med, mens fusjonen mellom FI og AN er blitt erstattet av FI og ANs arvtager FdI som selvstendige partier.

Så hvorfor vender velgerne essensielt tilbake til en tidligere allianse?

Fordi Giorgia Meloni gjennom flere år har vokst langsomt men sikkert som en seriøs og markant politisk skikkelse i konservative velgeres øyne, mens frontfigurene i Lega og FI har tapt seg.

Silvio Berlusconi har aldri klart å bygge en gruppe av politiske kronprinser som kunne levere fremtidige ledere, og Matteo Salvini har mistet piffen etter sitt mislykkede forsøk på å fremtvinge et nyvalg mens han lå høyt på meningsmålingene, ved å fremprovosere en regjeringskrise i 2019. Uheldige uttalelser om Putin har også rammet begge to.

Med tilbakegangen for Lega og FI er det da også FdI som har fylt vakuumet. Meloni, som aldri har svermet for Putin, har i mellomtiden tålmodig spilt sine kort og ventet på at hennes øyeblikk skulle komme. Gjennom flere år har hun imponert mange med sin kombinasjon av slagferdighet og alminnelig folkelig fornuft i sine tallrike taler og tv-opptredener.

Den karismatiske og veltalende 45-åringen har fremstått som en konsekvent og kompromissløs forsvarer av klassisk konservativ politikk, hva enten det handler om forsvaret av Italias identitet, motstand mot masseinnvandring, skepsis til islam eller avvisning av moderne kjønnsideologi – alt sammen ting vanlige mennesker kan slutte opp om.

Venstresiden intet mindre enn hater at en slik politisk kraft gjør suksess, og bruker da også alle de skitneste triksene i boka for å tilsvine den. Problemet for venstresiden er at denne taktikken er blitt gjennomskuet av italienske velgere, som har sans for en leder som ønsker å gjenvinne noe av den tapte nasjonale suvereniteten.

Det er fristende å gjøre en sammenligning mellom Giorgia Meloni og Donald Trump, men Meloni er noe rundere i kantene og befinner seg ideologisk nærmere konservative i Storbritannia.

FdI-lederen har ikke minst sans for den britiske filosofen og forfatteren Roger Scruton, som hun i egenskap av frontfigur i den europeiske ECRI-gruppen mintes da han døde i 2020. Den italienske filosofen og professoren Marcello Pera, som tidligere representerte FI og var president i Senatet, har da også sluttet seg til Giorgia Melonis rekker (Peras tanker kan man søke seg frem til i Documents arkiv).

Hvis Meloni fortsetter å spille kortene sine fornuftig, kan FdI bli et mer seriøst konservativt parti enn FI noen gang ble.

Enkelt blir det ikke, for det første som pleier å skje i Italia når en allianse har fått makt, er at alliansepartnerne begynner å krangle. At Meloni vil unngå dette, så man tydelig i natt, da det første hun gjorde, var å takke Lega og FI.

Verre blir det ganske sikkert å hanskes med den globalistiske internasjonalen, som vil være omtrent like oppsatt på å rydde Meloni av veien som Trump – eller som Berlusconi i 2011. For ikke å havne i en tilsvarende situasjon, må hun gjøre en delikat balansegang i forsøket på å oppnå handlingsrom.

Det letteste for FdI, Lega og FI å bli enige om, er innvandringspolitikken. Det ville ikke være noen dårlig start.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!