Sveitsiske menn iført nasjonaldrakter. Foto: Gian Ehrenzeller/Keystone via AP

I Sveits er det vanlig at større saker avgjøres ved at velgerne bestemmer gjennom folkeavstemning. Dette er demokrati i sin reneste form, og fjernt fra hvordan det utøves i Norge. I dag var temaet kvinners pensjonsalder.

I en folkeavstemning har i dag sveitsiske velgere med knapt flertall sagt ja til en pensjonsreform som blant annet innebærer økt pensjonsalder for kvinner. Dette ifølge en valgdagsmåling, melder NTB-AFP.

Hvis det endelige resultatet blir det samme, er det gode nyheter for den sveitsiske regjeringen, som to ganger tidligere har forsøkt å få pensjonsreformen vedtatt i en folkeavstemning.

For i Sveits er det slik at politikerne ikke alltid kan beslutte etter eget forgodtbefinnende. I større politiske saker er de faktisk nødt til å høre hva velgerne synes i en folkeavstemning.

Dette er en form for direkte folkestyre som er nokså fjernt fra den varianten av indirekte, representativt demokrati som etter hvert har fått utvikle seg i blant annet Norge og de fleste andre europeiske land.

Her må velgerne nøye seg med at de hvert fjerde år får velge sine representanter, basert hva på hva partier og politikere sier og lover. Så langt strekker demokratiet seg i Norge.

Deretter er det opp til de valgte politikerne selv å vedta hva de måtte ønske de kommende fire år, uavhengig av sine løfter og tidligere utsagn.

Den konkrete saken som nå var opp til avstemning i Sveits, handler blant annet om at pensjonsalderen heves fra 64 til 65 år for kvinner, noe som betyr at den blir lik for kvinner og menn.

Forslaget har skapt stor debatt i landet. Diskusjonen dreier seg ikke bare om selve pensjonsalderen, men om en generelt manglende likestilling på arbeidsmarkedet.

Kritikerne viser til at kvinner er pensjonstapere fordi de generelt tjener langt mindre enn menn. De mener derfor det er urettferdig å sette opp pensjonsalderen før man tar tak i lønnsgapet.

Sveitsiske velgere har to ganger tidligere avvist pensjonsreformen, men meningsmålinger har vist at det denne gangen er ja-flertall som følge av stor støtte blant menn.

En annen omdiskutert sak som sveitserne skulle ta stilling til, er et forslag om å forby industrielt jordbruk. Her viser valgdagsmålingen at det er avvist med stort flertall.

Forslaget ble fremmet av organisasjoner som jobber for dyrs rettigheter og støttes av Greenpeace og andre miljøvernorganisasjoner.

I Sveits er det dermed betydelig vanskeligere å få igjennom ulike typer «grønne», symbolpregede forslag og påfunn enn det er i Norge.

Man kan spørre seg om hvor mye av den nåværende norske klima-, miljø- og energipolitikken som ville latt seg realisere dersom det også her i landet var den typen reelt folkestyre som man har i Sveits.

Hvor mye av MDGs radikale politikk i eksempelvis Oslo ville sett dagens lys dersom velgerne fikk si sin mening direkte om disse påfunnene?

Typisk nok er det liten stemning i favør av mer bruk av folkeavstemninger blant norske partier. Politikerne foretrekker et slags besserwisser-styre med seg selv som beslutningstakere, fremfor å overlate avgjørelsene til folket selv. De prinsipielle sidene ved dette synes ikke å oppta politikerne nevneverdig.

Loven åpner for folkeavstemning i spesielle saker også i Norge, og blant annet i EF-/EU-saken er det avholdt to slike, i 1972 og 1994. Men dette forekommer svært sjelden her, mens det i Sveits er normal praksis.

Heller ikke partienes PR-apparater i de store mediene ivrer for mer direkte demokrati i Norge, etter sveitsisk modell. Mediene opplever trolig at de per i dag selv er en del av beslutningsprosessene, og synes dette fungerer bra som det gjør.