Fra NRKs valgvake under folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF den 25. september 1972. Det ble jevnt, men nei-siden vant knepent. Foto: NTB Scanpix.

Denne søndagen er det nøyaktig 50 år siden det norske folk sa nei til EF. 53,5 prosent stemte den 25. september 1972 nei til at Norge skulle slutte seg til Det europeiske fellesskap – eller EEC, som det lenge het.

22 år senere ble folket forelagt spørsmålet på ny. Også 28. november 1994 ble utfallet negativt for EU-tilhengerne, men positivt for norsk selvstyre og folkestyre.

Folkets nei i 1972 førte til at Norge fikk en frihandelsavtale med EF. Den tjente landet godt, sikret norsk vareeksport uten handelshindringer og bidro til enestående velstandsutvikling i Norge.

EF/EU-kampene i 1972 og 1994 var et oppgjør mellom elitene og folk ellers. Men de EU-lengtende elitene ga seg ikke. Anført av Gro Harlem Brundtland fikk de til en avtale om Europeisk Økonomisk Samarbeid (EØS) som likevel gjorde Norge til et de facto EU-land. Men de herskende samfunnsklasser brød seg ikke med å spørre folket. Stortinget vedtok med knapt flertall å gjøre Norge til EU-stat uten stemmerett. Folket ble bare en kulisse på elitenes politiske teater.

De politiske elitene trodde EØS-avtalen skulle være en opptakt til senere EU-medlemskap. Også her tok de feil. Meningsmålinger har år etter år dokumentert massivt flertall i folket mot å legge den nasjonale selvråderetten i fremmede hender. 

Men samfunnselitene gir seg ikke: Nasjonal selvbestemmelse skal utflagges enten folket vil eller ikke. Det er konsekvensene av den frivillige underkastelsen under fremmede som norske familier og næringsliv nå opplever gjennom strømprisene.

Ynkelige makthavere skylder på Putin, men det var ikke Putin som fikk Norge til å bygge nye eksportkabler, og det var heller ikke han som meldte Norge inn i EUs system for krafthandel og kraftpriser. Det var det Stortinget som gjorde – helt uten press fra Moskva. Og kraftprisene steg himmelhøyt lenge før Russland gikk inn i Ukraina. De begynte å øke meget sterkt straks de siste utenlandskablene åpnet.

Demonstrasjonen foran Stortinget sist mandag viser at skillelinjene fra EF- og EU-oppgjørene i 1972 og 1994 er uendret. Brede lag av folket – representert ved for eksempel fagorganiserte, bønder, småbedriftseiere og frivillig organisasjonsliv krever sterkere politisk kontroll med elkraft og strømpris. Det ønsker verken Arbeiderpartiet, LO-ledelsen eller Høyre. Det er den samme gjengen som tapte avstemningene både i 1972 og 1994. 

De politiske elitene nøyer seg ikke med å eksportere kraft og få europeisk strømpris som vederlag. De ivrer også etter å rasere norsk natur med ny vindkraft for å tilfredsstille EU-land som har forsømt sin egen kraftforsyning. EU først, dernest Norge. Det er de styrende eliters prioritering – nå som for 50 år siden.

Den folkelige motstand mot uhemmet markedsstyring og europeisk integrasjon som gjør nordmenn til husmenn – den holder seg og stiger i takt med strømprisen.

Det heter i Skriften at «På frukten skal treet kjennes». Strømprisene er den bitre frukten av et tre som er podet på mislykket vis. En organisasjon (EEC) som ble til for å hindre ny krig i Europa, har utviklet seg til selv å bli en konfliktskapende union – bare se på EUs behandling av medlemsland som i enkelte spørsmål ønsker å gå nasjonale veier!

Kampen mot husmannsliggjøring av Norge må fortsette. Frigjøringskampen er ikke over. Akkurat nå gjelder det i første rekke å gjenerobre nasjonal kontroll med elkraften. Og beholde norsk herredømme over norske naturressurser.

Men i dag sier vi: Gratulerer med jubileumsdagen – frihetselskende nordmenn!

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!